Vi lever av hverandre, så normalt kjøper jeg absolutt alt jeg trenger til KuliNarnia lokalt. Jeg kan ikke forvente at folk skal komme og handle hos meg hvis jeg selv gir blaffen i lokalt næringsliv, bolyst og lokale arbeidsplasser. Jeg vet derfor ikke hva som gikk av meg for noen uker siden, men plutselig hadde jeg i alle fall bestilt to sittegrupper og to tønnebord fra VidaXL. (Trodde det var en norsk møbelforhandler). Bordene var ganske dyre, men sittegruppene nokså billige. Likevel ikke så billige at jeg forventet å motta rekved. Hele moroa kostet tross alt litt over 15 000 kr.
Vel, jeg er ikke typen som offentlig henger ut bedrifter på sosiale medier, men det jeg kan si er at Ruben, min arme sønn og kollega, har stått åtte timer om dagen hele uka og montert og montert. Hver stol består av hundre tusen deler som er akkurat så slurvete sagd at monteringen blir en prøvelse i sinnemestring. At ikke en eneste del er merket, slik at man må bruke en halvtime på å merke hver enkelt del før montering, gjør heller ikke jobben spesielt mer lystbetont.
Vel, skal ikke klage. Stemninga på jobb har blitt dårligere og dårligere gjennom hele uka, men han og jeg kom oss heldigvis levende gjennom det. Det var slett ikke åpenbart da det sto på som verst! Nå er imidlertid jobben gjort! Orker ikke regne på hva sittegruppene koster inkludert arbeidstimer, men det jeg kan si men 100% grad av sikkerhet er at jeg til neste år, eller allerede i løpet av sommeren, kjøper nye møbler lokalt. Disse kommer i alle fall garantert ikke til å komme levende gjennom sesongen.
Dere husker jeg fortalte at jeg fikk besøk på døra av en streng representant fra Alta kommune da jeg prøvde å pynte opp “porten” inn til Alta sentrum med nisser og lys før jul?
Vel, nå har jeg blitt kontaktet igjen. Innrømmer glatt at jeg ikke er noen glatt eksteriørarkitet, men prøver i alle fall etter beste evne å pynte opp det ufattelig grå og kjedelige uteområdet utenfor butikken min. Forhåpentligvis til glede for både venner og fiender. Har kjøpt lit møbler og “plantet” litt falske blomster i påvente av at frosten skal gi seg og man kan sette de ekte i jorda om to-tre uker.
Jeg ble bare sånn passelig fornøyd med resultatet av “beplantingen”, og var derfor veldig spent da kommunes representant ringte. Var egentlig litt i “brumlehumør” fra før, da jeg på morgenen hadde blitt hengt ut på “Oppslagstavla i Alta” på FB som en hensynsløs type som mobber unger på bakgrunn av utseende.
-Hei, det er *** fra Alta kommune! Er du fortsatt interessert i de pallestolene vi har hatt nede i parken i vinter? Da tar du bare med deg en drill og en torkbit størrelse 25 og kommer ned og henter det du trenger. Hvis du venter til i morgen kan du få låne en tilhenger også.
Herre gud, ja! Tusen takk, jeg kommer med en gang!
Resten av dagen gikk med nedskruing i parken, henting, flis i fingeren og oppskruing igjen utenfor KuliNarnia. Fikk lagd to separate sittegrupper av alle pallene og pallesetene. Skal kjøpe noen friske sitteunderlag å legge på setene slik at folk slipper å få flis i rumpa når de skal nyte en duggfrisk iskaffe på for eksempel 17. mail.
Igjen, tusen hjertelig takk til representanten fra Alta kommune som ringte for å hjelpe meg å pynte opp byen, selv om det ikke er kommunal grunn!
232 000 av dere, (helt syk interesse for denne slankinga mi!), husker kanskje at jeg forrige tirsdag fortalte at jeg etter 6 måneder og over 20 kilos nedgang ved hjelp av Wegovy, nå hadde bestemt meg for å gå “kald kalkun (cold turkey)”. Altså slutte med sprøyta brått og klare meg på egen hånd.
Etter pene 3 kilos nedgang i uka etter påske, (1. uke uten Wegovy), så er det denne uka mindre pene 500g opp. Jeg spiser ikke, (tror jeg) noe mer til selve måltidene, men merker at jeg putter litt mer i munnen mens jeg lager middag. En kjøttbit her, en kald potet der. Til sammen blir det ganske mye i løpet av en uke. Har vel kanskje også drukket 1 øl mer enn vanlig fredag og lørdag. Det blir også litt. Til sammen er det ikke noe sjokk akkurat at vekta har senket seg 500g oppover. Ikke lagde jeg saltfri middag i går heller. Det pleier jeg normalt alltid å gjøre dagen før veiing.
Bortsett fra bitte litt småspising når jeg lager middag har jeg holdt meg til den vanlige måltidsplanen. Frokost/lunsj kl. 10:00, mørk sjokolade og valnøtter mellom 14 og 16, middag og epler rundt 19:00. Ingen mumsing av noen fristelser som helst på jobb og ingenting etter eplene på kvelden. “Galskapen” er fortsatt ikke tilbake.
Blodsukkeret derimot er vaklende. Etter at jeg slutta med Wegovy er jeg mye mer irritert når jeg kommer hjem fra jobb. Kortere lunte. Jeg skal derfor gjeninnføre min “gamle” matplan, der jeg spiste frokost kl. 08:00 og lunsj 12:00. Prøveprosjektet med “periodisk fasting” er dermed avsluttet. Pappa skal være glad når han kommer hjem, ikke irritert med lavt blodsukker!
Sånn ellers klarte vi ikke vente på våren i går. Dro på Rusta og kjøpte “eviggrønne” blomster for tusenvis av kroner i går. Ble sånn passe fint, men gleder meg veldig til jeg kan plante ekte vare. Fortsatt noen uker til, for i natt snødde det og er meldt vinter i alle fall en uke eller to til. Greit å ha noe å glede seg til i alle fall.
Folkens, både tykke, tynne, trygda og arbeidsføre, håper dere får en nydelig uke!
Les mer om mine erfaringer om vektnedgang på Wegovy her:
Aller først må jeg bare få lov til å takke for de vanvittig mange fine tilbakemeldingene jeg har fått fra dere den siste uka! Det har virkelig varmet et aldrende, men fortsatt narsissistisk hjerte. (Lenge siden noen har kaldt meg det forresten).
Jeg er jo en åpen fyr og har opp gjennom årene fortalt dere nøkternt og ærlig om både sorger og gleder, oppturer og nedturer. Stort og smått. Viktig og vettig, men også masse uviktig. Hver gang jeg skriver om noe vondt og vanskelig, (som jo ikke akkurat har vært noen mangelvare hos denne kokken), så kommer de nedsettende kommentarene om hvor mye jeg surker, syter og klager. (Noe jeg personlig mener jeg ikke gjør. Å fortelle om noe vondt, ofte på en selvironisk og humoristisk måte, er for meg ikke surking og klaging, men det vi alle, spesielt vi menn, blir oppfordret til å gjøre, (kanskje til og med av de samme folka som klager når man faktisk gjør det), nemlig å være åpen og prate om følelser.
Denne uka har det omtrent vært helt tyst fra den fronten. Det er noe med selve ordet “kreft” som er så fryktinngytende at selv de tommeste tønnene slutter å rumle. Det viser jo et det tross alt fortsatt finnes litt vett og forstand der ute, men bare vent, hvis det viser seg at dette ikke er kreft, men bare klassisk hypokondri, (noe jeg både håper og tror), så dukker de garantert opp igjen. Hyggelig det altså. Koselig at folk bryr seg, enten det er fans eller fiender.
Bildet er fra 2019. Det er lørdag 4 uker etter begravelsen. Første dag bak disken etter at hele min verden ble bombet sønder og sammen. Hadde vel egentlig ikke så lyst til å dra på jobb, men det var sommer og hvis vi skulle klare å gjennomføre de ansattes ferieavvikling på en god måte så kunne ikke sjefen selv bare sitte hjemme og surke og klage over tapet av døde unger.
Jeg tok bildet og la det ut på Facebook. Ingen tekst. Alle forsto. Bortsett fra meg selv. Det føltes helt meningsløst å være der. Brakk meg konstantover hele situasjonen, men jeg gjennomførte selvsagt. Bortsett fra jula var sommeren den viktigste tiden omsetningsmessig, så skulle jeg ikke miste bedriften også hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette opp ermene og jobbe på. De døde trenger ikke å bli forsørget, men de som fortsatt lever gjør.
Selv om jeg aldri ga opp, så fikk jeg verken gnisten eller gleden helt tilbake der nede, og det var tusen tonn som ble løftet fra mine skuldre da jeg (endelig) fikk solgt Hoftepluss AS i 2021. Jeg var så sliten. Mine beste stunder i den perioden var akkurat det øyeblikket om kvelden da man går fra våken til bevisstløs og blir borte noen timer. (Før man våkner og alt starter på nytt igjen).
Hva gjør man når man er sliten og livet er en ru murvegg som du konstant stanger hodet i? Søker man seg en jobb i kommunen med trygg lønn, kaffepauser og trygge arbeidstider? Nei da, man åpner opp et nytt foretak, denne gangen en såkalt eventyrbutikk (KuliNarnia), samtidig som man gir ut enda en bok. (Og enda en året etter). Er det rart man drikker!
Til tross for alt er jeg glad for alt som har skjedd meg opp gjennom. Det har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, men tror jeg har blitt et klokere og tryggere et. Ikke smartere altså, både sier og gjør fortsatt masse dumt, men jeg er idiotien bevisst. Tror jeg i alle fall. Det sies jo at de som skryter mest av stor selvinnsikt er de som har minst av sorten, men det blir jo selvsagt umulig å bevise.
Jeg skriver meg helt bort! Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg ikke sitter livredd hjemme og biter negler mens jeg venter på urologtimen og blodprøvesvarene. Jeg googler ikke i det hele tatt. Kjenner heller ikke ekstra godt etter, men det er noe der nede som ikke er som det skal. Jeg vet jo hvordan de stort sett har føltes opp gjennom livet, men de enorme mengdene med smertestillende jeg har tatt daglig de siste fem årene har naturligvis gjort at jeg ikke vet eksakt når dette startet. Det er jo ikke mer enn et par måneder siden jeg fortsatt slukte 8 paralgin forte om dagen. (Pluss masse annet snop). Da blir man jo litt nummen både her og der.
Nå spiser jeg ikke smertestillende i det hele tatt. Prolapsene har på mirakuløst vis bare blitt borte etter over fire kroniske år. Da leter selvsagt hypokonderen med lys og lykter etter noe annet, og den som leter han finner!
En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk Vi lever En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk Vi lever Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur Vi lever Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor Vi lever Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem Vi lever Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert Vi lever Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak De lever Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei De lever Noen mister alt de har, noen mister mor og far De lever Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem Som lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn Den lever Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små Som lever Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv Vi lever Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Etter en ganske rolig start, (det er det alltid på lørdager), så eksploderte det for alvor i 12-tiden. Da kom også Ruben, min sønn og kollega, på jobb, og sammen klarer vi det aller meste! Til alt overmål var også Isabella, (datter og kollega), på jobb i dag, men hun hadde “kryddervakt” og styrte mest nede i kjelleren. (Viktig det også altså!)
Fra 14 til 16 sto jeg konstant på kjøkkenet og lagde drikke. Milkshake, iskaffe, frappe, smoothie, kaffe latte, cappuccino, boba. Hele tiden nye bestillinger. Utrolig artig! Hadde jeg vært 20 kg tjukkere, noe jeg ikke er, så hadde jeg nesten blitt svett, haha.
Det gikk som det måtte gå. Etter morgenens testikkelundersøkelse, samt den ene blod- og urinprøven etter den andre, ble jeg hastehenvist til urolog (spesialist på bla. mannlige kjønnsorganer) for ultralyd og videre undersøkelser. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, det ville heller ikke legen, men symptomene var alvorlige nok til spesialistundersøkelse. Det trenger ikke bety at jeg er syk, ikke i det hele tatt, men det kan bety det.
Så får vi se da, om jeg overlever helgen, hehe.
PS! Jeg fikk veldig godt inntrykk av den nye fastlegen forresten. Var egentlig ikke så flaut å bli undersøkt heller. Jeg er såpass øm på venstre side at jeg hadde andre ting enn forlegenhet å tenke på mens hun klemte i vei der nede.
Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.
Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.
Hva er greia med at kokkene de siste årene plutselig har fått det for seg at vi som faktisk betaler for maten de lager/varmer opp, som en slags bonus i tillegg skal få med både flass og hår fra de forfengelige kokkehodene deres blandet i sausen?!
Det er ikke bare uhygienisk og ekkelt, men også direkte respektløst mot oss som tvinges til å betale for all denne flassen og håravfallet, selv om det ikke er oppført i menyen. Hvor vanskelig er det å tre på seg en kokkelue, kaps, bandana etc.??? Og hvorfor i all verden godtar kundene dette griseriet?
Hvis det samme hadde skjedd i næringsmiddelindustrien, (som produserer 80% av det kokkene varmer opp), hadde det blitt skandale og avisforsider i ukevis. Hvorfor? Fordi det rett og slett er UHØRT å produsere mat som andre skal spise mens det drysser det ene og det andre både fra hake og hodebunn!
Eksempel: Fish & chips på en vanlig norsk restaurant/gatekjøkken. Fisken kommer ferdig filetert, ofte også ferdig panert og nedfrosset. Både fileteringen og paneringen skjer med hårnett (og skjeggnett hvis produsenten har skjegg). Samme hygieniske påkledning har selvsagt også han eller hun som produserer friesene. Bruker kokken ferdigdressing/remulade, noe mange gjør, så er også denne produsert under strenge hygieniske forhold. Den eneste som ikke bruker hodeplagg i denne prosessen er kokken som friterer og legger opp maten til deg før du putter den i munnen. Hvorfor???
Ekte kokker bruker hodeplagg, så ta på dæ en hatt for fan når du e på arbeid!
Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.
Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.
I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3
Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss, ombestemte han seg og tok han tilbake.
Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.
I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.
Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.
Egentlig satte jeg den siste sprøyta allerede da Aftenposten lagde “hjemme hos”-reportasje hos Tjukkasen fra Nord, onsdag 26. mars, men siden det gjerne går litt tid før virkestoffet er ute av blodet regner jeg dette som min første fulle uke uten “hjelpemidler”. Det har gått både godt og dårlig.
Det positive først: Ukens vektreduksjon er på 2,9 kg, noe som jo på alle måter må sies er bra! Nå kommer riktignok denne vektreduksjonen etter en voldsom vektøkning i påskeuka, (grunnet mitt planlagte “frislipp”), på intet mindre enn 5,6 kg. Likevel er det gledelig at jeg har klart å ta igjen nesten halvparten av det jeg la på meg, selv om jeg vektmessig har satt meg selv 8 uker tilbake, og veier i dag det samme som jeg gjorde tilbake til 22. februar.
Det er selvsagt litt kjedelig, men veldig selvforskyldt. Det tok meg 4 uker å fjerne resultatet av det forrige frislippet jeg hadde. Det var i juleuka. Da gikk jeg “bare” opp 3,5 kg, mot påskas nesten 6. Har det imidlertid ikke travelt. Skal jo leve med dette resten av livet og tjukkaser som meg kan aldri leve som asketer. Da dør vi innvendig. Vi er som heroinister som fra tid til annen havner tilbake på “gata”. Kunsten er å komme seg kjapt inn igjen og ikke bli værende der ute for lenge. Da har man tapt. Igjen.
Den første uken uken Wegovy har gått helt fint. Siden jeg fra morgen til kveld hadde inntatt så absurd mange kalorier i løpet av påskeuka tok det selvsagt et par-tre dager med “normalt” kosthold før jeg fikk igjen fikk orden på blodsukkeret. Har vært en del irritert, både på meg selv og de jeg er glade i. Litt lei både livet og butikken. Tidvis mistet både troen og lysten på framtiden. Noe som slett ikke er uvanlig nå blodsukkeret uregulert synker til bunns.
Sulten har jeg ikke vært. Denne uken heller. Har et godt kosthold med fin balanse mellom protein, fett, karbohydrater, fiber, vitaminer, mineraler og sporstoffer. Det har aldri vært sulten som har vært driveren til min overspising. Mange sier de blir fortere mett med Wegovy, og derfor spiser mindre. For meg har dette vært irrelevant. Wegovy har hjulpet meg til å minske det jeg litt flåsete sammenlignet med en heroinavhengighet. Suget, spesielt det livsfarlige kveldsuget etter “noe”, (ett eller annet, hva som helst bare det var energitett), ble borte. (Mye mindre i alle fall).
Kan vel ikke si at dette voldsomme suget har kommet tilbake nå som jeg er kald kalkun, men jeg tenker definitivt mer på mat enn jeg gjorde da jeg tok sprøyta. Trolig er dette vel så mye abstinenser etter påskegildet, men jeg skal heller ikke underkjenne at det kan ha noe med at kroppen gradvis tømmes for semaglutid (virkestoffet i Wegovy). Det vil jo vise seg i løpet av de to neste ukene.
At jeg nå har kutta ut sprøyta betyr slett ikke at jeg nødvendigvis har slutta med den for resten av mitt liv. Den har vært en kjempehjelp og spart meg for titusenvis av kroner siden oktober, men føler meg nå “klar” til å fortsette vektnedgangen på egne bein. For meg handler ikke dette om stolthet i det hele tatt. Selv om jeg har fått mye pes for å ha “juksa” meg nedover med sprøyta, så har jeg absolutt ingenting å bevise for noen. Ikke en gang for meg selv, men det er jo ingen vits med slankesprøyte hvis jeg ikke trenger det.
Skulle jeg krasjlande koster det meg ikke en kalori å ringe en eller annen lege, (ble av en eller annen grunn automatisk slettet fra lista fra fastlegen min fordi han visstnok hadde for mange pasienter. Da var det noen som fant ut at han halvgamle tjukke kronikeren hadde det best uten fastlege), og få ny Wegovy-resept. Målet mitt er å gå ned i vekt, ikke vise folk hvor “flink” jeg er eller hvor stor viljestyrke jeg har. (Der er det ikke mye å skryte av gitt…)
Midt opp i alt dette pratet om vektreduksjon og mindre inntak av kalorier, så lever jeg jo selv av å prakke flest mulig kalorier på andre. Litt dobbeltmoralsk kanskje, men det er det det er. Her ser dere vårens store nyhet “KuliNarnia Spesial”. En milkshake laget av Hennig Olsen Premium vaniljeis (Norges desidert beste is!) smaksatt med honningkaramell, og toppet med krem, gull og enda mer honningkaramell. Helt absurd godt, og normalt ville jeg drukket litervis med rester etter hvert som jeg lagde for kunder ut over dagen, men i går smakte jeg litt når jeg “oppfant” den. Etter det, nada!
Folkens, jeg ønsker dere en strålende uke! Ønsker alle dere som har utfordringer med vekta, om det er oppover eller nedover, all verdens lykke til videre. Vi må likevel ikke la vekta vår definere verken oss selv eller vår grad av “lykke”. Husk at det er like mange tynne som tar livet sitt som oss tjukkaser, så vi finner oss garantert noe nytt å surke og klage over når vi når vektmålene våre. Den som leter etter problemer, han finner. I rikt monn.
PS! Var forresten på P4-nyhetene i dag morges. Tror intervjuet varte ca 15 minutter, men da så mye klokt at det ble klippet ned til 15 SEKUNDER! (Hør innslaget HER)
Les mer om mine erfaringer om vektnedgang på Wegovy her:
Hadde jeg vært 20 kg tjukkere, noe jeg ikke er, så hadde jeg nesten blitt svett, haha.
(Hør innslaget