Topptur i mørketidslandet

Midt i hjertet av Alta ligger en liten fjelltopp ved navn Komsatoppen. Det er ikke høyt og uovervinnelig med sine småbarnsnlige 213 moh, men det er en flott liten tur som gir litt blodomløp og frisk luft i ansiktet. Hvis man ikke starter helt nede i fjæra der jeg bor tar turen opp ca 20 minutter. Akkurat passelig for juletunge kropper.

 

Jeg er veldig glad i Komsatoppen. I gode år har jeg godt over hundre turer til toppen, men i år er dette bare fjerde eller femte gang jeg slæber mine ben efter mig til topps, og det var helt fantastisk! Godt å kjenne at man faktisk har en muskulatur andre steder enn i setet og tastaturfingrene, men faktisk også har både lår og leggmuskler. Vet ikke magemuskler, for de er litt vanskelig på få øye på for tiden. Sikkert pga den tjukke genseren.

 

Klokka er halv to. Har fått med meg hele den lille familien min, som jeg er så uendelig glad i, med opp til toppen. Ikke alle like frivillig, men alle ble med, til slutt, under lett/moderat/svært kraftig  tvang. Hodelykt er greit å ha. Snart er det helt mørkt. Magisk.

 

Jeg nådde toppen først! I bakgrunnen ser dere solen som aldri klarte å stå opp, men gi opp og gå ned igjen der den kom fra. Heldigvis vet jeg at den prøver, igjen og igjen, og om bare noen uker vet jeg den kommer til å klare det.

 

Vel hjemme. Kjærest setter rundstykkedeig. Vi har så visst ikke tenkt å la kroppen avmagres til beinet, så her skal vi kose oss med fersk bakverk og godt pålegg i kveld. Er tross alt jul og Datter og lørdag og all tingen. Kvelden avsluttes med en julefilm eller to. Her skal det krampekoses!

De beste ønsker fra den lille familien i Alta!

 

Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

 

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

 

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

 

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

 

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

 

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

 

Tusen takk!

 

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

 

 

Jul uten unger

Jeg sier ikke at jul uten unger er en meningsløs jul, men jeg har aldri feiret uten i hele mitt liv, så kjenner ganske sterkt på det. Trodde egentlig ikke det skulle bli så tomt, men det ble det. Det hviler en stemning av noe som mangler over hele huset, og den slipper ikke taket selv om vi kjører bort i middagsselskap. Det er jo like tomt når vi kommer tilbake.

 

Vi har det hyggelig også altså. Akkurat nå er Kjærest oppe hos besteMor for å stelle i stand 2. juledags frokost/lunsj/middag/kvelds. Slekta er så stor at selskapet strekker seg over hele dagen for at alle skal få plass. Må komme i puljer for å ikke sette seg fast i sofaen. Selv sitter jeg her med dere etter å ha spasert fra svigerfar etter 1. juledags middag. Fader det var godt å gå! Gikk både fram og tilbake. Halvannen time til sammen. Greit å få utsatt det hjerteinfarktet med noen timer i alle fall.

 

I morgen er ferien over og jobben kaller. Skal vaske alle fire slushmaskinene og milkshakemaskinen, samt et fryserom. Greit å gjøre når det er stengt. Skal også klargjøre til åpning 3. juledag. Da er det på an igjen. Valgte feil bransje hva juleferie angår, men det er helt greit. Jeg liker å jobbe. Er en slags hobby jeg har.

 

På fredag kommer Datter. Vi skal feire nyttår sammen. Det blir veldig hyggelig. Gleder meg veldig til det.

 

Det er mange som sitter alene i julen. Jeg er ikke alene, men klarer virkelig å sette meg litt inn i hvordan det må føles. Julen er kanskje det tyngste høytiden å være ensom. Alt blir liksom så forsterket. Alle er så lykkelige på Intagram og Facebook. Vi vet alle at det er ikke slik virkeligheten nødvendigvis er, men den framstår slik. Da føler vi oss ekstra alene.

 

Ellers er jeg veldig glad for at alle bildene av juletrær begynner å avta nå. Det er grenser for hvor mange hundre juletrær jeg har interesse av å se. Underlig tradisjon forresten. Ikke bare det at vi trekker inn et grantre i stua midtvinters, men at vi på død og liv vil dele det grantreet vi har trukket inn i stua med resten av verden. Ikke for det, jeg skal ikke være den som kaster den første stein hva deling angår. Den diskusjonen er jeg dømt til å tape…

 

Jula er ikke bare hyggelig, og det tror jeg at jeg har til felles med veldig mange. Forventningene er så voldsomme. Flere uker med kav, stress og mas. Så sitter man på julaften etter at pakkene er åpnet og tenker, var dette alt? Er det dette vi har kavet med i ukevis? En time med middag og et par timer med gaveåpning?

Ser at jeg må avslutte nå før jeg ødelegger kvelden deres fullstendig, he he.

 

Fortsatt god jul!

 

 

God jul fra Alta!

Det var ikke slik det skulle bli, men det ble det. Freden har likevel senket seg over Tollevikveien. Kjærest drikker vin. Jeg drikker lavkarboøl. Vi koser oss. Besøk kommer og går. Noen med gaver. Enkelte med julekaker. Andre bare med gode ønsker. Julemusikk og “fireplace” på tven. Har det egentlig fint, men savner ungene. Det må jeg bare forholde meg til. Tenker litt på det, men ikke for mye. Det er slik det er, og det er godt nok.

 

Julefrokost hos svigermor i morgen tidlig. Jeg er en sær faen og kunne like gjerne vært hjemme, men blir koselig. Gleder meg faktisk. Skal bare på jobb en tur først. Middag hos svigerfar. Jeg tar ribba, han pinnekjøttet og alt annet tilbehøret. Kjærest lager rotmos og dessert. Gleder meg til det også. Er bare så trøtt.

 

Julehandelen har vært en suksess. Aldri vært bedre faktisk. Gir meg økonomisk fred et par måneder. Er så deilig. Senke skuldrene litt. Puste, ikke hyperventilere. Trenger et par slike dager. Innrømmer det.

 

Vet ikke hva dere styrer med i kveld, men håper så inderlig at dere også har funnet roen. Julefreden. Gleder dere litt til i morgen. Kanskje til og med kjempemye. Vi har alle ulike måter å feire god jul på. Noen er mange, som oss, andre er alene. Noen trives i eget selskap, andre savner andre. Ring dem gjerne hvis du kjenner noen. Det gjør du sikkert. Tror noen blir glad da.

 

Fredelig jul, kulinaster!

 

 

 

 

 

 

Omsetningsrekord!

Vi klarte det! For aller første gang siden jeg åpnet butikken 13. september 2013 har vi klart å omsette for over en million kroner på EN uke! Det er 1/14 av hele årsomsetningen! Det er dæven døtte mæ helt sinnsykt! Fra mandag klokken 10:00 til i dag klokken 20:00 har altså 1 006 110,04 klingene mynt funnet veien til mitt kassepunkt, fra 4446 betalende kunder. Det er så deilig å se at det finnes så mange mennesker i denne byen som ikke bare verdsetter tilbudet vi har, men som faktisk også bruker det. Dere aner ikke hvor stor pris vi setter på dere!

Julehandelen er likevel ikke slik den en gang var. Det er liksom siste uka før jul som er det store, men ellers er det rimelig jevnt. Mye har endret seg bare siden jeg åpnet opp i 2013. Var mye mer folk på senteret i ukene før jul da. Det formelig kokte. Min spådom er at vi nesten ikke vil ha fysiske butikker igjen om fem år hvis ikke radikale grep hva åpningstider og husleie angår. Butikkene vil ikke klare å bære omsetningssvikten fra netthandelen på sine stadig spedere skuldre alene. Mer om det en annen gang. Dette skulle jo være en positiv bloggpost. Jeg har jo satt rekord for pokker!

 

I morgen er det siste innspurt. Har fortsatt mye godt i disken, selv om vi (heldigvis) har solgt oss ut for mye. Blir sikkert mulighet for noen røverkjøp vil jeg anta. Greit å få ting unna før varetellingen på nyttårsaften.

 

Har tatt inn juletreet. Skal visstnok stå innpakket i gangen et døgn før vi setter det inn i stua i morgen. Alltid lille julaften. Fatter ikke at folk vil ha det digre treet i stua flere uker før jul. For det første tar det stor plass slik at du bare ser halv filmen på tv, og for det andre må det jo “vanne ut” jula litt. Blir som å spise julemiddag de siste fjorten dagene før jul. Blir lei liksom. Eller åpne opp pakkene 17. desember bare fordi du ikke klarer å vente. Nei, kvelden før kvelden er kvelden!

 

Kjærest lager sitruslikør. Trenger til chantillykremen som skal følge karamellpuddingen på julaften. Skal se om jeg rekker å legge ut oppskrift på den i morgen, men det er bare vanlig krem med vaniljestang, raspet appelsin og sitruslikør. Fantastisk godt til karamellpudding! Hei, vent! Dere finner faktisk oppskriften HER

 

Håper dere har det fint. Jeg logger av nå. Skal pakke inn julegavene til Datter. Blir uten henne i år. Sønner også. Slik er livet for store gutter. Til neste år er det “min” tur. Gleder meg allerede! 🙂

Ha en fortryllende aften!

 

 

 

 

 

 

Aller siste nytt om Maria!

Maria har nå kommet inn igjen. Hun har vært ute flere ganger i dag og er veldig glad i å være ute. Det vet jeg siden jeg bor sammen med henne og er den som må åpne døra hver gang hun skraper på den. Hun er faktisk mer ute enn inne mange ganger, i alle fall når det er så fin temperatur som nå. På sommeren er hun bare inne og spiser. Hun kommer og går som hun vil.

 

Maria er kastrert, chippet, forsikret, fått ormekur to ganger i år, samt vært hos veterinær for alle vaksiner. To så langt i livet. Hun får en halv pose våtfor hver dag jeg kommer hjem fra jobb, frisk vann daglig, samt børstes to ganger i uken. Hun har egen seng, klorestativ og til og med sin egen julekalender kjøpt på dyrebutikken. Tror egentlig hun har det ganske så bra her hos oss.

 

Jeg er 42 år og har hatt katt siden jeg var liten. Ingen av dem har gått på do inne. Av og til, hvis det er kaldt, skraper hun på døra og blir ute bare et minutt før hun vil inn igjen. Det er sikkert ikke noe særlig hyggelig og jeg hadde nok ikke likt det selv, men Maria er et dyr, selv om hun har et menneskenavn. Det betyr ikke at hun ikke har noen verdi. De som har lest meg en stund tror jeg har sett at jeg har verdi for selve livet, men hun ble skaffet for å glede Datter. Det står jeg for, og er ikke flau over det en gang. Maria er vel det som kalles et husdyr, hvis det er lov å skrive i 2019.

 

Må straks gå og legge meg. Jobb i morgen. Maria sover alltid i fotenden i senga hos Datter. Hun får ikke lov å sove i min seng. Det er sikkert brutalt, men slik er det. Vil ikke ha dyr i senga mi. Tror egentlig ikke hun bryr seg særlig om det. Hun trives sammen med Datter. (Ok, innrømmer at Maria sov inne hos meg før Kjærest flytta inn og Datter var hos mora, men det var fordi det er litt småskummelt å sove alene)

 

Ellers har det ikke vært noen nye uhell i dag. Det forsterker min teori om at det har vært alle snekkerene og bråket de har laget som har gjort henne nervøs. Så også en rev rett på utsiden her på fredag da jeg kom hjem fra jobb. Kan være det også. Jeg vet ikke, men heldigvis er det mange som vet.

 

Oi, der kom Kjærest akkurat hjem og Maria kommer løpende opp trappa for å møte henne. Vil ha kos. De pleier å kose når de møtes. Stakkars katt. Hun har det ikke så lett.

God natt alle sammen 🙂

 

Les mer om Maria  HER og DER

 

Når man tramper i kattesanden…

Hadde egentlig tenkt å skrive denne bloggposten i morgen, men i frykt for at huset skal brennes ned av illsinte katteelskere så ser jeg meg nødt til å poste den allerede i kveld.

 

Jeg skrev tidligere i kveld at Maria hadde tisset inne for første gang. Les om det HER Katta er halvannet år gammel, har aldri hatt kattedo etter at hun ble voksen, og jeg har lært at katter som tisser inne en gang, gjør det igjen. Jeg skriver også at årsaken kan være at hun er syk og sykdom kan kureres. I morgen skal hun til dyrlege for kontroll. Håper det er en infeksjon.

 

Jeg har ikke tenkt å henge katta opp i et tre bare for at hun har tisset inne, og vi gjennomfører er rekke tiltak for å unngå dette igjen. Aller først dyrlege, så bedre rutiner for å slippe henne ut, både morgen, midt på dagen og om kvelden.

 

Det er ikke kaldt i Alta nå, så det er i alle fall ikke temperaturen som er årsaken til det som har skjedd. Mulig det er snekkerne som holder på å etterisolere i disse tider som har gjort henne litt nervøs, hva vet jeg?

 

Jeg har hatt dyr i hele mitt liv, bortsett fra halvannet år da jeg bodde i Trondheim, så jeg er ingen dyrehater selv om jeg kanskje ikke er så glad i katter. Hun ble anskaffet for Datters skyld etter at familien gikk i oppløsning. Kall det gjerne idiotisk, men jeg hadde gjort det igjen. Boikott av butikken eller ikke.

 

For ordens skyld: Ingen katter blir avlivet før omplassering er prøvd og jeg har avtale med Datters mor om overtagelse hvis hun ikke kan være her. De har kattedo.

Så slapp bare helt av og pust med magen. Ingen grunn til å bli så rasende. Maria skal leve, men jeg håper dette ikke skjer igjen slik at hun kan være her, for uansett hvor søte de er, så ønsker jeg ikke katter som tisser inne.

PS! Nei, kan ikke ha kattedør mot verandaen, for hun har begynt å tisse der også og liker ikke kattetiss og bæsj på verandaen når jeg griller. Dessuten er det andre katter i nabolaget jeg for alt i verden ikke vil ha i hus.

 

Sånn, der var det sagt. Hat meg gjerne, men gjør det på riktig grunnlag. Og ja, saccosekken skal ikke inn igjen! 😉

Ha en nydelig aften! 🙂

 

Les enda mer om hvordan Maria har det HER

 

 

 

 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg har vært redd for det hele tiden, for jeg vet hvor uendelig mye hun betyr for Datter. Det har gått bra så langt, helt til i går. Da var det vått i saccosekken, veldig vått. Jeg ble ikke sint, bare inderlig trist, for selv om jeg ikke liker henne noe særlig, så fyller hun huset med mening. For Datter.

 

“Du vet hva dette betyr?” spurte jeg henne. Hun begynte å gråte, for dette har vi snakket om mange ganger, og jeg har advart henne om det. Katter som tisser inne er enten syke eller urenslige. Syke katter kan kanskje kureres. Urenslige katter finnes det bare en løsning for…

 

Jeg håper så inderlig vi slipper det siste. Det har vært så mye for henne de siste to årene. Mer enn dere aner. Jeg unner henne så veldig en katt hun kan komme hjem til. En som alltid er der. En å være glad i når verden er nådeløs og urettferdig. En å låse seg inn på rommet sammen med og stenge vonde tanker ute. En å flire og rase med. En å ta seg av. En å være glad i.

Jeg syns dette er så vanskelig, men vi kan jo ikke ha en katt som driver å tisser inne. Hun er kastrert, så lukter ikke særlig når det er ferskt, så vanskelig å oppdage også. Jeg syns det er så ekkelt, og så usigelig trist.

 

Vi har besluttet å gi henne en sjanse til. Kaste henne ut oftere. Gjør ikke meg noe, liker henne best når hun er ute, he he. Nei, jeg vet ikke, håper så underlig at dette bare var et engangstilfelle, men jeg vet vel egentlig at det neppe er det. Og da må hun, ja da må hun rett og slett bort. Livet er brutalt, men dette unner jeg virkelig ikke Datter nå like før jul. Ikke etter jul heller for så vidt.

Hva hadde du gjort?

 

PS! Katta er halvannet år gammel og har så vidt jeg vet aldri gjort dette før. Ikke en gang da hun var kattunge, men da Kjærest og jeg var i Oslo bodde hun hos Datter og der hadde hun kattedo. Mulig hun ble “fin” på det der. Det er ikke særlig kaldt ute nå.

 

EDIT: Etter ekstremt sterke reaksjoner på denne bloggposten måtte jeg skrive en “oppfølger”. Les den HER

Skrev et tredje innlegg like før jeg gikk og la meg. Kan jo ikke ha på meg at jeg ikke tar meg av dyrene mine, for det gjør jeg. Les om det HER

 

 

Kokkejævel beklager!

 

Det var en gang et lite menneske

Jeg er ingen troende mann, men jeg tror på historien om Jesusbarnet. Dette lille vesenet som ble sendt ned til jorden for å til slutt bære hele verdens synder på sine skuldre. Født i armod. Død i skam. Verdens vakreste og mest dramatiske historie. En historie som har formet en hel klode. På godt og på vondt. Man kan tro hva man vil, men uten Jesusbarnet blir julen bare en enste stor fråtsefest. Trivelig nok, men kanskje litt hult og meningsløst. Jeg er ingen troende mann, men jeg velger å tro på Jesusbarnet.

 

I mitt gamle liv hadde jeg en julekrybbe som for meg ble symbolet på selve julen. Den var storslått i all sin enkelhet. Lagd i ekte tre, med halm og strå og alle figurene fra juleevangeliet. Den fylte huset med hele julens budskap da den ble satt fram på lille julaften hvert eneste år. Denne reiste jeg fra da mitt nye liv startet. I fjor hadde jeg bare nisser. Det ble en trivelig jul på mange måter, men det var noe som manglet. Julestemningen. Den som ingen presanger kan skape. Den som ingen julemat kan gi. Jeg manglet Jesusbarnet.

 

Det har vært en voldsom dag på jobb. Ekstremt mye folk. God omsetning. Sliten i kroppen. Glad. God omsetning gjør meg alltid glad. Uten en god julehandel overlever ikke butikken min i sin nåværende form, så jeg har absolutt ikke noe i mot at folk bruker penger i julen, men da jeg så denne julekrybben i en butikk da jeg gikk hjem fra jobb måtte jeg stoppe opp. Sto og så på den lenge. Hele kroppen ble fylt med en ro som det er lenge siden jeg har følt. Jesusbarnet som ligger der så fredfylt og sover. Uvitende om hva livet kommer til å bringe av redsel og gru. Et øyeblikk av total lykke. Fanget i keramikk.

 

Jeg skal ikke bli sentimental, men ser kanskje mine egne gutter i det lille barnet, og håper naturligvis at det skal være noe i den gamle historien. Da vet jeg at de er trygge. Har det godt. Og at vi skal møtes igjen. I julen velger jeg å ikke bare håpe, men også tro på at historien om Jesusbarnet er sann. At det finnes noe større enn oss selv. Noe som kan skape mening. Til slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kirken vraker Kokkejævel!

Ok da, innrømmer det med en gang. Det er ikke Kirken som har vraket meg, det er produksjonsselskapet, men det høres ikke like dramatisk ut med: “Ikke navngitt produksjonselskap vraker tett mannlig blogger på 42, enda til fra Finnmark, som kaller seg selv for Kokkejævel!”

 

Men slik ble det altså. Jeg som gikk høyt på banen og fortalte dere at jeg skulle lese selveste juleevangeliet på nasjonalt fjernsyn. Var kjempestolt! Meg liksom! Sammen med Erna og Olav og alle de andre. Les den stolte bloggposten HER

 

Slik ble det altså ikke. I dag fikk jeg en mail av produksjonselskapet at de hadde vurdert mitt bidrag og var kjempeglad for at jeg ville være med, men at jeg var veid og funnet for lett. For lett??? Jeg er da alt annet enn lett! Jeg har jo fader lagt på meg over ti kg bare siden i fjor sommer. Er det noen som ikke er lett så må det vel være meg!

Var litt trasig. Hadde faktisk gledet meg veldig. Er både såret og vonbroten. Ydmyket? Ja, litt. Heldigvis har jeg et så pass frynsete rykte fra før, at det neppe kommer til å bli særlig forverret av dette lille nederlaget, men det er litt kjedelig. Det er det.

 

Slik ble det. Heldigvis har jeg i alle fall Norges mest populære JULEKALENDER jeg kan bygge selvfølelse på. Er stas det også 😉

 

Vi smattes!