I natt har det vært en leven uten like. Trodde først at det var folk som prøvde å bryte seg inn for å redde Maria, katta, fra et liv i armod og vanskjøtsel, men forsto etter hvert at det heldigvis bare var Alvin og gjengen hadde funnet på et nytt sprell oppe i stua. Jeg vet ikke hvorfor, men han har vært og stjålet masse truser og lagd en slags klatrepark gjennom stua. Det er tydeligvis en greie han har. Datter vet hvilken type han er, så hun har “låst” alle trusene sine i en bag som hun har gjemt under senga. Ser ikke ut som det har hjulpet særlig for å si det slik…
Nei, nå skal jeg slippe Maria ut så hun får tisset, og starte bilen. Understreker at jeg starter bilen for å gjøre den varm før jeg kjører på jobb. Ingen kriminelle baktanker mot Maria. Hun pleier å sette seg under trappa når jeg kjører. Ja da, slapp av, jeg sjekker alltid om hun er under bilen før jeg rygger.
Maria har nå kommet inn igjen. Hun har vært ute flere ganger i dag og er veldig glad i å være ute. Det vet jeg siden jeg bor sammen med henne og er den som må åpne døra hver gang hun skraper på den. Hun er faktisk mer ute enn inne mange ganger, i alle fall når det er så fin temperatur som nå. På sommeren er hun bare inne og spiser. Hun kommer og går som hun vil.
Maria er kastrert, chippet, forsikret, fått ormekur to ganger i år, samt vært hos veterinær for alle vaksiner. To så langt i livet. Hun får en halv pose våtfor hver dag jeg kommer hjem fra jobb, frisk vann daglig, samt børstes to ganger i uken. Hun har egen seng, klorestativ og til og med sin egen julekalender kjøpt på dyrebutikken. Tror egentlig hun har det ganske så bra her hos oss.
Jeg er 42 år og har hatt katt siden jeg var liten. Ingen av dem har gått på do inne. Av og til, hvis det er kaldt, skraper hun på døra og blir ute bare et minutt før hun vil inn igjen. Det er sikkert ikke noe særlig hyggelig og jeg hadde nok ikke likt det selv, men Maria er et dyr, selv om hun har et menneskenavn. Det betyr ikke at hun ikke har noen verdi. De som har lest meg en stund tror jeg har sett at jeg har verdi for selve livet, men hun ble skaffet for å glede Datter. Det står jeg for, og er ikke flau over det en gang. Maria er vel det som kalles et husdyr, hvis det er lov å skrive i 2019.
Må straks gå og legge meg. Jobb i morgen. Maria sover alltid i fotenden i senga hos Datter. Hun får ikke lov å sove i min seng. Det er sikkert brutalt, men slik er det. Vil ikke ha dyr i senga mi. Tror egentlig ikke hun bryr seg særlig om det. Hun trives sammen med Datter. (Ok, innrømmer at Maria sov inne hos meg før Kjærest flytta inn og Datter var hos mora, men det var fordi det er litt småskummelt å sove alene)
Ellers har det ikke vært noen nye uhell i dag. Det forsterker min teori om at det har vært alle snekkerene og bråket de har laget som har gjort henne nervøs. Så også en rev rett på utsiden her på fredag da jeg kom hjem fra jobb. Kan være det også. Jeg vet ikke, men heldigvis er det mange som vet.
Oi, der kom Kjærest akkurat hjem og Maria kommer løpende opp trappa for å møte henne. Vil ha kos. De pleier å kose når de møtes. Stakkars katt. Hun har det ikke så lett.
Hadde egentlig tenkt å skrive denne bloggposten i morgen, men i frykt for at huset skal brennes ned av illsinte katteelskere så ser jeg meg nødt til å poste den allerede i kveld.
Jeg skrev tidligere i kveld at Maria hadde tisset inne for første gang. Les om det HER Katta er halvannet år gammel, har aldri hatt kattedo etter at hun ble voksen, og jeg har lært at katter som tisser inne en gang, gjør det igjen. Jeg skriver også at årsaken kan være at hun er syk og sykdom kan kureres. I morgen skal hun til dyrlege for kontroll. Håper det er en infeksjon.
Jeg har ikke tenkt å henge katta opp i et tre bare for at hun har tisset inne, og vi gjennomfører er rekke tiltak for å unngå dette igjen. Aller først dyrlege, så bedre rutiner for å slippe henne ut, både morgen, midt på dagen og om kvelden.
Det er ikke kaldt i Alta nå, så det er i alle fall ikke temperaturen som er årsaken til det som har skjedd. Mulig det er snekkerne som holder på å etterisolere i disse tider som har gjort henne litt nervøs, hva vet jeg?
Jeg har hatt dyr i hele mitt liv, bortsett fra halvannet år da jeg bodde i Trondheim, så jeg er ingen dyrehater selv om jeg kanskje ikke er så glad i katter. Hun ble anskaffet for Datters skyld etter at familien gikk i oppløsning. Kall det gjerne idiotisk, men jeg hadde gjort det igjen. Boikott av butikken eller ikke.
For ordens skyld: Ingen katter blir avlivet før omplassering er prøvd og jeg har avtale med Datters mor om overtagelse hvis hun ikke kan være her. De har kattedo.
Så slapp bare helt av og pust med magen. Ingen grunn til å bli så rasende. Maria skal leve, men jeg håper dette ikke skjer igjen slik at hun kan være her, for uansett hvor søte de er, så ønsker jeg ikke katter som tisser inne.
PS! Nei, kan ikke ha kattedør mot verandaen, for hun har begynt å tisse der også og liker ikke kattetiss og bæsj på verandaen når jeg griller. Dessuten er det andre katter i nabolaget jeg for alt i verden ikke vil ha i hus.
Sånn, der var det sagt. Hat meg gjerne, men gjør det på riktig grunnlag. Og ja, saccosekken skal ikke inn igjen! 😉
Jeg har vært redd for det hele tiden, for jeg vet hvor uendelig mye hun betyr for Datter. Det har gått bra så langt, helt til i går. Da var det vått i saccosekken, veldig vått. Jeg ble ikke sint, bare inderlig trist, for selv om jeg ikke liker henne noe særlig, så fyller hun huset med mening. For Datter.
“Du vet hva dette betyr?” spurte jeg henne. Hun begynte å gråte, for dette har vi snakket om mange ganger, og jeg har advart henne om det. Katter som tisser inne er enten syke eller urenslige. Syke katter kan kanskje kureres. Urenslige katter finnes det bare en løsning for…
Jeg håper så inderlig vi slipper det siste. Det har vært så mye for henne de siste to årene. Mer enn dere aner. Jeg unner henne så veldig en katt hun kan komme hjem til. En som alltid er der. En å være glad i når verden er nådeløs og urettferdig. En å låse seg inn på rommet sammen med og stenge vonde tanker ute. En å flire og rase med. En å ta seg av. En å være glad i.
Jeg syns dette er så vanskelig, men vi kan jo ikke ha en katt som driver å tisser inne. Hun er kastrert, så lukter ikke særlig når det er ferskt, så vanskelig å oppdage også. Jeg syns det er så ekkelt, og så usigelig trist.
Vi har besluttet å gi henne en sjanse til. Kaste henne ut oftere. Gjør ikke meg noe, liker henne best når hun er ute, he he. Nei, jeg vet ikke, håper så underlig at dette bare var et engangstilfelle, men jeg vet vel egentlig at det neppe er det. Og da må hun, ja da må hun rett og slett bort. Livet er brutalt, men dette unner jeg virkelig ikke Datter nå like før jul. Ikke etter jul heller for så vidt.
Hva hadde du gjort?
PS! Katta er halvannet år gammel og har så vidt jeg vet aldri gjort dette før. Ikke en gang da hun var kattunge, men da Kjærest og jeg var i Oslo bodde hun hos Datter og der hadde hun kattedo. Mulig hun ble “fin” på det der. Det er ikke særlig kaldt ute nå.
EDIT: Etter ekstremt sterke reaksjoner på denne bloggposten måtte jeg skrive en “oppfølger”. Les den HER
Skrev et tredje innlegg like før jeg gikk og la meg. Kan jo ikke ha på meg at jeg ikke tar meg av dyrene mine, for det gjør jeg. Les om det HER
Hjemmebakte julekaker: Julebrød (de baker jeg selv, med rosiner, men ikke sukat), pepperkaker og fingerkremkjeks. De skal være akkurat slik som de min mor bakte: Kjeks fylt med vaniljekrem.
Julafta: Grøt på formiddagen, med mandel! Gå i kirka. For: Fortellingen om Jesu fødsel, selve juleevangeliet er helt nødvendig for at jeg skal ha julestemning. Og så: Pinnekjøtt til middag sammen med familie. I år er vi sammen med tre av de fire barna mine med familier! Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst å være sammen med barnebarna. Og: Kanskje kommer nissen..
Første juledag. For meg kanskje den aller viktigste dagen i jula. Og da er det egentlig fint å være på jobb. Jeg skal preke på gudstjenesten i domkirka i Tromsø. Domkirkas eget kor er med på gudstjenesten. De synger fantastisk. Her blir det både de gode og kjente salmene, og sikkert litt fra Bachs juleoratorium.
I prekenen kommer jeg sikkert til å si noe om at den vakre fortellingen om det lille barnet handler også om våre liv: At Gud bryr seg om oss. At det guddommelige finnes på jorda, og at vi mennesker trenger noe som er større enn oss. Vi trenger noe å klamre oss til, og kanskje særlig når livet blir vanskelig.
I jula blir alt så stort. De gode, glade følelsene kjennes ekstra godt når det er jul. Det er ekstra godt å være sammen med dem man er glad i akkurat i jula. Men de vanskelige følelsene blir også store. Det er veldig ensomt å være ensom i jula. For dem som sørger, kjennes sorgen ofte ekstra stor i jula. Kanskje sier jeg noe om det også i prekenen.
Jeg bor i Tromsø. Denne byen er sterkt preget av at en mamma og to barn døde på tragisk vis nylig. Vi har blitt minnet om at livet er skjørt, men også om at mennesker kan gjøre mye godt for hverandre.
Jul er for meg et tegn på at godhet finnes, også i en verden som er full av lidelse og ondskap
Jeg tror på det gode. Jeg tror på kjærligheten!
Jula er i mørketida. Men: Sola snur rett før jul. Det går mot lysere tider. Ola Bremnes har skjønt dette med lys bedre enn de fleste av oss, i denne sangen:
Har du fyr,har du løkter langs din vei.
Har du fyr, et signal riktig lei.
Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.
Som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.
Tusen takk for gjestespillet, biskop! Du sier det er en ære å bli spurt. Da kan du tenke deg til hvilken ære det er for meg at du faktisk takket ja. Det hadde jeg aldri trodd. Hadde alle prester vært som deg tror jeg det hadde blitt trangt på benkeradene og kirkene måtte bygges ut. Du er en fantastisk biskop! Tusen takk igjen, og god jul! 🙂
Datter kom på fredag. Hun var veldig opptatt at jeg måtte skrive en autograf. Hun ville ikke si hvem som ville ha den, men det var en stor fan. Jeg spurte og gravde. Vil jo ikke skrive autografer til folk som ikke tør si hvem de er. Til slutt sa hun at autografen var til en navngitt gutt i klassen. Hun fortalte til og med en lengre historie om hvor opptatt han var av meg. Det var liksom ikke måte på.
Joda, ble jo litt beæret, innrømmer det. Artig at klassekameratene digger meg så mye at de vil ha autografen min. Da er du litt stjerne. Ble faktisk litt stolt. Mest på hennes vegne selvfølgelig, som har en slik fantastisk far, men også på egne vegne som faktisk er en.
Jeg skrev den autografen og la den på bordet i går morges før jeg gikk på jobb. Da jeg kom tilbake var den borte. De skulle i badeland og hun hadde tatt den med til ham der.
Senere på kvelden fikk jeg vite av Kjærest at Datter hadde fått en melding fra Alvin på messenger. (Jada, skikkelig opplegg, han har egen side på fb.) Der hadde han spurt Datter om hun kunne skaffe autografen min og hun ville få en belønning.
Kjente jeg ble litt flau. Her hadde jeg gått rundt å trodd at jeg var større enn jeg var, at til om med unger i klassen til Datter ville ha autografen min å greier, men så var alt bare en rampestrek. Bloggkongen du liksom!
Så står jeg opp til dette da. Han takker pent for autografen og har ordnet noen oreokjeks til frokost. Selv om jeg burde holde meg unna sukker, men har sprukket voldsomt i det siste, så sluker jeg i meg en, ok to da. Det skulle jeg ikke gjort! De er fader meg fylt med tannkrem! Når jeg ikke trodde jeg kunne synke dypere så sank jeg ennå et par hakk der jeg står og tygger et par stjålne kjeks med tannkremfyll. Tror det er på tide at Bloggkongen abdiserer.
Her sitter jeg og “blar” i nettavisene mens jeg venter på at reinsdyrspizzaen skal steikes ferdig, så ser jeg plutselig et ansikt jeg drar kjensel på i Nordlys . WTF, det er jo mitt ansikt! Nominert til Årets nordlending! Er det virkelig mulig? Klikker meg inn på saken og leser om meg selv:
“Asbjørn Sandøy er best kjent bak navnet «Kokkejævel». Gjennom sin blogg har han satt døra på vidt gap til eget liv, og forteller på en jordnær måte åpenhet om de største sorger, og suksess, fiasko og hverdagsliv. Han har fått stor oppmerksomhet for måten han deler fra eget liv. I Alta driver han to serveringssteder, og på den ene plassen, Hoftepluss, har han utelukkende har fokus på kortreiste og lokale råvarer. Asbjørn har, i tillegg til å berette vidt fra eget liv gjennom bloggen sin vist seg som en god ambassadør fra Nord-Norge, nordnorske råvarer og matkultur.”
Jeg vet jeg ikke har verken nubb er stubb sjanse til å vinne mot de andre kandidatene, men det er jo unektelig veldig stas å bli nominert. Jeg har jo bare vært meg selv hele veien. På godt og på vondt. Dere har sett meg fullstendig naken, kravlende i søla, men også sett meg reise meg. Snuble og falle. Og reise meg igjen. Alltid framover. Selv når jeg ramler bakover.
Nei, dette var artig! Les om nominasjonen i Nordlys HER
Nå er pizzaen ferdig og vi skal kose oss med “Pakten” på Nrk. Fantastisk julekalender! Siden Datter bare er her annen hver uke har vi SJU episoder å ta igjen! Blir en lang, men spennende kveld 🙂
Pappa døde 3. juledag. Det var en gledens dag. Vi, mamma og mine søsken, feiret julen hos tante. Det var trygt hos tante. Trodde vi. Nå vet jeg bedre. Det finnes ikke trygge steder.
Vi kom kjørende natt til julaften. Mamma var utslitt og trøtt. Det hadde vært en lang advent. Vi ristet henne våken gjennom hele turen. Vi gledet oss til jul. Hos tante og onkel.
Fram kom vi, men ble meget skuffet over juletreet. Stort og flott, bevares, men det var jo ikke pynt på det i det hele tatt! Ingen glitter, ingen stas. Hang noen julekuler som sikkert var flotte hist og hær, noen få lys, men ellers INGENTING! Dessuten var det en furu, ikke gran. Jeg så på det som et dårlig tegn. Jeg så rett.
Ellers hadde vi det sikkert trivelig. De hadde en trampoline, tenk det, i treningsrommet i kjelleren. Bare det å ha et eget treningsrom i kjelleren. Onkel var en okse. Det ønsket jeg meg. Ikke en okse, men et treningsrom med trampoline. En kjeller også for så vidt.
Telefonen ringer. Fasttelefon. Henger på veggen. Alle er nysgjerrig hvem som ringer og går ut i gangen. Tante svarer. Tante gråter. Tante gir telefonen til mamma. Mamma bryter sammen.
Herregud, nå er broren min død! Han og onkel er i slalombakken. Brodern er tøffere enn meg og har knekt nakken i et tre.
Mamma legger på røret. Forteller at pappa er død. Druknet.
Det første jeg kjenner er lettelse. Brodern lever! Jeg blir så glad at jeg skammer meg, men jeg kan ikke noe for det. Jeg så opp til storebror og var fryktelig glad i han. En fra før tung barndom virket helt ubestigelig uten han.
Pappa. Er død. Jeg er 13 år.
Nå er jeg 42. Pappa er fortsatt død, men snart er det jul. Og den gleder jeg meg faktisk veldig til. Da skal jeg skrive bok.
Jeg har jo etter hvert blitt forberedt på at det er et eller annet som har skjedd i løpet av natta, men da jeg sto opp i dag fikk jeg skikkelig frysninger på ryggen. På ekte. Var faktisk litt skummelt. Absolutt hele leiligheten var fylt med bilder av Alvin. Flere hundre bilder klistret opp overalt. Til og med inne på do. Eneste som manglet var litt skummel skrekkfilmmusikk i bakgrunnen. Jeg er dessverre ikke flink nok fotograf til å få fram hvor skummelt det faktisk var, men sett i lys av alt han har gjort tidligere føler man seg faktisk ikke helt trygg lenger. Han lever.
Han har tydeligvis fått tak i et kamera og funnet ut at det hadde vært artig å ta flere hundre bilder av seg selv. Etter at jeg startet å blogge har jeg jo tatt et og annet bilde av meg selv jeg også, men dette grenser til galskap. Dette er ikke normalt. Begynner faktisk å frykte at han rett og slett har bikka over og trenger psykiatrisk behandling.
Nå ligger han bare her på bordet og babler usammenhengende ord. Tror faktisk jeg låse han inne i et skap mens jeg er på jobb, for Datter ligger nede og sover og jeg tør rett og slett ikke ha han vandrende rundt her på egen hånd. Tror ikke han vil gjøre henne noe vondt, i alle fall ikke med vilje, men siden han er så grenseløs kan det likevel gå galt. Vi så jo hva han gjorde med Bollemus i går. Som far må jeg tenke sikkerhet først.
Jeg er ingen troende mann, men jeg tror på historien om Jesusbarnet. Dette lille vesenet som ble sendt ned til jorden for å til slutt bære hele verdens synder på sine skuldre. Født i armod. Død i skam. Verdens vakreste og mest dramatiske historie. En historie som har formet en hel klode. På godt og på vondt. Man kan tro hva man vil, men uten Jesusbarnet blir julen bare en enste stor fråtsefest. Trivelig nok, men kanskje litt hult og meningsløst. Jeg er ingen troende mann, men jeg velger å tro på Jesusbarnet.
I mitt gamle liv hadde jeg en julekrybbe som for meg ble symbolet på selve julen. Den var storslått i all sin enkelhet. Lagd i ekte tre, med halm og strå og alle figurene fra juleevangeliet. Den fylte huset med hele julens budskap da den ble satt fram på lille julaften hvert eneste år. Denne reiste jeg fra da mitt nye liv startet. I fjor hadde jeg bare nisser. Det ble en trivelig jul på mange måter, men det var noe som manglet. Julestemningen. Den som ingen presanger kan skape. Den som ingen julemat kan gi. Jeg manglet Jesusbarnet.
Det har vært en voldsom dag på jobb. Ekstremt mye folk. God omsetning. Sliten i kroppen. Glad. God omsetning gjør meg alltid glad. Uten en god julehandel overlever ikke butikken min i sin nåværende form, så jeg har absolutt ikke noe i mot at folk bruker penger i julen, men da jeg så denne julekrybben i en butikk da jeg gikk hjem fra jobb måtte jeg stoppe opp. Sto og så på den lenge. Hele kroppen ble fylt med en ro som det er lenge siden jeg har følt. Jesusbarnet som ligger der så fredfylt og sover. Uvitende om hva livet kommer til å bringe av redsel og gru. Et øyeblikk av total lykke. Fanget i keramikk.
Jeg skal ikke bli sentimental, men ser kanskje mine egne gutter i det lille barnet, og håper naturligvis at det skal være noe i den gamle historien. Da vet jeg at de er trygge. Har det godt. Og at vi skal møtes igjen. I julen velger jeg å ikke bare håpe, men også tro på at historien om Jesusbarnet er sann. At det finnes noe større enn oss selv. Noe som kan skape mening. Til slutt.
