En av de sterkeste meldingene jeg har fått…

“Hei, Jeg har lenger tenkt på om jeg skulle skrive denne meldinga. Har vært redd for at det skulle oppfattes som klaging og syt. Men har landet på å gjøre det. Hensikten min er å forklare hvor mye det betyr at du er så åpen på blogg og face. Først må jeg si at jeg er imponert over hvordan dere klarer på deres måte å stå i det etter å ha vært igjennom noe så grusomt som å miste et barn. og for deg to… Jeg kan ikke fatte hvordan du klarer, og kan ikke forestille meg hvor fælt det må være.

 

Jeg har “bare” mistet barn i svangerskapet – flere MA – og det føles uutholdelig. hormonbehandlinger, mislykket prøverør osv som kulminerer i hjerter som slutter å slå, og en kropp som ikke støter det ut på egenhånd. Den forferdelige følelsen med å bli trillet inn på operasjonstua for utskrapning – de tingene gjør at jeg vet hvordan det føles å miste i mors liv. Men å miste et levende barn… Det kan jeg bare forestille meg. Jeg har levd og lever med den redselen hver dag… men har heldigvis sluppet å oppleve den.

 

Min datter har og er syk etter år med mobbing, overgrep, voldtekter og psykisk vold. Ting hun har gått igjennom siden hun var ganske ung, og som jeg som mor ikke har klart å beskytte henne mot. Hun har flere ganger forsøkt å ta livet sitt, og det å ligge på kne på badegulvet å vaske blod etter at hun har forsøkt å ta livet sitt… det gjør at jeg bare kan forestille meg hvor grusomt det må være å miste et barn.

 

Det at du skriver med ærlighet, humor, sorg, skråblikk og slående treffende linjer. Det gjør at jeg leser med latter, tårer, respekt og beundring. Har mange gang tenkt at man skulle kunne skrive… jeg skulle da ha skrevet bok. Kanskje ikke så mye for omverden, men for å klare å skrive av meg også traumer og dritt som man går igjennom. OG når du skriver om slike tema så gir det på en måte styrke som gjør at jeg tenker – ja da klarer jeg og!

 

Mobbing, overgrep og psykisk vold er noe som jeg og kjenner til – og det gjør det ekstra vondt at min datter har måtte oppleve det samme. Det at jeg hver dag går med redsel for å miste henne – og skjønner hvorfor. JEG har også en mor som er alvorlig syk og ligger på sykehjem og kan ikke snakke og spise og er 100 pleietrengende, men er 100 % klar i hodet. Ingen i familien som er støttende og tilstede for meg og min datter oppi dette. Det bare legger ekstra sten til byrden. Jeg er så sliten så sliten – men jeg skal klare det.

 

DU klarer – det inspirerer. SÅ takk! og jeg bøyer meg i støvet for det du gjør. OG håper du vinner hele skiten i Vixen. Jeg har nesten aldri lest blogger, men nå leser jeg. Lykke til med bryllup, bok, blogg og alt annet livet måtte by på. ønsker deg og dine alt godt.  🙂 Ha en vidunderlig helg med kjærest”

 

Hva skal man egentlig svare når en ukjent kvinne fra et sted jeg ikke en gang har hørt om sender meg en slik melding? Jeg er ingen psykolog, men jeg forsøker med min egen åpenhet å vise at selv om man blir slått i bakken gjentatte ganger, finnes det alltid et lys, en åpning, en mulighet. Det kan være fryktelig tungt å få øye på det, men det er der. Alltid. For alle.

 

Jeg svarte:

“Selv om dette var fryktelig tung lesning, så er det er meldinger som dette som gjør bloggingen min verdt hvert hvert eneste minutt med arbeid! Åpenhet avler åpenhet og det kommer ingenting godt av å stenge alt det vonde inni seg. Man kan selvfølgelig ikke være åpen om alt, av hensyn til de nære rundt seg, men bare det å fortelle sin historie, til noen, tror jeg utelukkende av det gode.

Det er helt åpenbart at du har det veldig tøft og jeg håper både du og henne får den hjelpen dere trenger.

Jeg ønsker dere i alle fall all mulig lykke og dere må aldri gi opp. Aldri! Kjemper man lenge nok finnes det alltid en lysning. Det er ikke sikkert den er der man tro den er. Heller ikke sikkert man ser den før man plutselig snubler over den, men den finnes. For alle.

Tusen takk for meldingen! Den er så sterk og fin at jeg håper jeg kan bruke den på bloggen i en eller annen sammenheng. Fullstendig anonymisert selvfølgelig.

God helg 🙂”

 

Hun svarte at det kunne jeg så lenge hun fikk være anonym og jeg velger derfor å dele denne historien med dere. Jeg får titalls med lignende historier i løpet av en måned, men denne grep meg kanskje litt ekstra. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var kanskje noe med mengden elendighet som blir stablet oppå ett og samme menneske, og som gikk videre til neste generasjon.

 

Vi må snakke sammen! Hjelpe hverandre. Jeg tror det er det eneste som egentlig fungerer. Vi klarer ikke livet alene. Hele tiden.

 

Lag en god søndag, for deg selv og andre 🙂

FrP ut av regjeringen!

Jeg skal ikke flagge noe farge i det politiske landskap, Kokkejævel er partipolitisk uavhengig, men jeg kan komme med et godt råd til Siv Jensen. Eller Trine Skei Grande for den saks skyld:

 

Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?

 

Det er ikke ofte jeg kommer med råd, men dette tror jeg kanskje kan være lurt å følge. Dere passer ikke sammen! Ikke i det hele tatt. Skill dere mens det ennå er liv i dere. Selv om det kan være vanskelig å se, så finnes det andre partnere dere ute. Hvis dere ikke finner dem er heller ikke det noen krise. Mange har gode liv alene. Alt er i alle fall bedre enn dette ødelagte ekteskapet. Kjærligheten er ikke bare død. Den har aldri vært der. Ikke har dere felles barn heller etter at Hareide rømte hjemmefra. Dere har ingenting til felles. Ingenting!

 

Blir spennende å se om de tar mitt råd til etterretning. Det burde de.

 

 

Så dro hun igjen

Slapp bare helt av, dette er ikke et tåredryppende innlegg om hvor trist det er annen hver fredag når hun drar tilbake til moren etter en hel uke hos meg, men heller en hyllest til den samme moren som faktisk gjør dette mulig. I Norge er det nemlig slik at det er kvinnen som til syvende og sist bestemmer hvor mye samvær far skal ha med barna sine utover det lovpålagte minimum. Altså annen hver helg og en dag i uken. Det er fryktelig lite!

 

Jeg ønsker ikke å skape en diskusjon. Jeg vil bare takke denne kvinnen som har velsignet meg med barn,  at hun ser på meg som en likeverdig omsorgsperson og derfor har gått med på en fordeling der Datter bor like mye på to adresser. At mitt hjem er like mye verdt, like trygt, like godt som barndomshjem som hennes hjem er. Det vet jeg ikke har vært et enkelt valg, men valget ble tatt og det er jeg veldig glad for.

Det var hennes valg å ta. Som mann hadde jeg ingenting jeg skulle sagt. Hvis hun hadde satt seg på bakbena hadde min eneste mulighet vært en rettsak. Det er det ingen som ønsker og er helt ødeleggende for både barn og samarbeid. Dessuten vet vi alle hvem som vinner disse sakene. Det er ikke pappaen.

 

Gjør oppmerksom på at jeg nå snakker om saker der det er to velfungerende foreldre, ikke rusmisbruk, overgrep eller andre forhold som gjør det opplagt hva som er til barnets beste.

 

Igjen, dette var ikke ment som en provokasjon. Jeg vet jeg har mange kvinnelige lesere, og dere er uten tvil helt fantastiske omsorgspersoner, men det er vi menn også. Vi er det bare på en litt annen måte. Gjør ting litt annerledes. Slik vi også ville gjort hvis vi hadde bodd sammen. Gi oss den sjansen da. For barnas skyld. Vi er faktisk like glad i dem som dere.

 

God helg!

En finger i rumpa

Kjærest og jeg har jo snakket en stund om at jeg burde gjøre det, men jeg har liksom ikke turt. Er så intimt. Litt flaut også, men når man er blitt over 42 år så burde man egentlig ha gjort det for lenge siden. I går tok jeg endelig mot til meg og var fast bestemt på at vi skulle gjennomføre, men jeg feiget  ut likevel og tok en blodprøve i stedet. Det er faktisk også mulig.

 

Jeg snakker selvfølgelig om å sjekke seg for prostatahyperplasi eller, i verste fall, prostatakreft. Det er faktisk den vanligste kreftformen blant menn i Norge med hele 5000 tilfeller i året, men også, så vidt jeg har forstått, den som er lettest å oppdage. Da gjerne med denne berømte fingeren. Eller en blodprøve, som den jeg tok.

 

Fikk riktignok beskjed om at hvis prøven viste noe som helst galt så måtte han opp med fingeren uansett, og aller helst skulle han vært der før jeg tok blodprøven, men siden jeg er en evig optimist håper jeg naturligvis at jeg slipper akkurat det, for det er litt flaut. Kanskje det flaueste i hele verden, men utrolig hva man gjør for å berge livet. Og potensen, for det er visstnok også en lei bivirkning hvis sykdommen får festet seg lenge nok.

 

Får svaret på onsdag, men jeg er ikke veldig nervøs. Har ingen kjente symptomer så vidt jeg vet, men greit likevel å sjekke seg. Har ingenting å tape på det i alle fall. Slike sykdommer kan komme nokså plutselig og tipper både Datter, Kjærest, Sønner og sikkert noen til vil ha meg på jorden så lenge som mulig. Hvis det bare er en finger i rumpa som skal til så er det garantert verdt det.

 

Sjekk deg du også!

Fy faen, jeg syns du er ynkelig!

Hvert eneste år har krisesentrene over 20 000 henvendelser om vold i nære relasjoner. Det er egentlig et vanvittig høyt tall. Fordelt på antall dager betyr det at ca 54 mennesker, som oftest kvinner, tar opp telefonen og søker hjelp for vold og overgrep, hver eneste dag, 365 dager i året! Ingen vet hvor mange som IKKE tar den telefonen, og jeg skal heller ikke spekulere, men det er nok antageligvis minst like mange.

 

Jeg må ærlig talt si at jeg aldri har forstått dette behovet for å fornedre andre mennesker. Dette voldsomme behovet for kontroll som strekker seg så langt at du er villig til å skamslå det mennesket som antageligvis betyr aller mest for deg, i en slik grad at denne kvinnen, din kvinne, til tross for en voldsom redsel for konsekvensene, til slutt tar motet til seg og endelig oppsøker hjelp. Igjen vil jeg ikke spekulere, men antar at ikke krisesentrene blir rent ned etter et enkeltsalg, men at vi snakker vold og overgrep over tid.

 

Hva ønsker du egentlig å oppnå, du som slår partneren din? Nyter du å se henne skvette til hvis du gjør en plutselig brå bevegelse? Ler du litt inni deg da? Hva tror du ungene, som ligger skjelvende under dyna på soverommet sitt, tenker når de hører den ekle klaskelyden av knyttneven din som gjentatte ganger treffer mammaen deres? Tror du det gjør dem godt? Livets skole liksom? Barn skal herdes?

 

Jeg lurer litt på hvorfor du egentlig ble sammen med denne kvinnen. Denne kvinnen som du så skånsomt forsøker å banke uten at hun må på sykehus, men av og til går det litt over stokk og stein. Du blir litt for ivrig. Treffer litt for hardt. Det går en nese, kanskje et ribbein, en tann. Hun sier til legen hun falt. Hun tør ikke annet. Du har jo bevist at du kan være grenseløs. Husker du forresten første gangen du slo? Er det som det første kysset og brennes seg fast for alltid? Var det like deilig?

 

Hva har hun egentlig gjort for å fortjene denne torturen, for det er det det er, du gir henne? Er det bare fordi hun finnes eller rett og slett bare fordi du kan? Du er jo veldig mye større enn henne. Hun har ingen mulighet til å ta igjen når du er i det humøret. Og det vet du. Er det det som er så deilig? Denne fullstendige følelsen av ubegrenset makt? Fy faen, jeg syns du er ynkelig!

 

Jeg skal innrømme at jeg til en viss grad kan forstå deg. Jeg har også opp gjennom årene under intense krangler der man egentlig har mest lyst til å ta denne kranglevorne kvinnen etter håret, ja slik som du pleier av og til, og bare snurre henne rundt og kaste henne rett inn i veggen. Likevel er det noe som holder igjen. Det er ikke vanskelig en gang. Man kaster ikke kvinner i veggen!

 

Så ber du om unnskyldning, for der er du faktisk ganske flink. Når du har slått henne til taushet og hun står på badet og trøster de livredde ungene, så endrer du liksom taktikk. Spør om dere skal se en film og kose dere resten av kvelden. Kanskje lager du til og med noe skikkelig godt. Biff, hva vet vel jeg? Tror du hun får med seg handlingen i filmen? Og når du ligger med henne etter at dere har lagt dere. Trur du hun nyter det? Nyter du det? Er det virkelig så godt å penetrere en kvinne som du nettopp har banket? Hun har lyst på deg sier du. Hun tør jo ikke annet, mann!

 

Fy faen, jeg syns du er ynkelig!

Lesertallene er kjøpt og betalt. Alt har vært en bløff!

Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste meldingen fra “Geir”. Var jeg virkelig avslørt? Hadde kloke hoder klart å finne ut hvordan jeg hver eneste uke har kjøpt meg over 300 000 lesere? Nær 1,5 millioner lesere i måneden eller ca 6 millioner lesere i løpet av den perioden jeg har blogget. Hvordan var det mulig? Jeg trodde jo planen min var helt vanntett og perfekt.

 

Denne “Geir” skriver:

“Hei! Hvor kjøper du så mye trafikk til bloggen din? Hører det stadig flere plasser at du kjøper deg nett-trafikk, og det er jo juks og ren svindel som du i verste fall kan saksøkes for. Tror det er en del som holder på å undersøke det nå. Vi smattes 😊 #ærlighetvarerlengst”

 

Jeg svarte dette:

“Egentlig en usmakelig påstand som faller på sin egen urimelighet, framsatt anonymt selvfølgelig. Kan man forresten kjøpe seg likes og kommenaterer på fb også, eller her inne på bloggen for den saks skyld? Hvis du ser på engasjementet i kommentarfeltet hver eneste dag, så er ikke antall lesere høyt i det hele tatt. Ønsker deg ellers alt godt 🙂”

 

Jeg har selvfølgelig ikke kjøpt en eneste leser! Visste ikke at det var mulig en gang, og er det nok heller ikke. Noen form for sikkerhetssystemer må det vel være i et stort konsern som Egmont. Også jeg da, som måtte ha hjelp fra Kjærest for å installere Skype slik at jeg kunne gjennomføre et møte med noen på andre siden av landet. Er egentlig helt vilt! Hvis det virkelig er mulig å kjøpe seg lesere så må jo dette koste en formue. Jeg minner om at jeg skriver en blogg uten annen reklame enn den Egmont plasserer der, så hvor i all verden skulle jeg hentet disse pengene fra, og, ikke minst, hvorfor?

 

Jeg forstår jo at lesertallene mine så langt har vært smått utrolige, og at det sikkert er noen som ikke forstår at en slik drittblogg kan ha så mange lesere, hver eneste dag, men derfra til å beskylde meg åpent for juks og svindel er faktisk litt over grensen. Ingen røyk uten ild kan folk tenke når de ser slike beskyldninger, og det er for alt jeg vet også hensikten med å framsette slike påstander. Hvor smålig er det egentlig mulig å være?

 

Slapp helt av, dette er ikke noe som går veldig inn på meg, eller jo det gjør faktisk det! Jeg er ingen svindler! Jeg fører ikke folk bak lyset. Hele mitt prosjekt handler om åpenhet, ærlighet og redelighet. At ikke alle liker bloggen min, eller at den har blitt så stor, så fort, er helt greit. Ingen kan bli likt av alle. Jeg liker ikke alt jeg leser av andre jeg heller, men jeg beskylder dem da for fanden ikke for juks, svindel og bedrag likevel!

 

Sånn, da var det sagt! Nå skal Kjærest og jeg spasere og hente Datter hos en venninne. Jeg lovet å hente henne, men sa aldri at jeg skulle hente henne med bil. Mulig hun kommer til å bli litt sur, kalle meg for svindler, men den får jeg i så fall, litt med rette, ta på min kappe. Godt med litt frisk luft 😉

Blir VELDIG glad for kommentarer under dette innlegget bare for å bevise at dere faktisk er ekte. At dere finnes. På ordentlig.

Ha en åpen og ærlig aften!

 

 

Vil du virkelig at en svindelanklaget blogger blir Folkets favoritt på Vixen Avards? Da trenger du i alle fall ikke stemme HER, for jeg har allerede kjøpt meg tusenvis av stemmer som gjør at jeg har kjøpt meg en rørende takketale allerede!

 

 

 

 

Hei, det er fra Aftenposten!

Får jo en del telefoner fra små og store mediehus, men ikke hver dag det ringer fra de store riksmediene. Jøss, tenkte jeg, vil Aftenposten lage sak om denne kokkebloggeren fra kulden og mørkets rike som har dominert blogglistene det siste halve året og skal gi ut bok og greier? Så artig! Nå skjer det ting her. Norway, here I come!

 

Ja, det er som sagt fra Aftenposten. Jeg ser at du tidligere har abonnert på Aftenposten Innsikt og Illustrert Historie, men at du har valgte å avslutte abonnementene i fjor. Var du ikke fornøyd eller er dette noe du kunne tenkt deg å tegne nye abonnementer på?

 

Au, den svei! Skuffet, og litt småflau, over at jeg trodde Aftenposten ville lage en stor sak på meg måtte jeg bare slukøret, men høflig, forklare at jeg var veldig fornøyd med bladene, men har valgt å kutte ut alt på papir og at jeg derfor ikke ønsker magasiner i bladformat. Nei, ønsker heller ikke magasinene digitalt. Vet ikke hvorfor. Ha en riktig fin dag. Ødjø.

 

Jaja, må vel bare jobbe videre, og leve i håpet på at neste gangen Aftenposten ringer så er det ikke fra abonnementsavdelingen 😉

Vi smattes!

 

Slukøret og flau “toppblogger” som Vixen-vinner? Stem HER

KA I FAN SKA Æ HA PÅ MÆ?!

Hadde aldri trodd at jeg noen sinne skulle formulere disse ordene, men hva i all verden skal jeg liksom ha på meg på den derre Vixen-utdelingen?! Verken Kjærest eller jeg har kilometerlange walk-in closets der det henger det ene antrekket etter det andre så langt øyet kan se. Riktignok har jeg en gammal dress som er fin, men den har på mystisk vis blitt så trang i ræva og over livet at hvis jeg mot formodning skulle klare å presse meg inn i den, og være så (u)heldig at jeg må reise meg og motta en pris, så kommer hele dressen til å eksplodere. Jeg både ser det for meg og hører lyden i det ræva revner.

 

Må man forresten ha på seg dress? Kan det ikke fungere med en bukse og fin t-skjorte da? Ikke for det at det gjør det noe enklere. Sist jeg kjøpte meg en skjorte var da Datter og jeg var og feiret 80-årsdagen til oldemor på Fauske. Og for å si det på den måten, hun ble 90 år i fjor!

 

Jeg har ingenting i mot klær altså, liker å dekke mitt legeme, men er ikke forelsket i trange prøverom og alt for høy musikk i hippe klesforretninger. Dessuten er jeg større rundt livet enn beina er lange, så er nesten håpløst å finne seg noe som passer skikkelig. Da lar jeg det ofte heller være, men føler jo meg litt småpresset i denne situasjonen. Et slags gissel kan du si. Selv om jeg ikke akkurat er noen moteblogger, og ingen forventer at jeg skal skape overskrifter med et spektakulært antrekk, så vil jeg jo ikke framstå som en lasaron heller. Selv om det kanskje hadde vært det mest korrekte. Jeg har jo bygd hele min bloggkarrière på å være ekte. Hvorfor skulle klærne være et unntak?

Uff, finner vel på noe. Nå må jeg på jobb. Der har jeg i alle fall kokkeuniform og vet hvordan jeg skal kle meg.

 

Lag en kledelig dag!

 

 

Tett mann, 42, med korte bein, stor ræv og voksent midjemål som Vixen-vinner? Stem HER

 

 

 

 

 

 

Er jeg egentlig for gammel til å bli pappa igjen?

Jeg var egentlig ferdig med unger 31. januar 2001. Da kom Sønn:3 til verden på St. Olavs Hospital i Trondheim. En usedvanlig vakker liten skapning, men det skulle bli den siste. Ferdig snakka! Jeg var 24 år, 3-barns pappa og fornøyd med livet. Nå kunne andre ta over stafettpinnen og befolke jorden så mye de bare orket. Jeg hadde gjort mitt!

 

Ikke alt blir som planlagt. 10. april 2007 ble jeg likevel velsignet på nytt. En råtass, sterk som en okse presset seg ut. Han kom overraskende, men når han først kom var han hjertelig velkommen. Jeg var i ferd med å bli voksen og så fram til å bli pappa på en litt annen måte enn man tross alt er når man er tjue. Jeg rakk aldri å gjøre særlig inntrykk. Bare fire måneder gammel dro han igjen like fort som han kom, men dette skal ikke handle om det.

 

24. juni 2008 kommer Datter. Hun som bar og fortsatt bærer Lyset.

 

Da var det slutt! Fem barn, fire på jorden og en i Himmelen, var mer enn nok for meg. Har alltid hatt en krevende jobb som har tatt mye fokus, så viktig for meg å kunne følge opp de jeg faktisk hadde fått utdelt, og beholdt, på en god måte også. Dessuten kommer det jo ofte barnebarn etter hvert, så man trenger ikke nødvendigvis på død og liv formere seg hele livet uansett.

 

“Datter er mitt siste barn” var noe av det første jeg sa til Kjærest da vi møtte hverandre. Det var spikret i stein. Jeg skulle ikke ha flere unger. Hun var 30 år, barnløs, men drømte om to. Jeg ba henne ta et valg. Hun valgte til slutt meg, men selv om jeg ikke er noen rakettforsker så forsto jeg jo at forholdet til en barnløs 30- års gammel kvinne ikke kommer til vare herfra og inn i evigheten hvis jeg ikke velsignet henne med arvinger. Sjansene for suksess er i alle fall minimale.

 

“Ok, jeg er 40 år, hvis vi skal gjøre det så må vi gjøre det nå! Jeg vil ikke komme med gåstol i konfirmasjonen til poden.” sa jeg. Hadde tatt et valg. Jeg kom til å bli en litt eldre pappa, men det trenger ikke alltid være noe negativt. Man har et annet fokus tror jeg, samt livserfaring og en slags visdom som gjør at man kan bidra i oppveksten på en helt annen måte enn hvis man er ung og uerfaren. Men jeg ville ikke vente til hun var ferdig på skolen. Da hadde jeg vært 45 og det er for gammelt. Vi prøvde, fikk det til og gledet oss veldig begge to.

 

Siste pinsedag i fjor sendte Vår Herre det aller vakreste han hadde ned til oss. 23. juni ombestemte han seg og tok han tilbake.

 

Det er ikke lett, men jeg velger å være ufølsom og fokusere på alderen i dette innlegget. Det har gått over seks måneder og jeg blir 43 år til høsten. Som dere vet har vi allerede prøvd og mislykkes en gang etter at katastrofen rammet oss i fjor sommer. Kun et barn klarer å fylle det tomrommet som skapes når et barn blir borte. Det vet jeg alt om.

 

Kjærest er ung, ti år yngre enn meg. Hun har livet foran seg. Har ikke dårlig tid. Det er jeg som stresser. Om to år er jeg 45. Derfra er det ikke veldig langt til 65. Jeg vil ha helse til å følge opp ungene mine. Jeg vil ikke risikere at de skal vokse opp uten en far slik som jeg gjorde. Det går fint, man klarer seg, men det er noe som mangler. Noe som burde vært. Jeg unner ikke mine unger det. I alle fall hvis man har makt til å unngå det.

 

Ja, jeg vet alt om at det ikke er noen garanti for noe som helst, men sjansen for at en eldre pappa dør er tross alt større enn at en yngre variant gjør det. Slik er nå en livets gang satt sammen og det plager meg skikkelig. Ikke hele tiden, men jeg tenker mye på det. Er det verdt det? For min egen del er svaret definitivt ja, for Kjærest også, men vil våre framtidige barn være like skråsikker hvis noen spør dem? Klart, uten meg vil de jo naturligvis ikke finnes, og i et slikt lys vil nok svaret være et rungende ja, men dere forstår problemstillingen.

 

Til tross for alt ønsker jeg ikke å gi opp. Fortsetter å prøve. Jeg tar sjansen på at jeg ennå han mange, mange år igjen å leve og at jeg kan være der også for mine framtidige barn hvis vi skulle være så heldige at vi en gang blir velsignet på nytt. Jeg er livredd, for alt, men velger en positiv tilnærming. Jeg er da tross alt fortsatt ung. Eller?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tålmodigheten min er slutt. Katta skal bort!

Det aller første vi ser når vi leser en tekst er overskriften. Av og til også det eneste. Den kan fange eller frastøte deg på et mikrodels sekund. Jobben til overskriften er å få deg til å lese hele teksten. En av verdens vanskeligste jobber. Øynene våre sorterer millioner av inntrykk hver eneste dag. Ser kanskje tusenvis av overskrifter av ulikt slag. Ingen har verken tid eller lyst til å lese tusenvis av tekster i løpet av dagen. For en som etter hvert skal leve av å skrive er det klart at gode overskrifter er helt avgjørende for å få mange lesere, men hvor går egentlig grensen? Når forvandles en fengende overskrift til en såkalt klickbait?

 

En fengende overskrift skal umiddelbart fange interessen hos leseren. Den skal vekke en følelse, god eller dårlig, som gjør at man får lyst til å lese teksten. Overskriften skal hinte om hva som skal skje, men den skal ikke fortelle alt. Da trenger man jo ikke lese annet enn selv overskriften. Og da er jo hele poenget med å skrive borte.

 

Jeg bruker en god del tid på overskriften. Når jeg får en idé om et tema er det overskriften jeg skriver først. Klarer jeg ikke skrive en fengende overskrift er heller ikke tanken bak teksten interessant nok til å dele med andre. Da legger jeg teksten til side. For meg er det viktig at overskriften bærer bud om hva teksten skal handle om. Ikke alt naturligvis. En god tekst har ofte overraskelser og uvanlige vendinger, men den må si noe om selve essensen, grunntanken. På godt eller på vondt. Følelser kommer i alle aspekter.

 

Som dere sikkert har forstått er overskriften til denne teksten ikke tilfeldig valgt. Det er en rå og brutal clickbait. Eller er den egentlig det? Ja, den bygger på det voldsomme engasjementet som oppsto da jeg fortalte at katta hadde tisset inne og lager en følelse av at noe skummelt skal skje med katta. Likevel er det vel ingenting som passer bedre på en tekst om clickbait enn nettopp en clickbait? Og er det da fortsatt en clickbait eller har den kanskje heller blitt til en fengende overskrift som faktisk er relevant til teksten? Kunne også dratt overskriften enda lengre og brukt “D-ordet”, men det hadde blitt spekulativt og fjernet mitt poeng.

 

Som dere ser bruker jeg spørsmålstegn og ikke utropstegn, for grensegangene er så uklare og meningene er så delte. Det vet jeg, for jeg blir ofte beskyldt for å benytte meg av clikcbait og av og til er jeg nok farlig nær en grense, men føler ikke selv jeg har trått over streken, hvor enn den måtte være, ennå. Heller ikke med dagens overskrift. Selv om den må kunne betegnes som noe spekulativ. Eller fengende, alt etter øye som ser, og gudene skal vite at vi ser ting forskjellig.

 

Har samlet noen eksempler på tekster der noen har reagert. Det er nok å ta av for å si det slik, men har valgt å bare finne fram fem eksempler:

Og plutselig satt man her, helt alene

Bloggen ødelegger forholdet

Jeg vil ikke dø!

Forkastet av forlaget

For å være helt ærlig hadde jeg mistet troen fullstendig

Kalkunen må være fersk!

Om tre til fire timer dør jeg!

Alvin+Alf=Sant!

Jeg gir meg på topp!

Aller siste nytt om Maria!

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!

Kirken vraker Kokkejævel!

Eksklusiv rabattkode på Nellik!

Vi tenner våre lyster

Kringsatt av fiender

Fant levende hund i plastpose i bekk

Jeg har en sønn på New Zealand!

To røde streker

Jeg selger Hoftepluss!

Denne så jeg faktisk ikke komme!

 

Jeg skulle finne frem fem eksempler, men valgte å stoppe på 20.  Alle disse eksemplene har jeg fått reaksjoner på. Fra ulike mennesker, for vi reagerer jo ikke på de samme tingene. Der en mener jeg tramper langt over streken i ett innlegg, kan andre synes det er godt innafor og ikke forstår oppstyret. Andre ganger er det motsatt. Jeg syns det er interessant å observere. Jeg har intet ønske om å være spekulativ, men det er klart at en som skriver blir glad for at folk bryr seg. At teksten skaper engasjement. Og overskriften er som sagt en viktig del av teksten.

 

Kjør gjerne debatt om dette temaet, men husk å oppfør deg i kommentarfeltet da 😉

Lag en engasjerende søndag!

 

Og for å fjerne en hver mulig tvil: Katta blir!

 

Clickbait-kongen som Vixenvinner? Stem i så fall HER eller DER