Jeg er ikke kvinne, men en mann og pappa som (forhåpentligvis) har mistet min andel av unger opp gjennom livet. To før og to etter fødsel. Fire unger totalt. Disse voldsomme tapene har selvsagt preget meg veldig som menneske. Jeg er ikke redd for noen ting lenger, bortsett fra livene til ungene mine. Til gjengjeld går det ikke en dag uten at jeg ser for meg ulike scenarier for nye tragedier, og det kan jeg si, frykten for at de plutselig skal bli borte blir ikke mindre med at de vokser opp. Snarere tvert i mot.
I morges hørte jeg på Politisk kvarter på P2 at helseminister Ingvild Kjerkol, på vegne av Regjeringen og Arbeiderpartiet, vil foreslå for Stortinget å utvide grensen for selvbestemt “abort” fra uke 12 til uke 18. På bildet over ser dere en unge i uke 18. I følge Norsk helseinformatikk (NHI.no) er en unge i uke 18 20 cm lang og veier ca 230g. Ungen kan sutte på tommelen, oppfatte lys og hørselen blir tiltakende bedre i løpet og etter uke 18. Ungen vrir på seg, sparker, slår og holder på. Hvis ungen er en jente er livmor og eggstokker anlagt og formet. Er det en gutt viser han uten blygsel fram tisseluren til alle med et ultralydapparat.
Jeg er veldig for selvbestemt abort altså! Fram til uke 12. Selv om det er den samme ungen har jeg en meget pragmatisk innstilling til denne kanskje vanskeligste av alle problemstillinger, men syns likevel ikke vi skal tøye begrepet “selvbestemt abort” særlig mye lenger. Det kan være mange ulike årsaker til at man ikke ønsker/kan beholde ungen etter uke 12, men på ett eller annet tidspunkt må ungen få forrang foran 100% selvbestemmelse. Jeg mener uke 12 er et helt utmerket kompromiss.
Jeg sier ikke at jeg har rett, men alt etterpå kaller jeg for unger. Umistelige unger.
Etter et aldri så lite underskudd på til sammen over 450 000 i januar og februar smakte det godt med et bitte lite overskudd i mars. For mange vil nok slike tall se skrekkelige ut, men jeg har holdt på i så mange år med dette at jeg stresser ikke med dette i det hele tatt. Januar og februar er alltid begredelige måneder. Faktisk er underskuddet langt lavere enn jeg normalt pleier å ha. “Rekorden” for januar/februar satte jeg for noen år siden med over 1 million i underskudd, men jeg hanket meg inn over pluss-streken i løpet av året likevel. Det har jeg alltid gjort.
Det betyr slett ikke at jeg tar lett på det altså. Hver dag er en kamp, men jeg elsker den kampen! Den holder meg våken og i live. Den holder meg imidlertid aldri våken om natta. Det er tross alt bare penger, enten den ene eller andre veien, og penger interesserer meg midt på ryggen. Det jeg elsker er å skape. Gode smaker selvfølgelig, men også jakte etter et marked, et smutthull som står åpent som ingen andre har sett eller tatt seg bryet med å fylle.
Jeg har verken tid, lyst, ork, drømmer eller ambisjoner om å bli en kjede, men jeg er overbevist om at jeg hadde vært mangemangemillionær i dag hvis jeg hadde det som skal til inni meg for å sparke i gang et slikt prosjekt. En hver by hadde blitt et bedre sted å leve i med et KuliNarnia i sin midte. Sortimentet er så eventyrlig unikt og variert at det faktisk ikke finnes maken i hele vide verden. (Er i alle fall tilbakemeldingene jeg får fra turistene fra alle deler av verden).
“Problemet” mitt er at jeg er fornøyd med å være forholdsvis liten. Ikke bare fornøyd, men jeg _ønsker_ det også. For tre år siden solgte jeg Hoftepluss/Fyfader, (Altas desidert største alkoholfrie serveringsted), for halvannen årslønn. Jeg kunne sikkert fått mye, mye mer hvis jeg hadde “holdt ut” et par år til (etter pandemien), men jeg var sliten. Nesten helt tom.
Vi mistet jo sønnen vår i 2019. Det gjorde meg nok til en dårlig sjef. Med 20 ansatte er det ikke mange ukene du kan konsentrere deg om sorgen og kjempe deg opp i knestående før du igjen må legge ditt til side for å konsentrere deg om de ansattes små og store problemer. Da jeg mistet min første sønn i 2005 fikk jeg også nøyaktig 6 ukers “sørgetid” før jobb før ansatte og jobbhverdagen innhentet meg, men da var jeg “ung og fremadstormende” og taklet det nok bedre.
Denne gangen ble livet utenfor min bunnløse sorg og umistelige tap bagatellmessig og meningsløs. Kom ikke til meg og sutre over en vond finger, manglende skryt for å utføre jobben du får betalt for å gjøre eller kjærlighetssorg etter brudd med kjæresten du har vært sammen med i tre måneder. Det betyr absolutt ingenting. Jeg har mistet sønnen min for faen!
Jeg sa det selvsagt ikke høyt, men jeg tenkte det. Det er tilstrekkelig for å være en dårlig leder. Pandemien kom egentlig ikke et øyeblikk for tidlig! Full nedtegnelse på ubestemt tid. Ingen visste noe som helst. Selv om jeg risikerte konkurs var det en lav pris å betale for å slippe personalansvar. Faktisk var det et par måneder jeg både håpte og trodde at reservene skulle bli fullstendig brukt opp slik at jeg “slapp unna” på permanent basis.
Heldigvis tok jeg meg sammen og bestemte meg for å redde bedriften. Ikke for min egen del, men for de ansatte. Jeg satte min ære i at de skulle ha en jobb å komme tilbake til om/når pandemien en gang gikk over. Jeg, Christine og dattera mi solgte ferske reker i enorme mengder i helgene. Regningene ble betalt og kontoen vokste faktisk. Ikke fort, men tilstrekkelig til at jeg begynte å tro at dette faktisk kunne gå.
Trivdes gjorde jeg også. Uten andre ansatte enn min egen datter, men lykken kunne selvsagt ikke vare. Pandemien gikk gradvis over og folk skulle på Norges-ferie. De ansatte kom tilbake og aldri hadde vi opplevd maken til omsetningstall. Eller arbeidstimer. Har alltid jobba mye, men nå gikk det i ett, bokstavelig talt fra morgen til kveld. 7 dager i uka. Samtidig som jeg fikk den ene prolapsen etter den andre.
Bla, bla, bla. Da jeg solgte fikk i alle fall kjøperne med seg en bugnende bankkonto og et veldrevet og innarbeidet vinnerkonsept. Jeg kunne gå videre med hevet hode og låse meg inn i den nye butikken min. Planen var at jeg bare skulle ha åpent i november og desember. Resten av året skulle jeg skrive bøker, holde foredrag, labbe rundt.
Slik gikk det ikke. Det som nå har blitt KuliNarnia tok all min tid. Jo da, jeg ga riktignok ut 2 bøker (til) i denne perioden, det ble fort tydelig at det var butikken jeg skulle og ville satse på. Selve “Kokkejævel” var jeg drittlei! Kunne ikke falle meg inn å holde et eneste foredrag. Da måtte jeg jo snakket om meg selv. Nei, (eventyr)butikken var min nye baby! (Og selvsagt de babyene som etter hvert dukket opp hjemme altså).
Bygge opp eller bygge ned? Vel, ned skal jeg i alle fall ikke bygge, men er ennå ikke klar for å bygge opp heller. Vi er selvsagt i stadig utvikling, (så jeg ser jo hvordan vei det bærer), men akkurat nå er jeg mer enn fornøyd med å ha Ruben, min sønn, her hos meg. Vi utfyller hverandre godt og han har mange kvaliteter jeg mangler. Han er dessuten mye yngre enn meg og vet litt om hva som “rører seg” i yngre aldersgrupper hva vareutvalg angår.
KuliNarnia skal jo ikke bare være en kulinarisk eventyrbutikk for godt voksne, men for absolutt hele familien. Fra den minste tassen på 2-3 år til gamle bestemor på 94. Å klare det er en kjempeutfordring, hver eneste dag, og akkurat nå ELSKER jeg det. Så får vi heller se hva morgendagen bringer. Livet har lært meg at det slett ikke er sikkert at den i det hele tatt kommer.
Som dere vet gir jeg meg selv litt “frislipp” fra slankinga/livsstilsendringen/kostholdsbegrensningen rundt høytidene. Dette fordi jeg som seriøs tjukkas er litt over gjennomsnittlig glad i fråtsing. Det er rett og slett en del av min personlighet, og det er helt greit for meg altså. Bare ikke hele tiden, hele året.
Påska er en fin tid for fråsting, både hva mat, drikke og slikkerier angår. Den er heller ikke, for min del i alle fall, så lang at jeg risikerer å bryte ned alt for mye av innsatsen jeg har lagt ned siden siste “fråtsefest”, som var en uke i jula. Ja, jeg er kanskje litt overrasket over at jeg har lagt på meg såpass mye siden onsdag i forrige uke. I jula la jeg tross alt bare på meg 3,5 kg mot 5,2 kg nå i påska, men det er det det er. Easy come, iasy go! (Håper jeg da, he he…)
10 pakker smør på en liten uke virker voldsomt, men jeg har kost meg jeg altså. Har vært en del mett naturligvis, men har ikke hatt dårlig samvittighet et eneste sekund. Jeg har visst at når påska var over var det rett tilbake inn i havreskjorta. Neste “frislipp” er ikke før 17. mai-helga, (som i år er samtidig som pinsehelga), så burde rekke fint å komme meg på minussiden igjen før den tid. Det er tross alt utrolig deilig å ha full kontroll på spisinga. Langt mer deilig enn å miste den.
Etter noen dager med fullstendig fri er det nå utrolig deilig å være tilbake på jobb. Jeg er en mann som trives aller best i hverdagen med mine faste, daglige gjøremål. At en så kjedelig mann har klart å få en såpass stor følgerskare på sosiale medier er for meg en gåte. Eller kanskje ikke. Like fullt setter jeg i alle fall veldig pris på å være denne æren til del. Jeg syns det er koselig at så mange følger med på mitt smått og stort.
Folkens, vel overstått påske!
PS! Etter 6 måneder har bestemt meg for å kutte ut Wegovy. Klare meg selv så og si. Jeg vet jo hva som skal til. Jeg kommer til å følge samme matplan som jeg har fulgt nå siden oktober. (minus jula og påska da, hehe). Jeg tror det kommer til å gå bare godt, men jeg kommer ikke til å føle noe nederlag hvis jeg må tilbake på sprøyta, For meg handler ikke dette om å vise/bevise for dere hvor flink jeg er eller hvor stor viljestyrke jeg har, men å gjenvinne kontrollen over min egen vekt og helse. Jeg vet det kommer til å være en livslang kamp, og det er helt greit for meg. Jeg er klar. Om ikke uovervinnelig, så i alle fall sterkere enn noen sinne.
Ukentlig oppdaterer jeg bloggen om min vektnedgang på Wegovy. Les alt HER
De siste par ukene har jeg kjent på at det har blitt tyngre å holde meg til min fastsatte “måltidsplan”. Altså brunsj kl. 10:00 og middag mellom 19 og 20. Ingenting i mellom, verken før eller etter. I ukevis har dette fungert mer eller mindre knirkefritt, altså uten blodsukkerfall, men de siste par ukene har det altså tidvis vært litt mer problematisk.
Kveldspisinga, min tidligere store nemesis, er fortsatt intet problem. Etter en god middag i sjutiden og et par røde epler klarer jeg meg helt utmerket uten å trøkke inn noe ekstra resten av kvelden. Blodsukkerfallet har kommet snikende i 4-5 tiden. (Altså i “normal” middagstid). Da er det 6-7 timer siden forrige måltid, og jeg har virkelig måttet bruke litt viljestyrke for å “hold meg på matta”.
Helt til det ikke gikk mer. Noe måtte gjøres. Dette er jo tross alt ikke et klassisk slankeprosjekt, men (enda) et forsøk på en varig livsstilsendring. I stedet for å risikere en god gammeldags “sprekk” om en uke eller to, så har jeg heller innført et ekstra lite måltid, nemlig 25g valnøtter (170 kcal) og 15g mørk sjokolade (90 kcal). Svært sunn og helseframbringende, men også ekstremt energitett mat. Derfor veier jeg det som om det var heroin. (Bare bitte litt ekstra hver dag ville jo utgjort enormt mange kalorier pr år. Faktisk ville bare 5 g ekstra blitt til over 12 000 kcal i løpet av et år. 10g ekstra ville blitt…ja, ikke sant. Vei derfor energitett mat. Alltid.)
Disse til sammen 40 små grammene med nøtter og (mørk) sjokolade har denne uken holdt blodsukkeret mitt helt stabilt og faktisk gjort at lysten min på dagens store høydepunkt, middagen kl. 19, har blitt mindre. Har ennå ikke redusert middagsmengden, men kjenner at jeg nærmer meg. (Altså, jeg har redusert middagsmengden til dels betraktelig fra det jeg spiste før 26.10.23, men har ikke redusert noe siden jeg begynte med sprøyta).
Vektnedgangen er ekte, men bakgrunnen er KI-generert
Denne uka har jeg altså gått ned “bare” 500g, eller 1 pk smør om du vil. Det er jeg meget godt fornøyd med! Ja, selvfølgelig er det “artigere” og gå ned 1-2 kg pr uke, men det ville vært en umulighet, (uten å gjøre livet mitt ulevelig), etter nå 6 måneder med såkalt livsstilsendring. Ja, jeg kunne sikkert trent mer, drukket mindre (lavkarbo)øl, halvert middagsporsjonene og latt være å smake meg fram til perfekte sildeoppskrifter, men jeg er helt sikker på at de hadde jeg sprukket for lenge siden. Jeg hadde ikke klart å gjennomføre rett og slett.
Derfor er planen nå, som jeg faktisk har klart, (klapp på begge skuldrene), å komme meg under 125kg, å fortsette den gode jobben jeg har gjennomført nå, (minus juleuka da), i 148 dager. Det har gitt meg en vektnedgang på hederlige 23 kg, (eller 155g pr dag om du vil).
Så til det STORE spørsmålet: Skal jeg fortsette på Wegovy, eller skal jeg ta sjansen på videre vektnedgang “alene”?
Jeg har faktisk ikke bestemt meg. Har ennå 1 dose igjen av den ladningen jeg kjøpte sist. (Det er 4 ukesdoser i en ladning). Den skal jeg selvsagt bruke opp, men siden jeg er på høyeste dosering nå begynner det å koste ganske mye. Spesielt nå som jeg ikke lenger _raser_ ned i vekt. Samtidig kan det være dumt å bare gå “kald tyrker” å risikere å gå på en skikkelig smell.
Trolig lander jeg på å få legen til å skrive ut en av de laveste/billigste dosene og prøve det en måned. Da minimerer jeg risikoen for kjempesmell, samtidig som jeg sparer penger på å slippe å betale for den svindyre vedlikeholdsdosen. Vi får se. Har uansett fortsatt en dose igjen, så den tid den sorg!
Hvordan det går med “treningen”? Jo, takk som spør, det begynner å gå riktig så bra. Prøver å ta noen sett hver kveld og kjenner i armene at det begynner å skje noe. Ikke så voldsomt mye riktignok, men noe er i emning. Til tross for mitt tjukkas-syndrom har jeg alltid hatt en fysisk jobb og vært muskuløs i armer og bein. Sterk. Mye av denne muskulaturen har gradvis blitt mindre de siste årene. Både pga. en mye mindre fysisk jobb, men også stadige forsøk på slanking. Slikt tærer på musklene, men de skal tilbake!
Folkens, nå må jeg jobbe. Skal lage masse sild i dag. Helvetesild selvsagt, men er også snart fri for både sennespsild og påskesild. Har også kokt lake til sursilda nå på morgenkvisten. Det er min favoritt, med masse løk. Jeg bruker rødløk i stedet for vanlig løk, for da får den så fin farge i stedet for den vanlige litt småtriste sursilda man er vant til. (Skal forsøke å legge ut oppskrift på alle disse silderettene mine i løpet av helga).
Meg, meg, meg! Vet at maaange av dere sliter med de samme utfordringene som meg og akkurat nå er på den samme reisen nedover. Lykke til, og husk at selv om smågodtet nå er på tilbud og bare koster det dobbelte pr kg som epler, så _trenger_ man ikke fylle skuffer og skap med det. Det er ikke kjedene sin skyld at vi blir tjukke. Det ansvaret må vi nesten ta på egen kappe.
God palmehelg, både med og uten smågodt!
PS! Hver torsdag skriver jeg om mine erfaringer om vektnedgang ved hjelp av Wegovy. Hvis du vil lese mer av det jeg har skrevet har jeg samlet alt under overskriften VEKTNEDGANG PÅ WEGOVY
“Hei. Jeg er journalist i Aftenposten og kontakter deg fordi jeg har lest bloggen din og din erfaring med legemidlet Wegovy. Bla, bla, bla, bla, bla. Kunne du tenke deg å stille opp i en sak om dette?”
Det var da voldsomt til interesse for en tjukkas fra Alta da! var min første tanke. Min andre tanke var omtrent i samme gate. Min tredje var at både Dagbladet (les HER) og VG (les HER) hadde på det tidspunktet allerede intervjuet meg om min Wegovy-reise, og NRK (les HER) var også på ballen og ønsket å gjøre en sak med meg.
Nå ønsket altså selveste Aftenposten, min favorittavis for seriøse nyheter, innsikt og meningsbærende journalistikk, å ikke bare intervjue meg, men faktisk også reise opp til Alta med både journalist og fotograf for å “forfølge” meg en hel dag. Være med meg når jeg sjangler rundt på de utmagra beinstubbene mine på jobb, når Christine injiserer virkestoffet i det som er igjen av mageflesket og når jeg lager meg min sedvanlige saltfrie onsdagsmiddag. (Saltfri for å binde minst mulig vann slik at jeg er så lett som overhodet mulig under veiing torsdags morgen).
Jeg måtte ta en runde med Christine. To faktisk. En ting er å bli intervjuet, noe helt annet er å slippe journalister inn hjemme. Vi har gjort det EN gang før, i 2020, da Dagsrevyen kom til Alta med to mann og fotfulgte meg i 24 timer. (Les saken HER). Det var en annen tid. Hadde ikke gjort det samme i dag.
Dette er veldig annerledes. Dette handler ikke om “meg”, men om om min, og titusenvis av andres reise nedover KMI-skalaen med god hjelp av Wegovy. Endelig har det kommet et legemiddel som faktisk hjelper oss tjukkaser nedover. En slik vektreise er proppfull av både virkninger og bivirkninger. Store problemstillinger knyttet til økonomi, både personlig og samfunnsmessige. Myter, fordommer og masse meninger som spriker i alle retninger. Uvitenhet i bøtter og spann, gjerne forkledd som viten. Og nedlatenhet. Overraskende mye nedlatenhet faktisk.
En dyvåt journalistisk drøm med andre ord.
(PS! Denne bloggposten var egentlig planlagt som et litt humoristisk kåseri, derfor den smått dramatiske overskriften. Jeg hadde en artig ide, men måtte “gi opp” allerede etter første setning. Lot likevel overskriften bli værende. Jeg er jo tross alt tidligere “Kongen av klikkbait”, ha ha)
Vil du lese mer om min vektnedgang, tanker og erfaringer? Les HER hver torsdag
Etter at jeg solgte Hoftepluss og FyFader høsten 2021, så har jeg mistet kilovis med muskelmasse. Som den gang Altas desidert største alkoholfrie serveringsted gikk det flere tusen kilo mat ukentlig. Å sjaue all denne maten ga meg egentlig daglige treningsøkter som holdt vekta til en viss grad i sjakk, til tross for et overforbruk av kalorier. (At kjøkkenet var i 1. etasje og lagrene i kjelleren ga meg i tillegg daglig 10-20 000 “gratis” skritt, bare på jobb).
Jobben min nå er av en helt annen art. Selv om jeg jobber minst like mye i antall timer, er jobben langt mindre fysisk. Det er verken samme avstander, mengder, tempo eller intensitet. Det er rett og slett ikke en treningsøkt å være på jobb lenger. Det har heller ikke akkurat hjulpet på muskelmassen at jeg har gått på Wegovy siden oktober i fjor.
Derfor tok jeg søndags morgen endelig mot til meg å pakket opp de manualene jeg daglig har tenkt på siden jeg fikk dem i julegave. Har faktisk ikke trent vekter siden jeg gikk 2. klasse allmennfag på Sortland videregående i 1995. Det er, (skrekk og gru, hvor i helvete har livet blitt av?), faktisk 29 år siden! Da var jeg, tro det eller ei, ganske veltrent og tok vel 160 kg i benkpress.
Vel, det gjør jeg IKKE i dag! Ikke er det et mål heller, men det var sinnsykt deilig å kjenne at det fortsatt fantes muskler der inne i de stadig smalere overarmene mine. Dette skal jeg definitivt fortsette med, men ikke i dag! I dag har jeg nemlig fått et følelse inne i muskulaturen som jeg trodde hørte fortiden til. Jeg har rett og slett fått gangsperre i begge bicepsene! (Hvis det heter gangsperre i armen da…)
Derfor skal jeg faktisk, hold dere fast, trene magen i kveld! Den har jeg faktisk trent med (svært) ujevne mellomrom opp gjennom årene, men tror det begynner å nærme seg 6-7 år siden jeg sist tok en sit-up. Da er det sannelig på tide!
Foto: Frank Rune Isaksen
Og snart er det vår og jeg kan begynne med toppturer igjen!
Dere som fortsatt er så heldige at dere evner å huske 7 dager tilbake i tid, husker kanskje at jeg forrige uke kun gikk ned, hold dere fast, 100 gram! Høyeste dose Wegovy, som jeg går på nå, koster intet mindre enn 750 kr pr uke. Det betyr at vektnedgangen forrige uka kostet meg hele 75 kr pr gram. Det er nesten safranpris, og så mye er ikke flesket mitt verdt!
Denne uken har alt gått så meget bedre! 1,5 pk smør, eller 750g om du vil. Det er vel det som av mange vil betegnes som en sunn vektnedgang. I alle fall når jeg har kommet meg såpass langt ned fra utgangspunktet som jeg har nå. Det er mye “lettere” for en tjukkas på 150 kg (meg oktober 2023) å gå ned 1,5-3 kg pr uke enn en tjukkas på 125 kg. I følge Norsk Helseinformatikk (NHI.no) trenger jeg om lag 500 kcal mindre pr dag for å holde vekta stabil på 125 kg (4125 kcal/dag) enn da jeg var 148 kg (4562 kcal/dag).
Det betyr at hvis jeg skal fortsette den kraftige vektnedgangen i ukene som kommer har jeg bare to alternativer, enten alene eller i kombinasjon:
Alternativ 1
Redusere energiinntaket. Der har jeg faktisk litt å gå på. Ikke på dagtid, der er det ingenting å hente. Jeg kutta jo ut frokosten for noen uker siden, og lunsjen, som er mitt eneste måltid på dagtid, ville vært galimatias å kutte ut. Jeg trenger og ønsker mine 4 knekkebrød (5-600 kcal) kl. 10:00 i livet mitt!
Middagen mellom 19 og 20 derimot kunne jeg nok, hvis jeg legger godviljen til, kuttet noen hundre kcal på, for jeg spiser ganske mye middag. Bortsett fra barna, (og av og til kona), så er middagen dagens desiderte høydepunkt. Det er ikke alle dager den er like kaloririk, men jeg spiser opp mot et kilo middag. Som en slags hest.
Så har vi disse lavkarboølene mine da. Som øldranker er det ikke så lett å kutte dem ut. Har riktignok redusert antallet etter hvert som jeg har blitt lettere, men her har jeg absolutt fortsatt en jobb å gjøre, og mange kalorier å spare!
Alternativ 2
Mosjonere litt. Bortsett fra et par turer i jula, så har jeg faktisk ikke gått så mye som til postkassen i løpet av denne perioden jeg har slanket meg. På samme måte som overvekt, så er det ikke vanskelig å hoste opp mer eller mindre gode unnskyldninger for at man ikke har fått rørt mer på seg. Min beste unnskyldning er at jeg jobber mye og vil tilbringe den lille tiden som er igjen etter arbeidstid med ungene. Den unnskyldningen holder vann når det dreier seg om å gå til og fra jobb. Det tar 30 min å gå hjem fra jobb, ergo mister jeg 30 dyrebar tid med barna.
Unnskyldningen som derimot ikke holder mål, er at ungene sover fra halv åtte, så det er rikelig med tid på kvelden til å la rumpeballene oppleve noe annet enn en flatklemt sofapute. Jeg jo også, hvis jeg ikke gidder å lette på ræva, ta i bruk manualene som jeg fikk i julegave hos Christine. Trene armene litt i alle fall. Jeg tenker på manualene nesten hver dag, (de ligger uåpnet i kofferten sin under TV-benken), men denne uken skal jeg ta dem i bruk. Åpne plasten i alle fall.
Silda er ekte, men bakgrunnen er KI-generert
Ukens oppsummering
Heller ikke denne uken har jeg “sprukket” på noe som helst måte, men det har blitt noen ekstra kalorier daglig likevel. Jeg holder nemlig på å produsere og perfeksjonere mine sildeoppskrifter, slik at Altas befolkning kan få gleden av hjemmelagde silderetter året rundt. Man kommer ikke unna litt smaking når oppskrifter skal perfeksjoneres. Det må jeg nesten bare leve med som kokk.
Fortsatt ingen bivirkninger, men har kanskje vært litt kvalm denne uka. Det er utrolig hva som kan dukke opp hvis man kjenner godt nok etter. Lungebetennelsen har i alle fall blitt borte, (etter 6 dager med antibiotika), men det kan nok ikke tilskrives bivirkninger.
Har kanskje også tenkt litt ekstra på mat denne uka. Bakverk spesielt. Gleder meg til påske, for da skal jeg gjøre som i juleuka, spise hva og hvor mye jeg vil! Lysten på mye mat kommer nok aldri til å bli borte. Jeg må bare lære meg å stagge den litt når den stanger som verst. Er jo glad i den maniske rakkeren også.
Nei, dette ble langt! Må jobbe litt også. Blir ikke penger av å snakke om slanking på inn og utpust. Nå skal det produseres sild. Dagens silderett er heftig tomatsild. Sukk, blir litt smaking i dag også! Stakkars, stakkers meg…
HER kan du lese alle mine ukentlige oppdateringer om min vektnedgang på Wegovy
For noen dager siden fikk jeg streng beskjed fra FB at jeg hadde brutt deres globale retningslinjer hva salg av ville dyr angikk. “Forbrytelsen” var at jeg hadde reklamert for mine sagnomsuste tørka reinskanker illustrert med et bilde som viste masse vakuumerte reinskanker i en trekasse.
Straffen var, foruten sensurering av bildet, umiddelbar iverksettelse av mindre synlighet, altså mindre trafikk, på Kokkejævel-siden min. Det sto ingenting om hvor lenge denne straffen ville vare. En skjebne verre enn 50 piskeslag for en som på mange måter lever av synlighet på sosiale medier generelt, og FB i særdeleshet.
Jeg sendte selvfølgelig inn klage, slik jeg har gjort mange ganger, (uten hell), før når de har sensurert meg pga. reinhjerter. Jeg forventet ikke svar fra dem en gang, og har faktisk ikke lagt merke til før i dag at de allerede to dager etter “straffeutmålingen”” faktisk trakk hele saken og ikke lenger la ekstra begrensninger på sidetrafikken min.
Dette var både overraskende og gledelig. Når man står ovenfor techgiganter som Meta er man fullstendig rettsløs. All makt er lagt i deres hender. Jeg skjønner at de må ha strenge regler, og at KI-detektivene deres ikke er perfekte, men desto mer gledelig er det jo da at de kan innrømme feil når feil har blitt begått. Og at de faktisk retter opp feilen når den blir oppdaget.
Her ser dere bildet som ble for sterk kost for Facebook.
Under ser dere reaksjonen til Facebook:
Bra du tok til vettet, Facebook! Neste gang kommer jeg til å slå deg rett ned!
Selv om jeg egentlig aldri har har fri er det likevel noe helt spesielt med mandager. I motsetning til 1. januar, der du får utlevert bare EN sjanse i året til å starte et nytt og bedre liv, så kommer mandagene med helt passe intervaller. Selv om uken før kanskje endte i totalhavari, så varer den gamle uken aldri mer enn maks sju dager før det kommer en ny uke med frisk og opplagt mandag i front som bærer bud om helt nye muligheter. Den gamle mandagen er død, lenge leve den nye mandagen!
For egen egoistisk del har det vært litt vanskelig å gjennomføre de “grandiose” planene jeg i romjula satte for det nye året, da jeg i all hovedsak har vært alene i butikken i januar og februar. Pjusk har jeg også vært. Det har derfor vert nesten umulig å planlegge noe som helst uke for uke, men når er imidlertid min sønn tilbake, og blir her i alle fall over sommeren, så nå kan vi få litt sving på saker og ting her igjen.
Å drive en kulinarisk nisjebutikk som min betyr og hele tiden være på jakt etter nye godbiter som kan bli årets “hit”. Folk går utrolig fort lei, så forårets suksess er nesten garantert ikke det samme som årets. Derfor denne konstante jakten. Har en masse nye, spennende produkter nå som jeg har i kikkerten, men har rett og slett ikke hatt tid/initiativ nok til å bestille stort annet enn det jeg VET selger. Tar forresten med glede i mot tips til nyheter, både fra produsenter og forbrukere.
I vinter har jeg på mange måter våknet fra den kulinarisk “dvalen” jeg har hatt et par-tre år nå. Kjenner det er moro å lage litt mat igjen, og den forsiktige satsingen min på sild, smørblandinger og dressinger på 1-2-3 tror jeg har vært kjærkommen ikke bare for meg, men også for de som har mulighet til å kjøpe. God og ekte mat uten tilsetningsstoffer er bokstavelig talt ikke hverdagskost i butikkene.
Jeg snakker meg bort! Ukens plan var temaet, ikke min kulipsykiske helse. Planen er å produsere opp minst tre nye sildevarianter, slik at vi er oppe i seks til helgen. Fra før har vi helvetessild, sennepsild og karrisild. I løpet av uka skal jeg lage tomatsild, sildesalat og påskesild. Da begynner det å ligne på noe!
Får også kanskje besøk av Aftenposten denne uka. De har lyst til å følge meg en en hel dag. Feste til filmrullen hvordan denne stadig mindre tjukkasen lever sitt langdryge, monotone liv her oppe i Alta. Vi får se og de tar turen. Jeg hadde ikke gjort det.
Jeg orker ikke skrive detaljert om “forefallende” butikkarbeid, men planen er å ta igjen det enorme etterslepet, eller “forfallet” om du vil, etter julehandelen og vintermånedene da jeg var alene. Det er helt enormt, men vi skal nok komme oss i mål. Om vi ikke klarer det denne uke (heller), så kommer det heldigvis en helt ny mandag om nøyaktig en uke.
Og du, denne uken lover jeg å legge ut flere tips på god, sunne, lettvinte (og billige) middager!
