De siste månedene har jeg skrevet mye om min egen vektnedgang med meget god drahjelp av “slankesprøyta” Wegovy. De 13 siste ukene har jeg gått ned 16 kg. (“Ødela” litt for meg selv i jula, da jeg koste meg maksimalt en goood uke, men 1. januar var det rett inn i striskjorta igjen.)
I følge Felleskatalogen gjør semaglutid, (virkestoffet i Wegovy) at du øker kontrollen over matinntak, reduserer energiinntak, øker metthetsfølelse, reduserer sultfølelse, reduserer hyppighet og intensitet av matsug, og reduserer preferansen for mat med høyt fettinnhold. For oss som har blitt tjukke av den meget enkle grunn at vi har spist og drukket alt for mye, alt for lenge, så kan dette være en fantastisk starthjelp. Spesielt for de av oss som til slutt ble så tjukke at veien ned til normalvekt var så lang at den nesten virket uoppnåelig.
Min metode har vært tre måltider om dagen, pluss mitt nesten daglige inntak av (lavkarbo)øl. Frokost (4 havreknekkebrød med godt pålegg) kl. 08:00, lunsj (samme som frokost) 12:00 og (en stor og god) middag kl. 20:00. Øl før middag og 2 epler etter middag. Ingen mellommåltider.
Denne “dietten” tilfører kroppen min ca 2500 kcal om dagen. I følge Norsk Helseinformatikks energikalkulator gir dette meg, på min nåværende vekt, et energiunderskudd på mellom 1500 og 2000 kcal om dagen. Ett kg fett tilsvarer enkelt sagt 7000 kcal, altså gir dette meg en vektreduksjon på mellom 1 og 2 kg per uke.
Vekt engasjerer, og jeg har fått veldig mange velmenende tilbakemeldinger om at det er dumt av meg å la det gå hele 8 timer mellom lunsj og middag. Spesielt har disse tilbakemeldingene kommet når jeg har fortalt at jeg tidvis blir sulten i 4-5 tiden. Som om sult er noe giftig vi ikke må utsette kroppen for. Det hevdes at “forbrenningen” går ned hvis man ikke stadig hiver innpå med ett eller annet.
Akkurat den påstanden begynner vel å nærme seg en vitenskapelig myte, men uten å gå inn på akkurat den diskusjonen, så kan vi i alle fall enes om at de aller fleste av oss ikke har blitt tjukke av å spise for sjeldent. Problemet har vel snarere heller vært det stikk motsatte.
Flere og flere sverger til såkalt periodisk faste, altså at man lar fordøyelsen “hvile” 16 timer i døgnet. Hver gang jeg har tenkt på dette tidligere, så har jeg kontant avslått tanken som helt uaktuell for for meg. Hvem faen kan vel leve slik i lengden, har jeg tenkt. Det er jo ikke noe liv!
Vel, stadig mer forskning viser at det ikke er de mette og velfødde som lever de lengste livene, men tvert i mot de som lar sulten gnage litt uten å få panikk og hyperventilere i dampen fra frityrgryta. Kanskje ikke så overraskende egentlig hvis man tenker seg litt om. Man trenger heller ikke gå for den mest ekstreme varianten. I alle fall med en gang. En god start kan jo være å lukke ørene for alle som anbefaler alle disse forbanna “mellommåltidene” og rett og slett bare spise til selve måltidene. Tørre å kjenne på sulten av og til. Hvem vet, kanskje du til og med, som meg, får en deilig mestringsfølelse av å ikke gå rundt å være mett hele tiden.
Sakte har det gått opp for meg at det er jo faktisk periodisk jeg holder på med for tiden. Riktignok ikke “ekstermvarianten”, men 8 timer mellom lunsj og middag er et veldig godt sted å starte for en tjukkas som meg. Denne uken tenkte jeg faktisk å teste ut hvordan det vil være for meg å droppe frokosten, slik at det blir 16 timer mellom middag kl. 20:00 og neste måltid. Det er ikke sikkert det blir enkelt, for måltidene er ikke bare høydepunkter for meg, de er også en utrolig viktig del av min daglige rutine. Jeg er nemlig “autistisk” glad i faste rutiner, men vi trenger vel alle å røske litt opp i livene våre fra tid til annen, så dette skal jeg faen meg klare!
PS! Jeg har spist frokost mens jeg skrev dette innlegget, så første “fastedag” blir i morgen.
Les også:
Hver torsdag er det “veiedag”:
Følg meg gjerne også her:
