Vi flyttet til Sigerfjord sommeren jeg fylte åtte. Postkortvakkert. Naturskjønt. Idyllisk. Vi skulle aldri kommet.
Det kunne være voldsomt. Har selv stått å sett på at unge gutter har blitt slått og sparket sønder og sammen til de lå på bakken, blødende og gispende etter luft. Med knust nese, tryglende om nåde, som en sekk med søppel.
Sparking i magen og ryggen var spesielt populært, men noen durabelige spark i ansiktet, for variasjonen og treningens skyld, var langt fra uvanlig. Viktig at man ikke låser seg fast til et fast spor. Da blir man fort lei.
Ringo og Satan var vel de jeg husker som aller verst. De var året eldre enn meg. Ringo var pen og populær. Også blant jentene. Satan ville være det. For noen år siden leste jeg at Ringo hadde gått bort. Jeg gråt lite den dagen.
Jeg kan ikke minnes at jeg selv ble utsatt for den mest brutale volden bortsett fra det første året da jeg fikk mye juling på fotballbanen. På dagtid. Sjefen i barnehagen sto og så på. Hun sa ingenting. Hun gjorde ingenting. Gjengen fikk både slå og sparke seg ferdig. De gjorde skikkelig arbeid. Ikke noe slurv. Det skal de ha.
Har alltid vært stor. Ikke alltid tjukk, men sterk. Da begrenser banken seg etter hvert av seg selv. Klart kunne det samle seg en gjeng, med Ringo i spissen, etter korpsøvelsen som skulle ta meg, men det var ikke så ofte. Utestenging er langt mer effektivt i lengden. Sikkert mindre slitsomt også siden jeg var såpass sterk. Man skal ikke slite seg ut unødig.
Så var det jul da. Sikkert 3. juledag, og bygda samlet seg til juletrefest. Tombola, nisse, kaker og mandariner, som det het den gangen. Hele pakka. Møtte Lucifer nede i gangen. En liten sprett som i kraft av min lave status hadde kunnet plage meg i årevis, men som nå heldigvis hadde flyttet fra bygda og jeg fikk litt fred på skolen. Nå var han dessverre hjemme på juleferie og jeg kjente det stakk i magen da jeg så han. Lucifer. Bare navnet får magen fortsatt til å vrenge seg. Over 30 år etterpå.
Han ser på meg og smiler. Ondskapsfullt. Kommer sakte gående mot meg. Spyr ut av seg en av de vanlige nedsettende glosene sine og trekker meg ydmykende i slipset mens alle ser på. Hadde jo pynta meg. Juletrefest og greier.
Jeg slår han rett i magen! Beinhardt. Redselen for hvilke konsekvenser dette kunne få overskygges av tilfredsstillelsen av å endelig ta igjen. Det som måtte komme fikk bare komme. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, men det kom faktisk ingenting. Jeg hadde satt skapet på plass. Jeg hadde ryddet plass til andre. For det fantes alltids andre man kunne banke. I Sigerfjord.
Jeg kommer nok til å skrive mer om dette i boken som kommer til neste år. Det er ikke tvil om at barndommen har satt nokså dype spor og bidratt til at jeg har blitt som jeg har blitt. Både på godt og vondt. Jeg har opplevd så mye og vært så mye alene at jeg tror jeg er bedre rustet enn de fleste til å takle livet mange nedturer og nederlag, og har utviklet teknikker som gjør at jeg tross alt har kommet styrket ut av det meste. Jeg er ikke redd mer. Det er mange år siden sist. Jeg er ikke en gang redd for å dø.
Slå aldri først, men slå tilbake! har jeg alltid lært mine egne barn. Ikke la deg bli trampet på av andre. Det er ingen som tar i mot deg hvis du faller. Det hjelper ikke å gråte og sladre til læreren. Da blir du bare slått enda hardere neste gang. Slå tilbake!
I løpet av mine snart 17 år med barn i skolepliktig alder har jeg bare opplevd ett oppstarts-foreldremøte der mobbing sto øverst på agendaen. Det var året etter at en unge nesten ble mobbet til døde. Siden har det vært stille. Har selvfølgelig blitt nevnt av og til, men aldri som hovedsak. Jeg blir aldri stille og kommer til å fortsette å skrive om dette temaet til jeg dør.
Ikke la unger gå alene. De har ikke godt av det. Hvem vet, plutselig en dag våkner de opp og blir som meg. Det unner jeg ingen! 😉
Del hvis du hater mobbing like mye som meg!
