7. mars 2020 kommer det en fremmed mann bort til meg og sa rett ut at “Det e nån som har kasta nåkka ondt over deg. Vil du at æ ska ta det vækk?” På det tidspunktet hadde jeg noen uker hatt så vondt i foten det var så vidt jeg klarte å gå. Spiste veldig mye tabletter. Ikke morfin ennå, men lignende preparater. Jeg svarte naturligvis ja. Jeg orket snart ikke mer.
Dagen etterpå var skulderen like vond, men smertene i foten var på mirakuløst vis borte, og det føltes ganske teit å dra på MR 12. mars med en helt smertefri fot. (Men sjekk ut for et smalt ansikt jeg hadde i mars i fjor!!!)
Så kom korona, nedstenging, gjenåpning, skulderoperasjon og sommeren sto for tur:
Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle dere dette. Healinga fra i mars var definitivt over og jeg trodde jeg hadde nådd toppen hva smerter angår. Jeg sammenlignet jo hele tiden med de intense skuldersmertene jeg hadde blitt kvitt gjennom operasjon, men de kunne ikke sammenlignes med disse konstante nervesmertene som ikke en tablett i verden kunne fjerne.
Vel, det var faktisk ennå mulig å oppleve en og annen smertefri time av og til hvis jeg var superheldig med dagsform og dosering. Det skjedde ikke ofte, men det skjedde.
I løpet av sommeren ble det bare verre og verre. Jeg var helt avhengig av alle tabletten for å komme meg gjennom dagen. De tok ikke bort smertene, men de gjorde at jeg klarte å stå. Bivirkningene var mange. Og det vår så vidt også de etiske dilemmaene ved å være så åpen om en slik enorm bruk av piller. Og ennå hadde jeg ikke begynt på de sterkeste pillene ennå…
På mitt verste hakket jeg desperat opp depotmorfin, flere ganger dagsdosen, for at de skulle virke fortere, men det var ingenting som hjalp. Jeg holdt på å bli gal og fikk kritikk for at folk syns det var “kjedelig” å lese om at jeg hadde vondt. Heldigvis hadde jeg ikke mistet evnen, kanskje snarere tvert i mot, til å svare “arrogant, frekt og ufyselig” tilbake, og ba disse, høflig, men bestemt, om å ta tuppe ræva si vekk og finne seg en annen blogger å hakke på.
Nå i januar har jeg redusert pillebruken kraftig. “Mitt nye liv” er svært ryggvennlig, med tolv-timers økter i en god seng, ingen belastende jobb og daglig lett mosjon. Inntil i går spiste jeg fortsatt depotmorfin morgen og kveld, men det er slutt med å hakke den opp til hvitt pulver. (Lunsj- og middagsmorfinen har jeg ikke tatt de siste fjorten dagene). Inntil i går tok jeg også sterkeste dose med Neurontin, samt maks døgndose med både Paracet og Ibux.
I går skulle altså alt dette omsider være over. Over et år med mer eller mindre intense, på sitt verste tortursterke, nervesmerter skulle være over. Slippe å trøkke i seg en neve tabletter tre-fire ganger om dagen for å kunne gjennomføre dagen på en relativt normal måte. Jeg møtte opp og var klar som et egg for kjøttøksa.
Kirurgen sa jeg ikke hadde vondt nok og avlyste operasjonen. Isolert sett hadde hun jo for så vidt rett. Jeg hadde ikke vondt i foten går og var ærlig på det. Med så lav arbeidsbelastning jeg har nå, kombinert med et strengt morfinregime og 12 horisontale timer i døgnet, så er foten/ryggen akkurat nå inne i god periode. Den var den også like før jul i fjor, før det plutselig eksploderte i de verste smertene siden i sommer. Jeg talte for døve ører.
For å finne ut hvor vondt jeg hadde, så måtte jeg gradvis trappe ned morfinen og de andre smertestillende. Kom smertene tilbake skulle jeg ringe og sette meg opp på en ny venteliste på seks måneder.
Siden jeg anslå muligheten for tvangskirurgi, og risikoen ved en slik operasjonsmetode for stor, så ringte jeg heller en(da) en hyggelig mann i Pasientreiser, og fikk flybillett tilbake til Alta samme ettermiddag.
Så nå sitter jeg her med vondt i ryggen, kaldsvetter i morfinabstinens og egentlig er i et skikkelig grettent humør. Måtte Gud være med mine nærmeste de neste dagene….
Faen, så irriterende!
