Det er ingen tvil om at såkalte slankesprøyter både engasjerer, applauderes og irriterer. Bloggen min i år, som handlet om min 12. uke på Wegovy, (les innlegget HER), var det faktisk over 180 000 mennesker som fikk med seg.
Kanskje ikke mitt aller mest leste innlegg, ( som faktisk er DETTE), men et tydelig tegn på at dette er det noe som mange er interessert i, og som veldig mange mener noe (sterkt) om.
Det er bare å ta en liten titt på kommentarfeltet mitt på FB der jeg delte bloggposten. Det mangler ikke på eksperter akkurat. Ikke bare eksperter på seg selv og sin egen livstil, men faktisk også meg og alle andres. Akkurat den voldsomme skråsikkerheten underholder/irriterer meg litt, (alt etter hvilket humør jeg er i).
Det har seg nemlig slik at også jeg, både etter utdanning, erfaring og interesse, sitter inne på en ikke ubetydelig kunnskap om mat, tilberedningmetoder og næringsinnhold i ulike råvarer. Mer enn de aller fleste har jeg det som skal til for å kunne holde meg relativt slank og sunn over tid.
Av ulike årsaker klarer jeg det likevel ikke. Noen av disse årsakene, som overspising på kveldene og høyt ølinntak, har jeg vært åpen om. Andre har jeg holdt for meg selv. Det er ikke alt man trenger å dele. Uavhengig av årsak, så er resultatet uansett den at jeg de siste 25 årene i snitt har lagt på meg 2 kg pr år. Flere ganger har jeg gått ned 10-15-20 kg, men hver gang har kiloene sakte, men sikkert kommet tilbake.
Noen av disse kiloene har selvsagt kommet som et resultat av min jobb, lidenskap og store interesse, nemlig mat. Det siste jeg ønsker i livet er å bli “tynn”. Det betyr alt for mange forsakelser for min del. Jeg vil fortsatt leve et liv der jeg tar for meg av livets gleder, men kanskje i en noe mer begrenset grad enn jeg tidvis har gjort så langt.
De tre siste årene har jeg fått to små barn, i tillegg til de fire “store” jeg har fra før. Da jeg ble nesten 150 kg for 3 måneder siden innså jeg at jeg at sannsynligheten for at jeg skulle dø fram dem før de rakk å bli myndig var, bokstavelig talt, blitt farlig stor. Dagen etter ringte jeg legen.
Det verken angrer eller skammer jeg meg over! Tvert i mot vil jeg anbefale alle som har nådd en farlig høy vekt om å snakke med legen om dette legemiddelet. Det er ikke noe mirakelkur, (jobben må du fortsatt gjøre selv), men det kan være, som det har vært for meg, en veldig god drahjelp når du har blitt så tung at veien ned til en slags normalvekt virker så lang at man nesten ikke orker tanken på å ta den kampen. Enda en gang.
Les også:
Følg meg gjerne også her: