Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.
Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.
Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!
Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.
Jeg nekter å selge maten min på billigsalg! Mat, som små, lokale produsenter har lagt all sin tid og hele sin sjel i å produsere. Folk som har viet livet sitt for at vi skal kunne nyte produkter av ypperste kvalitet. Ofte av håndsankede og lokaldyrkede råvarer. Jeg har ikke hjerte til det. Det er rett og slett respektløst.
Jeg nekter å selge dyr, levde liv, for priser langt under produksjonspris for at vi skal spare en femtilapp eller to. For meg har dyr en egenverdi. De skal ikke stå på en bås hele sitt liv bare for å ende opp som en simpel kilopris på tilbud. For de er verdt så mye mer enn det. Dyr skal vi både behandle, selge og spise med den største respekt. De ofret seg for oss. Det burde vi sannelig betale for!
På et eller annet tidspunkt må vi snart stoppe opp og tenke. Trenger jeg egentlig en lysestake til? Hvor mange nisser i plast skal til før jeg er lykkelig? Hvor mange bukser klarer jeg egentlig å bruke i løpet av en uke?
Temperaturen stiger og jorden flommer snart over av tant og fjas og søppel og skrot. Havet fylles opp av plast, samtidig som vi kjøper stadig flere ting vi ikke trenger, bare det er billig nok. Kjøp tre for to, kast den siste!
Selvfølgelig skal vi handle! Vi må jo ha klær og mat og nips og kos. Poenget mitt er ikke at vi skal legge ned alle kjøpesentrene i Norge. Jeg holder selv til midt i et kjøpesenter og er fullstendig avhengig av at folk kommer og handler, både hos meg og de andre butikkene, men vi trenger vel ikke handle ting som aldri blir brukt?
På fredag er det Black Friday. Jeg ønsker deg hjertelig velkommen til å handle god, EKTE og lokal mat hos meg, fra klokka 07:00-21:00, men jeg kommer ikke til å ha et eneste tilbud på lokalprodusert mat. Den koster det den koster. Den holder liv i mine produsenter, meg selv og mine ansatte. Dessuten trenger vi pengene. Så ærlig skal jeg være.
Selvfølgelig kommer jeg også til å kjøre et og annet godt tilbud. Jeg er jo ikke fanatiker heller, men ikke på lokalprodusert mat, og ikke med tap. Butikkdøden har rammet mange nok allerede. Jeg syns vi burde betale det en vare faktisk er verdt. Det tror jeg lønner seg på sikt.
Jada, vet jeg kjemper mot vindmøller og at jeg sikkert blir tatt for dobbeltmoral på et eller annet tidspunkt, men jeg sier som Petter Stordalen: “Det er bedre med dobbeltmoral enn ingen moral i det hele tatt”.
Jeg vet ikke om det er godt sagt eller ikke, men det er i alle fall sagt.
Jeg flytta opp til Alta igjen og ble kjøkkensjef bare 23 år gammel. Hadde selvfølgelig noe erfaring, både fra butikk, ferskvare, slakteri og slikt, men i bunn og grunn var jeg egentlig helt uerfaren med bare et halvt års fartstid på skikkelig restaurant etter læretiden på Royal Garden i Trondheim. Ingen visste hvem jeg var, knapt nok meg selv.
Det første jeg gjorde var å kontakte redaktøren i Altaposten for å høre om de trengte en matskribent. Jeg hadde stor formidlingstrang allerede da, og i tillegg var tanken at dette var en fin arena for restaurantens gjester å bli “kjent” med den nye kjøkkensjefen. Man drar jo som regel på besøk til folk man kjenner. Det endte opp med fast matspalte, med byline-bilde, navn og tittel, annen hver lørdag i mange år. Restauranten gikk som en kule. Ikke bare pga matspalten, men jeg tror det har en sammenheng. I alle fall i starten.
Noen år senere ekspanderte Altaposten og lagde TV-kanal, “TV-Nord”. Jeg slo meg sammen med en kokkevenn og dannet “Kromkakaegutane”. Vi lagde vel tre eller fire sesonger á seks programmer før vi ga oss. Utrolig artig og vi ble så store i egne hoder at vi skulle åpne et formidabelt restaurantkonsept, “Kromkaka”, der kjøkkenet var en kulinarisk amfiscene. Prosjektet strandet da sønnen min døde.
Noen år senere ble Kokkejævel født. Denne gangen lagde han matprogrammer alene på TV-Nord. (Jeg vet ikke hvorfor jeg omtaler han i tredje person, men det føles naturlig.) Tror det ble fire sesonger. Utrolig artig, men ufattelig tidkrevende, så til tross for høye seertall ga vi oss. Tiden strakk rett og slett ikke til.
Da jeg åpnet Hoftepluss i 2013 tenkte jeg at det var på tide at resten av Finnmark fikk bli litt kjent med meg, og jeg gjenopptok skrivingen av matspalter, men denne gang i Finnmark Dagblad og iFinnmark. Holdt vel på med det i et par år, før tiden, nok en gang, satte en stopper for prosjektet. Det tar overraskende lang tid å skrive oppskrifter faktisk og, ikke minst, ta bilder både av prosessen og det ferdige resultatet.
Selvfølgelig hadde jeg ikke gjort alt dette hvis jeg ikke hadde søkt oppmerksomhet. Så ærlig må man være. Skriver man i avisen er det jo for at andre skal lese det man skriver. Det samme kan sies om bloggen. Jeg blir jo glad for høye lesertall. Hvem hadde ikke blitt det? Jeg er glad for alle mulighetene som eksponeringen bloggen har gitt meg har gitt. Jeg syns det er artig å bli invitert som gjest i TV-programmer. Jeg blir stolt når folk skryter av meg. Det gjør meg glad.
Jeg vet ikke om jeg er PR-kåt, vet ikke en gang hva det er, men ja, jeg nyter oppmerksomheten. Som alle andre ønsker jeg å bli respektert og godtatt for den jeg er. Da jeg var liten, og helt alene, var jeg langt fra respektert, snarere tvert i mot, jeg ble vel heller utestengt og usynliggjort i mange år. Da føles det ekstra godt å bli voksen å oppdage at noen faktisk liker deg. At barndommen var verdt å kjempe seg gjennom. At også jeg skulle klare meg. Til slutt.
Maria Mena sier noe av det samme, riktignok fra et ungpikeperspektiv, i sin helt fantastiske “All this time”:
Think all the mean girls, That pulled your hair, Are barefoot now, And pregnant dear, And you write pop songs, And get to travel around the world.
And all this time, Ohh-oh, all this time, You have had it in you, You just sometimes need a push. (La la la la la) And all this time, Ohh-oh, all this time, You have had it in you, You just sometimes need a push.
Jepp, du leste faktisk riktig! Jeg har, sammen med andre kjente personligheter, fått det ærefulle oppdrag av Kirken å lese selveste juleevangeliet for visning på TV og nett i desember. Det gjør jeg med både glede og ærefrykt. Morfar, fred være med hans minne, brukte alltid å lese juleevangeliet høyt før vi spiste julemiddagen da jeg var liten. Vi ungene syntes det var litt rart, men samtidig veldig høytidelig og stemningsfullt. Det bidro til å fylle julaften med noe mer enn gaver, godter og mat. Det minnet oss om at jula er noe helt spesielt. Man kan tro hva man vil, men historien om Jesu fødsel er ingenting annet enn magisk, i alle ordets betydninger.
Jeg er ikke en spesielt troende mann. Livet har gitt meg for mange slag til det, men jeg kaller meg en håpende mann. Jeg håper det finnes en Gud som tar vare på oss når vi har gjort vårt her på jorden. Jeg håper det finnes et sted for de som er savnet, et sted man kan møtes når tiden er moden. Jeg håper at julens budskap ikke bare er gode historier, men en faktisk sannhet som til slutt innhenter, og redder oss alle.
Inntil videre får vi gjøre så godt vi kan her nede på jorden. Lese juleevangeliet med innlevelse, hver på vår måte. Uansett om vi velger å tro på magien eller om vi bare lar oss fascinere av den.
Juleevangeliet
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Lukas 2:1-20
Tradisjonen tro ber vi også i år om hjelp til å pynte juletreet vårt i Spisesalen. Den vakreste pynten er den som er laget av unger. Siden det er veldig lite unger som leser bloggen min, knapt nok Datter, er jeg helt avhengig av at du som voksen forteller barna at de får en kule is fra Hennig Olsen, den desidert beste iskremen, for hver hjemmelagde pyntedings de henger på treet.
Jobber du i barnehage eller barneskole er jo dette en helt perfekt utflukt. Lage julepynt til Kokkejævel og spise is som belønning. Kan vel knapt bli bedre for noen av oss 🙂 Det er selvfølgelig også lov å lage pynten hjemme og bare stikke innom neste gang dere kommer for å spise. Da blir det jo gratis is til dessert 🙂
En gang for nokså lenge siden var jeg ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken. Der solgte vi veldig mye grillkylling, men det ble selvfølgelig ofte mye igjen. Derfor utviklet jeg en oppskrift på en kyllingsalat som vi kunne selge i løsvekt. Den ble ekstremt populær og vi ble faktisk kvitt alle kyllingrestene. En svinn-vinn situasjon av beste sort.
Min mor bor ikke i Alta, men er på besøk en til to ganger i året. Da pleier jeg å servere henne denne, for hun ble så glad i den allerede første gang hun smakte den. Forståelig, for den er enkel, men proppfull av smak. I dag deler jeg for første gang oppskriften på denne sagnomsuste kyllingsalaten. På bildet har jeg servert den på spagetti faktisk, for det er godt, men du kan også servere den med ris eller bare spise den som den er. Super på et hvert koldtbord eller som tapasrett.
Juster mengden karri etter egen lyst. På bildet har jeg ikke brukt så mye, for Kjærest liker faktisk ikke karri. Ja, vet, supersært, men hun har mange andre kvaliteter som veier opp for slike barnslige tåpeligheter. Flink å vaske klærne mine for eksempel. Og støvsuge.
Blad sammen dressingen og vend den inn i kyllingen og grønnsakene. La den gjerne stå og trekke smak et par timer, men kan også nytes umiddelbart hvis du er så sulten at du ikke klarer å vente, men den blir best av å stå litt. Hvis du tenker deg om hadde det kanskje ikke gjort noe at du ventet med å stappe noe i deg et par timer uansett. Se på deg selv, det er litt å tære på for å si det slik. Ikke vondt ment altså.
Jeg er ikke spesielt glad i blod, men jeg har kommet til et punkt der jeg innser at det hadde vært deilig med litt friskt, sildrende blod inn i driften av Hoftepluss og FyFader. En person med både evne og vilje til å jobbe for å videreutvikle konseptet slik at vi kan bli enda bedre og enda større. En kjøkkensjef med ambisjoner, og som vet at suksess ikke blir til mellom 08:00 og 16:00. Jeg søker rett og slett en yngre utgave av meg selv. Kanskje ikke like pen og trivelig, det blir nok umulig, men like hardtarbeidende, målrettet og ambisiøs.
Jeg selger ikke alt, men jeg er villig til å tilby riktig person opptil 24% eierskap etter en prøveperiode. Dette vil gi deg gode muligheter for en fin avkastning hvis du jobber godt og hardt nok. Ingenting kommer av selg selv. Mulighetene er enorme for riktig person. Eller, enorme var vel å ta litt i, men svært gode muligheter tror jeg vi kan tillate oss å si. Litt opp til deg selv og ditt ambisjonsnivå.
Dette er ikke en stillingsannonse, men et lite signal til den rette personen som kunne tenkt seg å ta Altas største alkoholfrie serveringsted enda et skritt videre, men ja, du må være faglært. Kompetanse betyr alt! Du trenger ikke kunne alt, det gjør ingen, men du må være stolt over det du faktisk kan, samtidig som du er bevisst på det du ikke kan, og evne å lære deg det du mangler.
Da vet dere det. Spre ordet videre. Hører jeg ingenting fra deg regner jeg med at du er fornøyd der du er, men hvis du syns dette virker som muligheten du bare hår gått rundt å ventet på hele livet må du ikke være redd for å ta kontakt. Helst ikke ring etter klokka 22:00, for da ligger jeg i sengen og enten sover eller er i ferd med å ta meg en sigarett.
Gledet meg faktisk til å ta fatt på en ny uke, men ble litt skeptisk da jeg måtte vasse i vann da jeg åpnet døren. Full av pågangsmot slo jeg fast det sikkert bare var dårlig tørket etter lørdagsvasken, men etter hvert som jeg svømte innover lokalet og så at det stort sett var vann overalt måtte jeg bare innse at jeg var kommet tilbake til virkeligheten.
Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det egentlig bare var en kjølebenk som var sprunget lekk. Alvorlig nok, men koster ikke titusenvis av kroner å reparere. Eneste at vi må være litt forsiktig når vi føner håret så vi ikke får strømsjokk. Orker ikke at noen dør inne på kjøkkenet. Sikkert jeg som må slepe den døde ut, og jeg har fortsatt vondt i den skulderen.
Ellers er det greit. Kjølerommet kunne naturligvis ikke repareres i dag. De venter på en del. Kommer i morgen hvis Gud vil. Håper han er i godt humør. Han har vært litt gretten i det siste, men han er jo gammel. Ikke annet å vente. Levd i en evighet og har ennå en evighet igjen før han tar fatt på en ny en. Tar aldri slutt liksom. Hadde også blitt smågretten av slike framtidsutsikter.
Nei, må jobbe videre! Lunsjen er over. Kos deg videre så godt du kan. Det skal jeg 🙂
Egentlig er det helt sprøtt at småtett kokk, 42, skal bli større enn selveste NrK i Finnmark. At én mann alene skal kunne lage innhold som skaper mer engasjement enn en hel redaksjon med utdannede journalister, fotografer og radiofolk. At mine skarve 22 innlegg genererer flere lesere enn iFinnmarks formidable 164 innlegg fra hele fylket.
Jada, jeg vet det er forskjell på engasjement og antall lesere, men det gir likevel en viss pekepinn på hva som rører seg der ute. Har fulgt litt med disse sidene de siste månedene og sett at jeg sakte, men sikkert har vokst forbi dem alle sammen. Det betyr ingenting økonomisk for meg, men det er, om ikke annet, litt artig.
Nå er det straks jobb. Håper det kjølerommet blir reparert i dag slik at vi kan konsentrere oss om julehandelen som smått er i gang. Det er jo der jeg tjener mine penger, ikke på en statistikk over hvem som er størst på FB. Blir lite penger av det gitt, hehe.
Var deilig å sove i egen seng i natt, selv om det ikke varte så lenge. Hadde jeg kunne velge hadde jeg ligget der fremdeles, men jobben kaller. Slik luksus får vi vente med til jeg blir bokmillionær og kan velte meg i både penger og fritid. Ja, det var en spøk.
Nei, pliktene kaller! Ønsker dere alle en riktig fin dag. 🙂
Vi har hatt en helt fantastisk langhelg i hovedstaden! Store og små opplevelser, men mest små. Det er de vi liker aller best. Bare det å kunne spise fire forskjellige varianter av egg til frokost hver dag, med masse bacon naturligvis, er en lykke for oss begge. Spise croissanter, noe jeg aldri ellers gjør. Eller kanelsnurrer av mørdeig. Herregud så saftig, deilig og herlig forbudt!
Dagsrevyen på torsdag var skikkelig stas! Se innslaget HER . Jeg er fornøyd med “jobben” og føler jeg fikk sagt mye av det som er viktig. Spesielt at jeg i beste sendetid på NrK fikk nedsnakke alle de feige, anonyme nettrollene som sitter der ute, i alle aldersgrupper. Det føltes deilig! Jeg er privilegert som får møte trollene på denne måten. I alle, nesten ingen, får slike muligheter. De må leve med netthets hver eneste dag, hele året. Ofte unge mennesker, ofte barn. Hold ut, jeg er med dere! Jeg vet hvordan dere har det. Jeg skal ikke si at dere ikke skal bry dere, for det gjør man, men ikke tro at det de sier er sant. For det er det ikke. Og det vet du.
GMN var også fantastisk artig, og at Wenche inviterte seg selv opp til meg for å lage TV er jo nesten for godt til å være sant. Blir bare helt utrolig artig! Stolt? Jepp! Se innslagene på fra God Morgen Norge HER. OBS! Du må ha TV2 Sumo for å se.
Resten av kvelden skal vi bare “lande”. Ligge på sofaen, kanskje se en skrekkfilm eller noe. Kose oss. I morgen er det jobb og skole og alt er normalt igjen. Jeg liker hverdagene best egentlig. Selv om det hadde vært stor stas å blitt nominert til Vixen Awards 😉
Nei, ha en riktig fin søndagskveld, kulinaster, og takk for turen! Hadde aldri blitt invitert til verken det ene eller andre uten dere og det vet jeg. Tusen takk!
