Julepsykose

Så kommer man hjem fra jobb da, glad og relativt fornøyd. Kjølerommet er reparert. Godt humør på jobb, selv om det har vært ekstremt rolig og lite kunder. Hjemme venter middag, fiskekaker med klassisk tilbehør, som Kjærest og Datter skulle lage sammen.

 

Trodde jeg!

 

Dette er hva jeg ble møtt med. Eller, dette er hva jeg etter hvert så da jeg fikk skjært meg gjennom kongerøkelse-tåka som slo mot meg da jeg åpna ytterdøra. Hele stua full av julepapir og en diger dunge med håndarbeid som de satt og pakket inn. Julemusikken dundret ut av lydplanken. Kjærest har en Julegavebok som hun, hvert eneste år, sirlig fører inn hvem som har fått hva tidligere år og hva de er så heldige å motta i år. Boka blir tykkere og tykkere for hvert år som går, for Kjærest elsker å gi julegaver til folk. Skal ikke så mye til å bli inkludert heller. Møter du henne på butikken og høflig spør om hun vet hvor havregrynet er, så kan jeg garantere deg at det vanker et par strikkavotter under juletreet.

 

Neida, overdriver kanskje litt, men hun har et stort hjerte for mange. Hun elsker rett og slett førjulstida. Middagen? Ja, den måtte jeg lage sjøl! Tenke seg til. Arme mann!

 

God jul med din glede, når den tid kommer!

 

 

Sorry, søringer, men dere har elendig ribbe!

Jeg har naturligvis lagt merke til det før, men har av en eller annen merkelig grunn alltid sett på det som en tilfeldighet. Har ikke sett mønsteret, men de to siste årene har jeg blitt mye mer bevisst. Stort sett bruker vi ribbe fra nord-norsk gris og den får vi fra slakteriet i Målselv. Klart det kan være en og annen dårlig ribbe derfra også, men 99% av ribbene er faste, feite og fine. Kjøttet er lyst og svoren blir alltid perfekt så lenge den saltes tilstrekkelig.

 

Annerledes er det med ribba fra Østlandet. Vi får derfra med jevne mellomrom før jul hvis det er fritt i Målselv. senest nå før helgen 300 kg. Det er et helt annet produkt, hver eneste gang. Ribba er slapp, nesten geléaktig mange ganger. Mye rødere i kjøttet, kommer til og med mørkerød kjøttsaft ut av den hvis den har vært frosset, og svoren, som nesten er umulig å snitte når den er så slapp, blir langt fra så bra som den nord-norske grisen. Det er rett og slett en enorm kvalitetsforskjell!

 

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Har prøvd å spørre Nortura, som slakter stort sett all gris i Norge, men de jeg har spurt har ikke visst svaret. Nå spekulerer jeg, men kan det ha noe på størrelsen på gårdene å gjøre? Er grisene i sør mer stresset enn de mer bakoverlente nord-norske grisen? Er det rett og slett en annen rase? Behandles de annerledes?

Noe er det i alle fall! Det er et helt annet produkt. Jeg kunne aldri solgt slik ribbe til mine kunder til julemiddagen. Aldri i livet! Har alltid lurt på hvorfor det i alle kanaler snakkes så mye om den ribbesvoren hvert år, men nå som jeg har bevisst hvilken kvalitet det er på ribba hos folk på Østlandet, så begynner jeg å forstå. Det er faktisk et reelt problem.

 

Når du kjøper ribbe til jul så se etter nord-norsk ribbe. Finner du ikke det må du kjøpe en ribbe som kjennes fast, nesten hard, når du klemmer på den. Er den slapp og kvapsete er det ikke et bra produkt. Let videre.

 

Har du gjort deg noen tanker om dette temaet?

 

Her kan du se hvordan jeg tilbereder juleribbe

Mandag nr 47

Ingen, i alle fall ikke mange, er spesielt glad i mandager. Ny frisk uke, greit, men det er litt vanskeligere å stå opp enn resten av uka. Helga sitter fortsatt i, og den er som regel alt for kort. Hvem var den idioten som bestemte at helgen bare skulle være to dager? Skulle vært ti, minst!

 

Nytter ikke sutre, det er likt for alle. Som om det gjør saken noe bedre. Knekker du leggbeinet tvers av, så er det en fattig trøst hvis hele Norge gjør det samme. Det gjør jo like vondt. Trolig vil det bare føre til at ventetiden på rønken og gipsing vil bli veldig mye lenger. Dessuten ville det blitt en masse avisskriverier, trolig også ekstrasending i Dagsrevyen og en absurd stort sykefravær.

 

Mandager har alltid, siden jeg var liten, vært dagen for å starte et nytt og bedre liv. Det nye livet varte som regel bare noen timer, ofte ikke så lenge en gang, før det gamle var tilbake igjen med full styrke. Egentlig er det helt greit. Jeg har et bra liv. Kanskje ikke treningkast seks, men liv er liv og det holder egentlig for meg.

 

Håper de får fikset det kjølerommet i dag. Vi har et kjølerom i kjelleren også, men håpløst tungvint uten kjølerom på kjøkkenet. Positive tanker hjelper ingenting, men jeg håper likevel det beste til kjølemontøren har bevist det motsatte. Det fikses i alle fall i løpet av noen dager. Er ikke julehandelstress enda, så vi tåler det.

 

Torsdag reiser vi til Oslo. GMN på fredag. Det blir en spennende helg. Vi gleder oss, både Kjærest og jeg. Godt å komme seg litt bort før mørketiden virkelig slår inn. Egentlig skulle vi reist enda lenger sørover når vi først var i gang, men det får bli en annen gang. Vil forresten takke for alle fine kommentarer i går! Utrolig koselig at så mange bryr seg når ting går litt på tverke. Det hjelper faktisk.

Etter jobb i dag skal vi på Miabutikken, en bruktbutikk her oppe, og se om vi finner noe gammel julepynt. Koselig med gammel julepynt. Ikke sånn tre år gammel plast altså, men skikkelig gammel. Kjøpte en slik gammel nisse på det julemarkedet vi var på i går og nå vil jeg se om jeg finner flere ting.

 

Nei, stå på folkens! Sikkert ikke bare jeg som er trøtt i dag. Om ikke alt for lenge er det tirsdag og da går alt så meget bedre 🙂

Vi smattes!

Nei, vi kommer aldri til å danse!

Foto: Frikant

Jeg er ingen utpreget danseløve. Sist gang jeg danset var på et julebord på nå nedlagte Nord-Norges Salgslag tilbake i forrige årtusen. Mente selv jeg hadde rimelig bra kroppsbeherskelse, men da jeg åpnet øynene, etter et par intense minutter som Michael Jackson på dansgulvet, og så at det satt et par fruentimmere, et par jeg kjente godt, og lo av meg, innså jeg , motvillig, at dette kanskje ikke var helt i min gate likevel. Blir faktisk fortsatt litt trist når jeg tenker tilbake på dette, for jeg var glad i å danse. Siden har jeg aldri danset.

 

I går var det finale i SVD. Har aldri tidligere fulgt med, men etter at jeg begynte å blogge så jeg at  mange av dem jeg “konkurrerer” mot på blogglista drev å svingte seg rundt på parketten, så har vært litt artig å følge med av den grunn. Datter og Kjærest er blodfans og SVD er obligatorisk på lørdagskvelden når Datter er her. Personlig er jeg veldig glad for at det var finale i går, for jeg må innrømme at det er grenser for hvor artig det er å se på at andre danser i lengden. 12 lørdager på rad.

 

Hvis jeg hadde blitt spurt om å være deltaker i SVD hadde jeg takket nei. Hadde ikke tenkt meg om en gang. Det tar alt for lang tid. De må jo trene absolutt hele tiden. Ikke hadde jeg fått lov heller. Vi snakka om det i går. Datter sa nei, nei, nei, og hun mente det. Et sted går grensen, også for henne. Kjærest var litt mer positiv der hun satt og så akkurat litt for lenge på magen til vinneren og tenkte at jeg sikkert ikke hadde hatt vondt av en time eller to på parketten.

 

Nok dans! Skal straks kjøre på jobb og krydre ribbe. Fikk inn et par hundre kg på fredag som ligger på kjøla og skriker etter salt og pepper. Ribba må saltes 2-3 dager, med svoren ned, for at svoren skal bli sprø og fin. Skal prøve å salte mest mulig i dag, men har litt ande ting å gjøre også. Skal visst på julemarked klokka 11. Håndarbeid. Kjempespennende. Hva man ikke gjør for kjærligheten.

 

Nei, ønsker dere en fin søndag alle sammen, og tusen takk for at dere leser meg. Det er slett ingen selvfølge å bli lest og jeg setter enormt stor pris på det 🙂

 

Vi smattes!

 

 

-Er du full eller bare dum?

Tok meg faktisk tid til å kjenne etter når meldingen tikket inn tidlig i går kveld. Tar alle henvendelser seriøst, også disse litt mer utradisjonelle. Etter et kjapt blikk ned i ølkruset kunne jeg konstatere med ganske stor grad av sikkerhet at jeg i alle fall ikke var full. Var litt under halvparten igjen og det er ikke nok til å rave rundt i stua, selv ikke på tom mage. Hadde dessuten spist fem ostesmørbrød i forkant, så promillen kunne ikke være rare greiene.

 

Hva intelligensen angår ble jeg straks litt mer usikker. Vurderte å laste ned en Mensa-test slik at jeg kunne svare mannen skikkelig på det han lurte på, men kom på at jeg hadde tatt en test da jeg var på sesjon tilbake i det forrige årtusenet og det hadde jeg skåret rimelig greit på, til og med i det øvre sjiktet. Begynner riktignok å bli noen år siden, men ikke lenge nok til at demensen har spist meg opp riktig ennå. Dessuten handler ikke demens om intelligens uansett. Ikke hadde han spurt om jeg var dement heller. Han skilte han også. Han lurte på om jeg var dum.

 

Er jeg dum? Ja, kanskje. Har jo gjort en del usedvanlig dumme feilsteg opp gjennom livet og tramper ofte i den berømte salaten, men dette har jeg vel til felles med de aller fleste mennesker. Tror til og med jeg har selvinnsikt nok til å innrømme, i alle fall ovenfor/overfor(husker aldri hva som er riktig) meg selv de gangene jeg gjør eller sier dumme ting, men dette er slett ikke noe bevis hvis jeg tenker meg om. Vet dumme folk at de selv er dumme?

 

Jeg gikk til kilden. Svarte han høflig på spørsmålet han stilte meg på messenger at det kanskje var en kombinasjon. Siden jeg ikke var full og ikke egentlig selv kunne bedømme egen intelligens avsluttet jeg det korte svaret mitt med et spørsmåltegn. Ville jo nødig være bombastisk på egne vegne. Han var fornøyd med svaret og mente det “forklarte saken”.

 

Jeg begynte å mistenke at han kanskje heller burde stilt seg foran et speil og stille det samme spørsmålet i stedet for å sende det til meg. Det pirret derfor min nysgjerrighet. Jeg spurte han hvorfor han kunne tillate seg å skrive på denne måten til andre mennesker. Jeg ventet spent på svaret, men ble litt overrasket da det kom en times tid senere: “Fordi jeg liker sporstykker på fisken

 

Jeg svarte han ikke tilbake. Visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg hadde jo skrevet om matsvinn dagen før, samt vært i NrK og engasjert pratet om samme tema. Kanskje jeg hadde tråkket på noen tær. Jeg har jo store føtter, så det hender seg. Nei, jeg vet ikke. Verden er rar, skal ikke si dum, men i alle fall artig.

 

Ha en klok og oppbyggende lørdag, kulinaster!

 

 

-Hei, det er fra Dagsrevyen!

Jeg registrer jo, med både ærefrykt og stor glede, at det er en voldsom interesse for meg, mitt og mine over hele landet, det så jeg ikke minst i går med Kjærest sin gjesteblogg , men innrømmer at jeg ble litt satt ut da jeg fikk mail fra selveste Dagsrevyen for et par dager siden. Nyhetenes moderskip. Ikke God kveld, Norge, ikke VG-TV, men Dagsrevyen! Da forstår du at du har truffet et eller annet hos folk. Sikkert gjort mye feil også, men noe har du gjort riktig. Du har rett og slett noe å melde. Noe som er viktig. Ikke bare tant og fjas.

 

Planen er at jeg skal være gjest torsdag 21. november, dagen før God morgen, Norge! , men vi får se. Nyhetsbildet endres raskt. Plutselig er det andre ting som er mer aktuelt enn Bloggkongen from the North, he he. Til Oslo reiser vi uansett, så får det bli som det blir. Skal i alle fall i jobbmøte med forlaget, samt møte redaktøren på Blogg.no. Ellers skal vi bare kose oss i vinter-Oslo. Vi gleder oss veldig. Kjøpe litt julegaver. Spise god mat. Sove lenge, i alle fall til halv åtte. Bare være. Sammen.

 

Men, lenge til ennå! Nå sitter jeg på jobb og har lunsj. Blir mye folk i dag. Julegateåpning, juletre, nattåpent og fandens oldemor. Liker at det er mye folk. Er jo det jeg lever av. Har bemannet godt så vi er klare vi. Datter hat fått 1000 kroner av meg som hun kan kjøpe julegaver for. Hun og sin mor skal ut og shoppe i kveld. Etter sengetid, tenke seg til! Hun gleder seg voldsomt. Kjenner jeg blir litt varm i hjertet når jeg tenker på smilet hennes hver gang hun har snakket om nattåpent. Selv om det egentlig er min fredag er jeg glad mora tar “ansvar” og tar henne med. Jeg er ikke den typiske nattåpentkunden. Ikke i det hele tatt, hehe.

 

Skal lage scampisalat til Kjærest i kveld var planen. Legger ut oppskrift i kveld hvis jeg kommer meg så langt. Er egentlig litt trøtt etter “eksamensfeiringen” i går. Den ville liksom ingen ende ta. Trodde jeg fikk sove da vi la oss, men det var visst da feiringen virkelig tok av…

 

Kos dere inn i helgen!

 

 

 

 

Gjesteblogger: Kjærest

Klokken er kveld og vi sitter her som noen slakt i sofaen etter en litt mer enn bedre middag med noe godt i glasset, og feirer at eksamen er over. HURRA! Det er visst ingen hemmelighet, har jeg lest på bloggen, at dette emnet har vært ekstra tøft å komme seg gjennom. Det er interessant altså, men det kom på et litt ugunstig tidspunkt for min del. Men nå er det over og eksamen er tatt!

 

Blir 3 uker med nervepirrende spenning mens jeg venter på å få den endelige dommen. Å få vite hvilken karakter som blir satt. Jeg velger å tro at jeg ikke stryker, for noe relevant  jeg jo ha klart å skrive ned. Mye relevant hvis du spør meg, men det er jo ikke sikkert at sensorene er like enige i akkurat det. I kveld spiller det ingen rolle. Det er over.

 

Mens vi sitter her i sofaen og koser oss i hverandres selskap banker det plutselig på døren. Inn kommer naboen med hjemmelaget lutefisk. Det er ikke første gangen han banker på døren her og har med seg noe godt til oss. For en nabo! Vi er heldige og så ekstremt takknemlige. Tusen takk igjen!

Mens vi snakker med han så vandrer tankene mine til alle de andre som har brydd seg på hver sin måte. Jeg tenker på familien vår som står rundt oss. Jeg tenker på de gode vennene mine som alltid er der for meg. Jeg tenker på dere. På mennesker som jeg ikke kjenner, men som jeg så gjerne vil takke.

 

Så dette er til dere:

 

Til alle dere fantastiske mennesker ute i den store verden som spanderer deres tid på å sende lykkeønskninger før en eksamen, til dere som skriver ned gode ord, til dere som har sendt støttemeldinger og kondolanser, til dere som har sendt oppmuntringer i form av dikt og sanger, til dere som viser med et liker klikk eller en emoji at dere bryr dere om fremmede menneskers liv. Jeg skulle så gjerne fått takket hver og en av dere personlig, men det lar seg ikke gjøre så da får jeg sende en takk til dere her.

 

Tusen millioner takk for all støtte og oppmuntring. All heiing og gode ord. Det betyr så utrolig mye for oss, det betyr så utrolig mye for meg. Jeg er så utrolig takknemlig, overveldet og satt ut. Har ikke annet å si en tusen, tusen takk <3

 

Klem fra Kjærest.

Pappa, hvorfor gjør du dette mot meg?

Det er ikke alltid jeg er like heldig med søndagsfrokostene her i huset, og Datter er ikke den som lar seg servere hva som helst bare fordi jeg er The Kokkejævel og liksom skal ha peiling på slikt. Er det ikke bra nok, så spiser hun ikke. Da går hun heller sulten. Lettere med meg, søppelkverna, som trøkker i meg det meste så lenge det ikke er voldsomt muggent og inneholder tilstrekkelig med kalorier.

 

På bildet ser dere oppvarmet risengrysngrøt med rester av noe tomatbønner vi hadde fra forrige uke, en kjøttpølse, noen skiver spekeskinke og den siste klatten med tyttebær. Kombinasjonen er egentlig god den, hvem liker ikke eksempelvis rømmegrøt med spekeskinke, men Datter vil ikke ha slike kombinasjoner. Jeg vet det jo. -Pappa, hvorfor gjør du dette mot meg?

 

Spørsmålet fikk meg til å tenke. Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Jeg kan jo så mye bedre. Jeg vet hva hun liker. Kunne jeg ikke i stedet servert bare grøten til henne, og ikke lesset på med masse som hun ikke vil ha? Endatil i en alt for stor porsjon. Motivet var edelt nok: Bruke opp restene i kjøleskapet og spare både penger og kanskje lette klimaavtrykket bitte litt. Gjøre mitt for en bedre verden. I stedet endte det med at jeg måtte kaste alt, og hun tok seg en God Morgen-yoghurt, innpakket i masse plast, i stedet. Godt jobba, Kokkejævel!

 

Jeg vil ikke være moralist. Trolig har jeg kastet flere hundre kilo med matpakker i løpet av mine år med skolebarn. Hvorfor? Fordi jeg har lagd for mye. Guttene vil ikke bli snakket så mye om, så bruker Datter igjen som eksempel. Hun spiser bare en skive, ikke to. Hvar eneste dag i mange år har jeg derfor kastet en hel brødskive fra matboksen. Først nå i høst har jeg faktisk hørt på henne og smurt bare en. Har vært så redd for at skulle bli sulten. Skoledagene er jo så lange, nesten fire timer og over to timer fra frokost til lunsj.

 

Kaster ikke skolemat lenger. Hun får det hun trenger. Sparer både tid, penger og miljø. Ja, hun kunne selvfølgelig spist den skiven som var igjen i matboksen til kvelds, men det vil hun ikke. Den er gammel. I stedet for å krangle smører jeg derfor bare en.

 

Kunne fortsatt i evighet med å snakke om mine synder på matsvinnfronten, men jeg vil heller snakke om dine. Om de valgene du gjør hver gang du er i butikken. Det er der det virkelig store matsvinnet ligger. Har vært ferskvaresjef en gang i tiden på en stor Coop Mega-butikk så jeg vet nøyaktig hva du gjør. Du sjekker datoen på kjøttdeigen du skal ha til middag i dag og hvis den “går ut” om tre dager, så graver du til du finner en som holder en ekstra uke. Selv om du skal spise den i dag! Det samme gjør du med pølsene, saltkjøttet og servelaten. Eplene plukker du bakerst fordi du vet at butikken legger de eldste forrest. Samme gjør du med isbergsalaten, tomaten og agurken. Bananene rører du ikke hvis de har en bitte liten flekk på seg. Hva er du redd for, at de skal eksplodere? Etterpå, i kassa, trekker du stolt fram din gjenbrukspose og gjør et stort nummer av at du tenkte på miljøet. Som om det er posene som er det store problemet.

 

Oi, ble visst moralist likevel, men det der irriterte meg grenseløst da jeg jobbet i bransjen, men det som irriterer meg aller mest er at jeg gjør akkurat det samme selv, bortsett fra det med posene. Selv om jeg vet at de forreste eplene er akkurat like gode, skiller jo bare en dag, så plukker jeg likevel de bakerste. Når mange nok gjør dette blir jo eplene dårlige til slutt og må kastes.

 

Hvorfor holder vi på slik? Jeg har fiskedisk. Ingen vil ha halebiten, ei heller nakkestykket, av fisken.  Den må vi skjære av. Blir hundrevis av kilo bare i min lille disk. Hvert eneste år. Hva mener folk vi skal gjøre med alle disse halene og nakkene. De er jo like god som resten av fisken. Hvorfor vil ingen ha dem, heller ikke jeg. Hva er det med oss?

 

Jeg skal ikke skrive så langt. Dere fatter tegninga. Den er stor. Vi må snart ta oss sammen. Det er ingen som sier du skal spise muggent brød og drikke sur melk, men vi må da for pokker kunne spise fullt ut spisbar mat selv om den “går ut” om tre dager, er en liten rynke på tomaten eller er røkt torskehale?

 

Neste gang du kommer til meg og kjøper fisk, og nekter å kjøpe halen eller nakkestykket, trenger du i alle fall ikke skryte av at du ikke vil ha pose fordi du tenker på miljøet.

Avtale?

 

Hør meg snakke mer om dette på NRK Finnmark i morgen kl. 15:00

 

 

Bloggkongen

Reklame | Merket kun for å kunne bruke ordet reklame

Leste på NrK.no i går at jeg var Norges nye bloggkonge . Det er jo definitivt en oppgradering fra da Dagbladet kalte meg en bloggkomet i midten september. Og i alle fall en oppgradering fra mitt eget innlegg som jeg skrev første gang jeg toppet blogglista, etter bare tre dager! Hva blir det neste lizzom, “Blogdictator takes over the world” i Daily Mail? Eller at Dagsrevyen ringer?

 

Nei, jeg vet ikke altså, men syns jo dette er vanvittig morsomt. Nesten litt surrealistisk. I går, etter at jeg var på Morgenfrokost på P2 og P1+, legger ut link når den er klar, så ble jeg kontaktet av ikke mindre enn tre nye forlag, hvorav et av dem er blant Norges største, som ville utgi bok med meg! Tipper du jeg var litt småstolt, og kanskje vel så det, da jeg svarte at de var liiitt for sen i avtrekkeren, da jeg allerede har signert med Kagge forlag.?

 

Syke tider! 13. september, for akkurat to måneder siden i dag, kl. 17:10, skrev jeg mitt aller første blogginnlegg. Siden har jeg vært blant topp 5. Over halve denne tiden har jeg vært på 1. plass. Det er egentlig helt sinnsykt! Jeg kjemper mot giganter og, i norsk sammenheng, megakjendiser. En enkel, nei forresten, ikke enkel, men en sjel i alle fall, fra Vesterålen og Finnmark, med fast jobb. En mann. Ikke gammel, men faen ikke noe ungdom heller, omrokerer fullstendig på både hvordan en blogg skal se ut, hva den skal handle om og, ikke minst, hvem som leser bloggen.

 

Jeg har en reklamefri blogg og det tenker jeg, i all hovedsak, å fortsette med. Dette er ikke en pengegreie for meg. Jeg klarer meg så lenge mange nok fortsatt finner glede i å handle på Hoftepluss og Fy Fader. Jeg får enormt med tilbud, hele tiden, men takker stort sett nei til alle sammen.

 

Jeg gjør dette fordi jeg mener jeg har noe å formidle. Noe å si. Noe viktig. Noe uviktig. Noe lett. Noe tungt. Noe vanskelig. Noe artig. Noe trist. Noe med mening. Noe for de fleste av oss. Som har levd en stund.

 

Jeg kan godt være bloggkonge altså, men jeg har sett Game of Thrones og vet hva som skjer med de fleste konger. De blir enten forgiftet, hugget ned med sverd eller drept av drager…

 

En royal dag ønskes dere alle!

 

Nederlaget #2

Jeg var så glad. Juni 2018. For første gang på mange, mange år kom jeg meg inn i ei på 36. Ei bukse altså. Jeg, som en periode hadde vært helt oppe i 40, skulle plutselig valse rundt, stram og lekker, i 36. Lykkefølelse rett og slett. Jeg skulle aldri tilbake til 38 og kasta derfor alle de gamle buksene. Jeg er en luring.

 

Bukser slites. Spesielt hvis du ikke har så mange og de du har kanskje er litt for trange. Tør påstå, med bortimot 100% sannsynlighet, kanskje til og med 110%, at jeg er den eneste toppbloggeren i Norge med bare fire bukser, inkludert dressbuksa og joggebuksa. Da det til slutt bare var frynser igjen, og den ene buksa revna på kneet og den andre i skrittet, tok jeg i går grepet jeg skulle gjort for lenge siden. Jeg kjøpte meg rett og slett to nye bukser. En grå og en svart.

 

Et bilde sier mer en tusen ord. For det første at jeg er jævlig kort i beina og for det andre at 36 nå bare er et fjernt sommerminne. Jeg er tilbake til 38. Det er kanskje der jeg hører hjemme. Skomaker, bli ved din lest.

 

-Du ser så godt ut! sa folk til meg i fjor. Folk som slanker seg får en drøss med komplimenter.

-Du har blitt så fin! Jo, takk, var jeg så stygg før da?

-Du er så flink! Det er så enkelt. Færre kalorier inn enn ut. Det har egentlig ikke vært noe problem. Jeg har ikke slanket meg, har bare endret kostholdet litt og blitt mer bevisst.

 

Det er ingen som sier noe når du legger på deg igjen. Ingen komplimenter. Ingen som ser litt for lenge på magen din og sier du har blitt så flott i det siste, men det er helt greit, for jeg er ikke fornøyd selv heller. Jeg skal tilbake til 36, jeg gir meg ikke, men det kreves motivasjon og viljestyrke og det tar tid å finne dem fram igjen.  Akkurat nå tror jeg det kanskje er lurest å være fornøyd med to nye bukser og heller være glad for at de tross alt ikke var i størrelse 40.

 

Ønsker dere en strålende dag, uansett midjemål og lengde på beina!

 

Bade i mine nederlag?: Les mer HER