Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Vi bruker mye engangshansker, du vet slike som ikke er sterile, men som ofte brukes på kjøkken, i fiskeindustrien og på gamlehjem for å hindre smitte og holde hendene rene. For folk med utdannelse på høyskolenivå og høyere er dette sikkert et enkelt konsept, men for oss arme yrkesskoleutdannede eller, enda verre, de som er uteksaminert fra Livets harde skole, er dette slett ikke så enkelt.

 

Heldigvis følger det med bruksanvisning i hver kartong. Ikke bare en pr kartong, men faktisk en helt egen for hver eneste pakke med hansker. De kommer godt med, for vi roter og tuller så fælt, så ingen finner bruksanvisningen når vi trenger dem. Da står vi der, ser dumt på hverandre, og aner ikke hva vi skal gjøre. Leter i skuffer og skap etter bruksanvisningen, men det er ingen å finne. Ofte må vi springe ned på lageret og panisk se om det står en uåpnet kartong med ti ferske bruksanvisninger i. For en lykke de gangene det faktisk gjør det og det smilet på den luringen som kommer opp med dem.

 

Den av oss som er flinkest til å lese får æren av å gå gjennom brusanvisningen med oss andre. Forklarer og viser. Åpne pakken. Ta ut hansken. Hånden skal inn i hullet. Trekk opp. Gjenta samme prosedyre på neste hånd. Hvis hansken er for trang, prøv en større størrelse.

 

Ofte går vi gjennom denne prosedyren på personalmøtene også. Vi glemmer så lett, så greit med litt repetisjon, men det setter seg liksom ikke. Vi er rett og slett ikke smarte nok. Heldigvis vet hanskeprodusentene dette og sender med rikelig med bruksanvisninger. Hver enste gang.

 

Jeg registrerer at bruksanvisningen kommer på hele fem språk, så dumme yrkeskolefolk er tydeligvis ikke noe særnorsk fenomen. Dette er trolig noe man sliter med over hele verden. Om jeg blir fornærmet? Ikke det grann! Jeg er takknemlig, for det er så jævlig flaut når man står og baler med en hanske foran en universitetsutdannet kunde og du rett og slett ikke husker hvordan du får på deg hansken. Da er det godt å ha en bruksanvisning for hånden, lese litt og vipps er hånden inne i hansken og du kan ekspedere som om ingenting har skjedd.

 

Ha en fin søndagskveld! For det er søndag i dag, er det ikke? Jeg glemmer så lett.

 

 

Det var ikke slik det skulle bli, men det ble det. Har vært oppe hos begge guttene. Bare en snartur. Iskaldt, men det er lys. Ganske mange faktisk. Fem måneder siden fødselen i går. Da blir det litt lys. Det er hyggelig. At han ikke er glemt. Ennå. Jeg vet han blir det. Etter hvert. Broren fikk også masse lys det første året. Til slutt er det bare foreldrene som husker. Eller bryr seg. På ordentlig. Slik er det. Og slik må det være. Folk har sine egne liv. De skal også leves.

 

 

Dagen skal brukes til å steike ribbe. Det går enorme mengder framover. Flere tonn. Vi må derfor steike annen hver dag. Søndager er gode dager for å steike opp reservelagre. Vi har stengt på søndager, så begge ovnene kan brukes. Satser på 300 kg i dag. Ribba avkjøles, før vi skjærer dem i porsjonbiter og fryser dem ned. Da har vi litt hvis vi ikke rekker å steike nok annen hver dag. Dette gjentar jeg hver søndag fram mot jul.

 

Ribba salter vi i to dager. Masse salt og passe med  grovmalt svart pepper. Svoren ned. Uten tilstrekkelig med salt, ingen knasende sprø svor. Hard kanskje, men ikke sprø. Det er forskjell. En stor en. Legg svoren på et helt flatt underlag slik at det danner seg en saltlake som svoren får godgjøre seg i.

 

 

Kjærest strikker. Og strikker. Og strikker. Julegaver skal produseres. Hun har mange i sitt liv og hun er veldig flink til å ta vare på dem. Der har jeg litt å lære. Ganske mye faktisk. Jeg er veldig lite flink til å gi folk gaver. Har alltid sett på ting som søppel. Eier nesten ingen ting selv. Har en gammel dunjakke med en halv logo på. Var hos skredderen å fikk fiksa glidelåsen her om dagen. Ser snart ut som kong Harald gjorde på nittitallet.

 

Farsdag. Jeg husker min aller første farsdag. Da var jeg akkurat fylt nitten år. Det var litt rart, litt uvirkelig. Jeg forsto jo at det lille nurket på 10 måneder ikke hadde skrevet ordene, det hadde vært helt sykt, men han hadde tegnet, eller i alle fall fargelagt kortet i modernistisk stil. Det kan ikke bli koseligere.

 

I år blir det ingen kort i modernistisk stil. Jeg vet jeg ville fått det hvis alt hadde vært annerledes. Det kommer til å bli en rar dag. Det beste er egentlig bare å late som om det er en helt normal dag, men det er jo ikke det. Da er det bedre å jobbe. Er jeg riktig heldig kommer Datter og Sønn en tur på besøk i ettermiddag. Det blir koselig.

 

Nei, alle fruentimmere, sønner og døtre der ute, legg fra deg mobilen og stikk og lag noe godt til gubben eller far din! Helst uten så mye sukker, for han har lagt seg litt ut i det siste. Noen må ta ansvar. Han gjør det ikke selv.

 

God farsdag ønskes alle!

 

Tips til farsdagskaker finner dere HER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom plutselig til å tenke på pappa. Han har jeg ikke sett siden lille julaften året jeg fylte 11. Natt til andre juledag gikk han ned med bruket og ble aldri funnet igjen. Jeg har etter hvert skrevet mange dikt om ham. Dette er vel kanskje et av de mest nakne. Vi hadde et spesielt forhold, pappa og jeg. Har blitt mer og mer glad i ham etter hvert som jeg har blitt eldre. Savner han veldig.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

I går kveld gikk jeg i fryseboksen, tok opp en pose med verdens saftigste sjokoladekake , tinte den på en tallerken jeg hadde forvarmet i ovnen og spiste. Det smakte bare nederlag, men jeg spiste opp likevel. Akkurat slik jeg pleide å gjøre. Før andre påskedag 2017.

 

Da veide jeg 120,5 kilo. Det er voldsomt mye, selv for en nokså høy og muskuløs kar som meg. Jeg var blitt feit rett og slett. Noe måtte gjøres. Grep måtte tas. Jeg kutta ut sukker i alle unødvendige former. Ingen kaker, vafler, iskrem, smågodt eller sjokolade. Det var overraskende enkelt. Gikk en uke, så hadde jeg ikke lyst på slikkerier i det hele tatt.

 

Jeg kutta også ut brød, ris og potet. Det var ikke like enkelt, gikk helt fint det også. I alle fall en periode. For en som er normalt skrudd sammen i hodet er det ikke noe “farlig” å spise vanlig mat med hurtige karbohydrater, men for slike som meg, som ikke har magemål, selvrespekt eller selvbeherskelse nok til å stoppe når man er mett, så er dette skumle saker.

 

Brød er jo så sykt godt. Dessuten er det mykt og går så fort å spise. Spiser du fort, og det gjør jeg, så har du plutselig spist 4-5 brødskiver før du vet ordet av det. Da er det tryggere med knekkebrød. Blir jo sår i halsen hvis du sluker det på samme måte.

 

En bonus ved å kutte ut hvetemel er jo at energirik kost som pizza med masse ost og pepperoni, pasta med kjøttdeig og bacon, sprøstekte hvitløksbrød og ferske hveteboller med rosiner automatisk blir ulovlig og du sparer enormt mange tusen kcal i løpet av et år. Man kan jo ikke la det være for alltid, men som en kikkstart på en slankekur er det helt suverent.

 

I fjor sommer veide jeg 99,5 kg. Jeg hadde klart det! 45 pakker smør var borte og jeg hadde egentlig ikke slanket meg en dag, jeg hadde bare kuttet ut sukker. Spiste så mye middag jeg ville, men når man går ned i vekt, og lykkes, så blir man automatisk litt mer obs på hvor mye man tar på tallerkenen. Jeg holdt meg som regel til en porsjon.

 

Så skjedde det som alltid skjer. Ting sklir ut. Potetmosen er tilbake. Pizzaen også. Deilige rundtykker til søndagsfrokosten. Ikke spiser du bare ett heller, men to for mye. Holder meg fortsatt unna sukker i det daglige, men de siste månedene har jeg spist kaker i bursdager og selskapeligheter. Aldri hjemme. Inntil i går. Den siste barrièren var igjen brutt. Muren falt. Jeg spiste sjokoladekake rett før jeg skulle legge meg. Helt unødvendig.

 

I dag morges var jeg 109,7 kg. Fortsatt over 10 kg lettere enn jeg var på mitt tyngste, men jeg må ta grep igjen. Jeg vet hvordan jeg gjør det. Kan alt om dette. Det er så enkelt i teorien. Det ligger to biter sjokoladekake igjen på kjøkkenbenken. De kommer jeg ikke til å spise. Det er jeg nesten helt sikker på!

 

Ha en strålende lørdag, både med og uten sukker!

 

 

 

Jeg har vært pappa siden jeg var 19 år gammel. Over halve livet. Det er den eneste mannerollen jeg kan skikkelig. Den eneste jeg er helt trygg på. Hvis jeg gjør noe feil, og det gjør jeg ofte, så vet jeg hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre. Vet hva som skal til. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver. Gjør mitt beste. Alltid.

 

Det blir så stille når hun drar. Tiden stopper liksom opp. Du hører plutselig lyden av kjøleskapet som durer og naboen som skraper bilen i 32A.  Spesielt hvis vi er litt slitne og trøtte begge to, Kjærest og jeg, og ikke sier så mye. Hvordan er det mulig at et lite menneske på 11 år klarer å skape et så stort tomrom etter seg? Til om med katta rusler rundt, leter og mjauer lengtende. Det er noen som mangler. Noen som hører til.

 

Da jeg var yngre misunte jeg litt de skilte kompisene som hadde “barnefri” annen hver uke, i alle fall annen hver helg. Få et pusterom for seg selv, for livet er jo tross alt mer enn unger. Slik tenker jeg ikke lenger. I alle fall ikke annen hver fredag. Dagen hun drar. Da er det bare litt trist egentlig.

 

Klart det er deilig å bare være to også! Kunne prate fritt. Krangle litt hvis vi vil. Se på skumle filmer. Slippe å bite i puta hvis man finner ut at man plutselig vil produsere et dåpsbarn. Slike ting. Og mange andre ting. Fordeler, masse, men jeg savner henne likevel.

 

I kveld skal vi spise noe enkelt kjøttdeiggreier. Greit av og til når livet er litt slapt. Se på en litt skummel film. Drikke noen lavkarboøl. Være kjærester. Fylle kvelden med hverandre. Det er viktig. Spesielt når det er noen som mangler. Hos oss vil det alltid være noen som mangler. Ikke bare annen hver fredag. Det må vi lære oss å leve med. Vi er ikke der riktig ennå, men vi prøver. Hver eneste dag. Så godt vi kan.

 

Alt godt!

 

 

Det har vært mye diskusjon den siste uken om julebord uten pinnekjøtt og ribbe. Jeg har ingen sterke meninger om temaet, men undres over om dette da virkelig kan kalles for julebord eller om vi ikke heller burde kalle det for en førjulsamling uten den maten vi tradisjonelt forbinder med norsk julefeiring fordi noen i ledelsen har sett lyset og ønsker å framstå som framifrå miljøforkjempere selv om det egentlig ikke hjelper noen verdens ting?

 

På prinsipielt grunnlag mener jeg vi burde spise den maten som blir servert når vi blir påspandert middag  av arbeidsgiver eller andre. Jeg tror de fleste av oss til og med kunne hatt godt av og spise en eller to ribbeporsjoner mindre før jul. Det er jo ikke akkurat slik at hver dag er en kamp for overlevelse og at hvert gram fett ekstra vi får i oss er en dag ekstra med liv, kanskje snarere tvert i mot.

 

Likevel er det liksom noe spesielt med det julebordet.  Diskusjonen rundt bordet når hotellet ikke får til ribbesvoren eller når kokken har vannet ut pinnekjøttet alt for lite og bordet derfor desperat bruker opp alle drikkebongene og kjøper fem til bare for å berge livet. Før de blir kastet ut i taxien. Bra fortetningside forresten.

 

Kanskje vi heller burde, hvis vi virkelig tenkte på klimaet, arrangere alkoholfrie julebord? Det snakkes om at kjøtt setter store klimaavtrykk, men det er i alle fall mat, noe vi trenger for å overleve, mens alkohol, hvor hyggelig det enn er å innta et glass eller fem, virkelig ikke vi trenger for å opprettholde artens overlevelse. Alkohol er et nytelsesmiddel som ikke produseres bare av vann, men av mat og beslaglegger enorme jordbruksareal til produksjon av sukker, potet, korn og jeg vet ikke hva. For ikke å snakke om all energien som går med under selve produksjonen av alkoholen. Alkoholen skal dessuten fraktes jorda rundt for å drikkes på akkurat ditt julebord. Ribba og pinnekjøttet er i alle fall norsk og produseres i all hovedsak av bønder i ditt nærområde.

 

Nei, tror nok vi alle overlever et julebord eller to uten ribbe, kanskje vi til og med overlever lenger, men det er i alle fall ikke bra for klimaet. Jeg heier på den første arbeidsgiveren som, i miljøets navn, tør å drukne sine egne ansatte i flytende ribbefett på julebordet. Det hadde virkelig monnet, for da vil ingen av de ansatte forurense noe som helst mer. Det hadde vært skikkelig symbolpolitikk!

 

Vi smattes!

 

 

Mat og helse er et fag i skolen som dessverre får alt for liten plass i undervisningen. En gang i uken i 6. klasse. Ofte med lærere uten noen som helst matfaglig kompetanse. Hadde ikke blitt godtatt i noe annet fag, men i mat og helse, et bokstavelig talt livsviktig fag, er det liksom greit. Mer om det en annen gang.

 

Datter er 11 år og går i 6. klasse. I dag hadde de “fri” fra skolen for å lage mat til familien. Datter er et råskinn og valgte på ingen måte minste motstands vei. Ingen taco eller pannekaker her i gården, nei, men hjemmelagde kjøttkaker i brun saus (den også laget fra bunn med ekte bruning) med fersk ertestuing, potetmos, råkost og rørte tyttebær. For en meny! For et pågangsmot!

 

Løk til buljongen som kjøttkakene skal trekke i hakkes opp. På siden ser dere kjøttkakene klare for stekepannen.

 

Fallhøyden var gigantisk. Mye kan gå galt når du er 11 år og skal lage alt dette uten hjelp. Smøret til sausen kan svies. Kjøttkakene kan ramle fra hverandre. Og sikkert tusen andre ting som jeg som 42 år gammel kokk ikke ser på som problemer i det hele tatt.

 

Farsen ble litt løs. Jeg var ikke her da den ble lagd, så vet ikke riktig hvorfor, men de ble veldig gode på smak i alle fall.

 

Kjøttbuljong som hun trekte kjøttkakene i. Etterpå lagde hun brun saus av den samme buljongen. Klassesaus!

 

Jeg syns dette var veldig, veldig bra! Ikke bare fordi det er Datter som lagde maten, men hele undervisningopplegget. Fantastisk god læring i å bestemme meny, finne fram oppskrifter og råvarer og selvfølgelig den faktiske gjennomføringen. Det å kunne lage sunn og god hverdagsmat til sin egen familie, eller seg selv, er jo noe som alle må lære seg på et eller annet tidspunkt.

 

Etter dette skal hun få lov til å lage i alle fall en middag i uka, men da med litt hjelp fra meg. Lære seg teknikker, hvordan man redder seg inn hvis ting er i ferd med å gå skikkelig galt. Smake oss fram. Kose oss på kjøkkenet rett og slett. Det tror jeg er viktig.

 

(Jada, jeg er litt stolt pappa nå)

 

Tusen takk for maten!

 

 

Jeg har jo etter hvert forstått at jeg har truffet et eller annet hos veldig mange, men jeg syns fortsatt det er litt spesielt, og kanskje litt stas, når de største nasjonale mediene finner akkurat meg og det jeg har å fortelle interessant nok til lange intervjuer som går litt i dybden. Det finnes jo så mange andre der ute som kanskje hadde fortjent denne oppmerksomheten vel så mye som meg, men slik er verden lagd. Askeladden er mer fascinerende enn Per og Pål, og akkurat nå heter jeg Espen.

 

I går var jeg i et lengre radiointervju med Nrk Nyhetsavdelingen. De ville lage et radioinnslag til P2s morgensending, samt noe nettgreier. P2 er min foretrukne radiokanal, bortsett fra at de tror at vi som er interessert i nyheter også er hardbarka klassisk -og jazzfanatikere, så lett å si ja til det. Jeg plapret i kjent stil i både det lange og det brede. Må nok klippes kraftig for å på plass i et nyhetsinnslag, men mindre de lager en spesialsending over flere timer, hehe.

 

Neida, er jo fryktelig artig at noen faktisk vil høre om det man forteller. Det er vel derfor de fleste forteller noe som helst. For å bli hørt. Av andre. Hvis ikke hadde man vel bare skrevet en vanlig dagbok. Har også blitt mer bevisst at ingen får med seg alt, eller bare fragmenter av det man sier, så viktig at et spisset budskap formuleres skikkelig og presist slik at misforståelser unngås i størst mulig grad. Da er det i alle fall bare de som bevisst misforstår med vilje som, og de får man ikke gjort noe med uansett, som ikke får med seg budskapet slik det var ment.

 

Nu vel, straks jobb. Eller jobb og jobb. Har jobbet så lenge på gølvet at jeg fortsatt ikke anser disse kontordagene mine for “ærlig” arbeid. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis jeg ikke er oppe i butikken så har jeg liksom ikke jobbet på ordentlig. Er jo egentlig skikkelig urettferdig mot alle de tusener som bare jobber på kontor, for det er jo et ærlig dagsverk det også, men for meg føles det ikke slik. Ikke for det, jeg lever godt med å være en slabbedask altså. Det er ikke det.

 

Når jeg kommer hjem i dag er det Datter som står for middagen. De har fri fra skolen for å lage middag til familien. Fra bunnen. Mat og helse. Et fantastisk tiltak! Datter skal, uten hjelp, lage hjemmelagde kjøttkaker, fersk ertestuing og brun saus. Gleder meg!

 

Nei, kos dere inn i den nye dagen!

 

(HER kan dere høre innslaget da jeg var søndagsgjesten i Norgesglasset)

Man trenger ikke være faglært kokk med femten år på et stjernekjøkken for imponere meg kulinarisk. Det holder lenge at du faktisk, tja, lager mat til meg. Nesten uansett hva, kanskje bortsett fra hermetikk. Kjærest er ikke faglært kokk, men hun elsker å servere middag til meg når jeg kommer hjem fra jobb. Det er så sykt deilig! Komme hjem. Hun har pulverkaffen klar. Ber meg sette meg ned, “skrive en blogg eller noe” og vente.

 

Lydene fra kjøkkenet. Luktene. Ferske grønnsaker som kuttes. Biff som steikes i varm panne.  Lyden av posen med peppersaus fra Toro som forsiktig åpnes i håp om at jeg ikke skal høre det. Jeg hører det selvsagt, men sier ingenting. Hvorfor skulle jeg? Hun lager middag til meg, oss, og jeg skulle rynke på nesen over en posesaus? Nei, vet du hva!

 

Alt smakte deilig, sausen også. Tusen takk for maten! Du er gull og veldig glad for at jeg traff deg. Tror du er bra for meg. Jeg trengte deg. Tror du trengte meg også. Om ikke annet for å lære å lage saus fra bunnen. Neida, nå ødela jeg, i kjent stil, hele romantikken. Det var ikke meningen.

Jeg elsker deg.

Jeg har et åpent kommentarfelt som er flittig brukt. Det er jeg veldig glad for. Jeg skriver ofte om store, tunge temaer som egentlig angår oss alle på en eller annen måte. Selv om jeg aldri er politisk, men skriver livet sett fra mitt ståsted, det som skjer mellom måltidene, har jeg både forståelse og respekt for at andre kan se på verden med litt andre øyne. Jeg påberoper meg ikke sannheten om noe som helst, bare viser verden hvordan den ser ut fra der hvor jeg står. Eller ligger, alt etter som.

 

I går skrev jeg -Når ble spontanabort i uke 9-10 “Å miste et ufødt barn”?

Overskriften er et spørsmål som ble stilt på et nettforum som diskuterte min blogg, og siden jeg fant dette spørsmålet, og, ikke minst, måten og konteksten det var stilt på, som spesielt interessant kan du si, valgte naturligvis å besvare dette spørsmålet på min egen blogg.

 

Dette er et ekstremt følsomt tema, for veldig mange, men som vanlig belyste jeg bare mitt ståsted, sett med mine øyne, fra min situasjon. Trodde vel, naiv som jeg er, at egentlig ikke et menneske i denne verden kunne føle seg støtt av mitt svar. Kankje bortsett fra spørsmålstilleren. Var i alle fall ikke min intensjon. Jeg tok feil.

 

Kommentaren under kom inn i morges, altså ikke midt på natta, på min blogg. Jeg velger å gjengi den i sin helhet. Ikke for å henge ut noen, men som et innlegg i den løpende debatten om nettvett og hvordan vi oppfører og omtaler hverandre på nettet. Jeg tør ikke tenke på hva folk som skriver om langt mer kontroversielle temaer enn jeg må gjennomgå.

 

“Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
Ja, jeg kjenner hele “gata”.

Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
Ja da er man grusomme om kalde.

Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
Nå blir jeg vel også en clickbait.

Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:

Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
Mistet et barn.
Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
Must buy bus.
hvordan skal du vri deg unna? 🙂”

 

Dette tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt altså, det er rett og slett for drøyt, men vi kan ikke holde på på denne måten! Det kommer ingenting godt ut av slik debattkultur. Hvor kommer alt dette hatet fra? I akkurat dette tilfellet ser jeg jo at det har bygd seg opp over tid, og fikk en slags utløsning i dag morges, men ellers? Hvorfor skriver mennesker slike kommentarer til andre mennesker? Hva ønsker de egentlig å oppnå? Føles det godt, eller hva er egentlig greia?

 

Kjør debatt, men oppfør dere ordentlig!