Du er ikke ubrukelig du! Det holdt bare ikke helt ut. De siste månedene har gitt meg erfaring i bøttr og spann til å sette meg inn i din situasjon. Fortvilelsen over at kroppen ikke fungerer som den en skal eller tankene som trer seg ned på deg som en lufttett badehette og gjør hva de kan for å kvele deg.
Du må ikke gi opp. Jeg har jo bruk for deg! Vet jo at du ikke klarer å jobbe fulle uker, og helt ærlig så hadde jeg ikke tatt sjansen på å ansette “en som deg” i full stilling heller. Som du vet er sykelønn dobbelt lønn; en til den syke og en til vikaren. Har ikke råd til å ta den risken. Dessuten helt krise på et sted som dette hvis en plutselig bare blir borte. Vi er avhengig av hver eneste en. Deg også.
Jeg trenger deg hver mandag. En vanskelig dag for meg, for da er halvparten av de faste ansatte på langhelg og mesker seg med noe nymotens greier de kaller fritid og selvrealisering. Tilbake står jeg og skulle ønske du var her og tok en tørn. Du vet jo at du klarer det.
Du trenger ikke være verken kokk eller cocky for å søke. Jeg lærer deg alt du trenger å vite for å utføre mandgasvakta,
Så, hva sier du? Jobb hver mandag?
Send meg en mail på [email protected] og fortell litt om deg selv så tar jeg kontakt hvis jeg føler vi macher.
Gjør oppmerksom på at dette i utgangspunktet kun er snakk om jobb hver mandag. Du hjelper meg og jeg hjelper kanskje deg tilbake til arbeidslivet.
PS! Du trenger jo ikke være ufør for å søke. Hvis du av andre grunner bare ønsker å jobbe mandager, så er du selvfølgelig hjertelig velkommen til å søke.
Sov på sofaen igjen i natt. Hun var fryktelig dårlig. Når man er dårlig er det deilig med plass. Jeg “ofret” meg og gikk opp til stille og rolige sofa i to-tre tiden. Snille, snille mannen.
Våknet som vanlig rundt halv fem, men siden jeg ikke er helt idiot som står opp uten grunn klokka halv fem på en søndag, så satte jeg på favorittpodcasten min og sovnet igjen etter maks fem minutter. Ikke fordi det var kjedelig, men fordi jeg var trøtt.
Våknet ikke før ni. Herregud så deilig! Jeg bare elsker søndager.
Viktig med frokost. Selv om jeg ikke skriver så mye om det lenger så har det ikke blitt bedre. Foten er fortsatt like forbanna helvetes vond!
Nydelig høstdag i Alta. Burde egentlig gått en tur opp på Komsatoppen, som dere ser litt av på bildet, men jeg må på jobb og der blir jeg i hele dag. Det er så voldsomt mye jeg må få gjort. etterslepet er langt som et, bokstavelig talt, vondt år, samt at jeg driver å forbedrer meg litt slik at jeg kan ta meg fri et par dager, kanskje en hel uke, etter fødselen.
Er jo inne i en ansettelsesprosess nå, så kan hende at dette kommer til å gå bare godt. Jeg er i alle fall ved godt mot og bloggene fra i går gjelder fortsatt.
Nå må jeg stikke. Ønsker dere alle en fantastisk siste søndag i september! Håper dere ikke er slik stilt som meg, men kan bruke dagen ute i finværet.
Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg sto opp i morges, etter en voldsom natt, så følte jeg meg likevel både uthvilt og fornøyd. Det hender seg, men kan ikke huske sist det skjedde i alle fall. Orker ikke rippe oppi alt det negative med meg, men dere som har fulgt meg ens stund, vet at det har vært, og fortsatt er, en hel del som må “jobbes med”.
Til tross for dette så spratt jeg opp, satte på kaffen og skrev til dere uten verken sandpapir eller betennelse i øynene. Etterpå gikk jeg på jobb og gledet meg rett og slett til dagen. Det hadde jeg all grunn til, for på jobb var det god stemning og flotte mennesker, både ansatte og kunder. Litt for rolig og litt for dårlig omsetning etter min smak, men etter den helseskadelig sommeren så koste jeg meg selv om det var litt for lite mynt i kassa.
I stedet for å være så mye på kjøkkenet og bak disken så fikk jeg tid til å jobbe på kontoret. Det er så absurd mye som henger igjen etter sommeren og egentlig etter et helt år der ingenting har vært på stell. Etter at Englekyss døde så har jeg rett og slett ikke utført jobben min slik den bør og må utføres for at bedriften skal overleve på sikt. Så enkelt er det. Jeg har rett og slett ikke klart. Jeg har gjort mitt aller, aller ytterste, men jeg har feilet. Igjen og igjen. Hver eneste dag.
Den siste uka, kanskje de to siste, så har jeg følt at energien er i ferd med å komme tilbake. Jeg har jo alltid hatt en enorm arbeidskapasitet, men alder og enkelte ytre faktorer, som f.eks, unger som dør, skulderoperasjoner og intense nervesmerter etter ryggprolaps, har gjort meg litt mindre utholdende. Likevel har det løsnet litt de siste par ukene. Jeg har kjent at det jeg har savnet aller mest er i ferd med å komme tilbake. Nemlig kreativiteten min. Den har jo vært omtrent fraværende alt for lenge nå og jeg har savnet den intenst.
Kort sagt, jeg er glad. Det er lørdagskveld og jeg er glad! Skal ikke på jobb før jeg våkner helt av meg selv i morgen. Har en del prosjekter og reparasjoner jeg må gjennomføre der nede i morgen når det er stengt, før ført og fremt skal jeg jobbe kreativt. Lage nye kart til salatbaren. Endre litt. Få inn noe nytt. Menyen på Hoftepluss trenger også en aldri så liten oppussing. Fjerne retter som selger lite og finne på noe nytt og artig. Med rein. Alltid med rein. Verdens aller beste kjøtt!
Ikke si noe, men jeg har kjøpt seks makroner til Kjærest. Jeg håper hun deler, men hun trenger ikke. Jeg vil bare at hun skal være glad. Hun prøver, men det er en påkjenning det som holder på å skje. En voldsom en. På absolutt alle plan. Det er så ett hundre prosent feil og riktig akkurat samtidig. Han som kommer skulle aldri kommet. Likevel er han kanskje Norges mest ønskede unge. Alt er absurd.
Derfor kjøper jeg makroner. Til henne jeg elsker høyere enn mitt eget liv. Hva skal jeg ellers gjøre? Jeg prøver. Gjør så godt jeg kan. Nesten hele tiden.
Kos dere inn i helgen. Jeg skal krampeholde på min følelse av glede så lenge jeg kan. Takk for at leser meg. Setter enormt stor pris på å kunne skrive på denne bloggen. Det er et privilegium. På ordenlig.
Etter over et år som blogger, kanskje til om med den mest leste av dem alle, så har jeg egentlig lenge tenkt på at jeg burde bytte header. Greit med litt variasjon, og jeg er jo en usedvanlig fotogen og vakker mann, så det er jo er jo bilder nok å velge i. Kanskje til og med for mange. Hvem sa at vi pene har det så mye enklere enn de som er litt mer grovskåret?
Etter mye jobb satt jeg igjen med fire bilder.
Dette, som kanskje viser mitt sanneste jeg der jeg skuler ned mot kulinastene med et vakkert, men iskaldt diktators blikk. Absolutt et bilde som fortjener en topp-plassering.
Så har vi dette da, kanskje min favoritt. Solkongen. Bildet som gir alle mine kritikere rett i alt de har skrevet. Lenge ledet dette bildet.
Så har vi dette da. Den blide, joviale kokken from The North. Vet ikke helt, flott bilde, men ville blitt avslørt fort.
Det har vært litt av en natt. Det er ikke tvil om hva som holder på å skje. Kjærest er virkelig inne i den absolutt aller siste delen av svangerskapet. Det er er en kar der inne som har fått det for seg at det er så mye bedre på utsiden. Han kommer til å angre på akkurat den avgjørelsen resten av livet, he he.
Da Englekyss ble født så fikk Kjærest føttene full av vann to dager før ankomst. I natt fikk Kjærest igjen føttene fulle av vann og det er derfor jeg trekker slike drastiske konklusjoner. I dag pakker hun fødebagen, det er i alle fall helt sikkert. Han kommer garantert ikke til å vente helt til 23. oktober. Helt, helt sikkert!
Kjærest har forresten bursdag på lørdag 3. oktober. 33 år. Herregud, jeg husker ikke en gang så langt tilbake! 😉 Uansett, hvis det er noen av dere som har lyst til å sende henne et bursdagskort eller noe, så er adressen Tollevikveien 32C, 9511 Alta. Og bare denne gangen skal jeg røpe navnet hennes: Christine Emilie Heitmann Pedersen (Sandøy?). Eller bare Kjærest om du vil. Hyggelig hadde det vært uansett hva du kaller henne. Har lyst til å gi henne alt godt som finnes i verden, og det vet jeg mange av dere også har, så jeg hadde lyst til å overraske henne med bursdagshilsninger fra dere i alle fall 🙂
I dag har jeg noe vi kaller “frityrvakta” på jobb. Det betyr at jeg har ansvaret for 10 meter varmmat på FyFader fra 9-17. Jeg vet ikke hvorfor vi kaller det frityrvakta, for bare en av seks disker har frityrmat, men det har liksom bare blitt slik. Frityrvakta, det er en artig vakt. Veldig mye å gjøre enten det er mye eller lite folk. 50 bakker med mat skal til en hver tid være passe fulle og delikate. Kantene tørker ut hele tiden og når du er ferdig med å bytte til nye bakker en gang, så er det blitt tørt igjen i den andre enden. En evig kamp. Jeg gleder meg. Jeg liker å sloss.
Skal snaske ræva mi nedover nå. Klokka er snart åtte, og jeg har en del annet jeg må gjære før jeg begynner med maten. Håper dere får en vakker lørdag den siste helgen i september. Det unner jeg dere av hele mitt hjerte,
Alt godt!
Kokkejævel
(Hvorfor jeg har bilde av et rosa ratt? Skal legge ut en film om det på Intagram, klikke HER, i løpet av dagen 😉 )
Måtte stoppe bilden på vei til jobb i natt til i morges for å ta bilde. Melis på fjellene. Vi vet alle hva det betyr. Vet hva vi må gjennom. Noen gleder seg, men tror ikke det er så mange. Håper i alle fall de får den hjelpen de trenger.
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.
Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så ALT for lite jeg gjorde.
Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.
Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.
Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.
Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Her kommer man hjem etter en lang, men forholdsvis god dag på jobben, (fikk ansatt et menneske med kvaliteter, både menneskelig og faglig, jeg tror kommer til å bli en voldsom! berikelse for oss (men mer om det i morgen)), går inn på badet og der liger det en, hold dere fast, MAGE i gips på stellebordet! Hva i all verden har skjedd med gravide kvinner siden sist jeg var gjennom dette? Skal man liksom henge denne magen på veggen eller hva er greia. Henge den over peisen i stedet for et elghode eller, gud forby, over kassa på Hoftepluss? Vise den fram til venninner som kommer på besøk, min er større enn din?
Nei da, syns det er litt søtt jeg. Tror hun fikk det gipssettet på babyshoweren, det er enda en sånn nymotens greie som ikke var vanlig sist jeg styrte med babyer, og det var visst veldig viktig at det ble laget akkurat en måned før han kommer. Ikke spør meg hvorfor, men nå skal vi visst lage an avstøpning av min mage også! Hvor i all verden skal dette ende og finnes det nok gips i Alta til dette prosjektet. Er usikker. Innrømmer det.
Kjærest. Hvordan i all verden skulle jeg klart meg uten henne? Hvordan ville livet vært, blitt? Har faktisk aldri turt å tenke tanken fullt ut og tror ikke jeg skal gjøre det denne gangen heller, men faktum er at uten denne ubeskrivelig vakre kvinnen så ville jeg vært fortapt. Tuslet rundt i meningsløshet og tomhet. I beste fall.
Jeg må bare beklage hvis jeg skriver for mange kjærlighetserklæringer til denne gudinnen av et menneske, men saken er at jeg bare blir mer og mer forelsket i henne etter hvert som fødselen nærmer seg. Vi har hatt våre bunnpunkter vi også, men akkurat nå kjenner jeg en intens varme som sprer seg i hele kroppen bare ved å se på henne. Helt sant. Jeg skjønner det kanskje kan være litt kjedelig å lese så ofte om det, men da må dere nesten bare skifte over til en blogg om sminketips i stedet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være.
Kom kjørende med henger fra Kåfjord, ti minutter fra Alta. Hadde vært å hentet en brukt, men flott sofa som guttene skulle få ha i kjellerstua si. Nærmer meg Statoil, unnskyld Circle K, i Bossekop. En eldre herre, godt over åtti år, kanskje nitti, står i veikanten med en avis, VG, under armen. Han står helt rolig, som en pinne, eller krok om du vil. Jeg bremser litt, men ikke mye. Nok.
Plutselig tar gamlingen sats og med et imponerende fraspark setter han til å jogge opp av grøfta. Som en reinbukk i brunst. Jeg har så pass avstand at jeg, frasparket tatt i beregning, regner med at han er over veien i god tid før jeg når han smurt inn i frontruta panseret. Jeg liker ikke å innrømme feil, men denne gangen bomma jeg. Skikkelig.
Like brått som han satte inn spurten stanser han og alderen innhenter han med all sin grosomme elde. Mannen hiver etter pusten. Beina stivner fullstendig og jeg innser at han trolig ikke kommer over før i slutten av november. Hvis noensinne.
Han ser på meg med panikk i blikket før han vender det oppover, smiler forsiktig og finner tydeligvis fred med både Faderen, Sønnen og den hellige ånde. Den får han IKKE av meg!
Jeg tramper på bremsen! Skrenter over i motsatt veibane. Skrenter tilbake da et vogntog plutselig dukker opp over BP-bakken. Valgets kval, men jeg valgte mitt liv der og da. Akkurat i det jeg tror mitt håp er ute og hans bønner hørt stopper bilen. Treffer mannen så vidt i armen så avisen ramler ned. Asfalten er tørr så avisen blir ikke våt. Var enda godt, så slapp jeg å kjøpe en ny til han.
Ruller ned ruta. Spør om det går bra med han. Nei, sier han. Måtte kjøpe VG. De var fri for Dagbladet. Ertesuppe til kvelds. Reidun pleier å koke i store porsjoner og fryse ned. Reidun er snill, men sliter kanskje med litt overvekt. Man skal ikke være tjukk sier dem. Det kan man dø av, men det kan jo gjøre av alt nå til dags. I dag er det til og med farlig bare å gå over veien. Hvorfor kjører du ikke? Kan ikke stå her hele kvelden. Suppa blir kald. Kjenner du Reidun? Hun er skilt, de gjør det nå til dags, men jeg liker det ikke.
Du får ha en fin kveld da, sier jeg, og beklager at jeg skremte meg. Så kjørte jeg hjem.
PS! Historien er stort sett sann og dukket opp som et minne på fb i dag. Man skal oppleve mye rart.
Den siste uka har Kjærest blitt tung. Hun har ikke blitt stram ennå, men det er ikke tvil om at det ikke er mange ukene igjen. Jeg tipper toppen tre. Kanskje to. Føler det liksom på meg. Begynner jo tross alt å få litt erfaring med vaggende kvinner i siste fase av svangerskapet. Dette er sjuende gang jeg opplever dette.
Sju. Universets tall. Fullkomment. Hellig. Unikt. Alt dette passer intenst bra på den gutten som bare ligger der inne og venter på å bli pappa sin. Han aner j ikke at han er verken fullkommen og hellig, han bare ligger der og lengter etter pupp. Det tror jeg er instinktivt. Jeg prøver alltid, med et par glipper, å skille mellom det private og det personlige, og jeg vet at det jeg skriver nå vasser i det private, men lengselen etter pupp blir ikke borte. Aldri!
Alle som er sammen med en mann vet at dette ikke bare gjelder meg, bare innrøm det, men gjelder dette bare menn? Også kvinner har en gang vært små jenter og suttet og spist av mammas pupp. Lengter også kvinner instinktivt tilbake til dette tryggeste stedet på Guds jord? Har faktisk aldri tenkt over dette før akkurat nå, men kjenner det hadde vært helt fantastisk å få svar på dette spørsmålet.
Jeg skjønner, eller rettere sagt antar jo at homofile kvinner føler en viss dragning mot pupper, men gjør også heterofile kvinner dette i det skjulte) Akkurat nå tror jeg vi kan være glade for at kommentarfeltet er anonymt, for tror ikke jeg ville fått mange svarene ellers.
Så, er det bare oss menn eller?
(PS! Denne bloggen skulle egentlig handle om at Kjærest og jeg har funnet oss et fristed i bassenget. Vi gjorde det samme før Lille Vakre kom. En vektløs time. En verden av vann der virkeligheten skylles vekk i dusjen og ikke kommer tilbake før du tar på deg de samme skitne sokkene fordi en eller annen, les Kjærest, hadde glemt å pakke ned nye. Fikk i alle fall en ren truse. Så ble det dragning mot pupper i stedet da. Hva er egentlig galt med denne bloggen? Minner jo ikke om noen annen blogg jeg har lest i hele mitt liv. Psyk?)
For meg er det slett ikke noe nederlag å være tilbake på Familievernkontoret. Det er egentlig helt fantastisk å ha en, i utgangspunktet, helt objektiv arena der man, sammen med en utdannet terapeut, kan komme fram til felles løsninger og kompromisser som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde klart å komme fram til på egen hånd.
Man er i imidlertid prisgitt at terapeuten er av det dyktige slaget, for det er jo tross alt både en, og sikkert mange flere årsaker til at man gikk fra hverandre i utgangspunktet. Vil tippe at de veldig sjeldent får inn par som sitter i sofaen og stryker hverandre over låret mens de diskuterer barnefordeling og antall netter hos hvem og barnebidrag og pappahelger og mammapåske og god jul og fandens oldemor.
Vil anta at de fleste møter opp med relativt stor spenning i kroppen og selv om begge i utgangspunktet er både glad i ungen og ønsker det alt som godt er og vel så det, så er det ikke sikkert man er enig i hvordan dette skal gjøres, eller hva som egentlig er til barnas beste.
Da nytter det ikke å himle med øynene når den ene, les jeg, sier noe. Da mister jeg tillitt og alt går i stå. Som om ikke stemningen var amper nok fra før etter at jeg ba om penn og papir slik at jeg kunne notere, og av en eller annen grunn fikk nei til dette. Da låser det seg hos meg. Jeg er for sliten til å tåle det og blir sur. Kjærest, vi var der alle tre voksne, måtte se strengt på meg i flere minutter for å få meg til å roe meg ned. Jeg gjorde det, men seansen døde naturligvis litt etter det.
Husker forrige gang vi var på Familievernkontoret. Vi hadde en fantastisk dyktig terapeut som virkelig klarte, riktignok etter hvert, å få fram det aller beste i oss og vi fikk i stand en avtale alle sammen var fornøyd med. Hun var objektiv, og ingen av oss følte hun “tok parti”. Tar de parti, eller en eller begge føler det slik, er løpet kjørt. ‘
Den aller første terapeuten vi hadde tok virkelig parti, og det var ikke mitt for å si det slik, og det skar seg jo fullstendig naturligvis. Jeg tror heller ikke min “motpart” syntes disse samtalene med den terapeuten var sørlig konstruktive. Heldigvis flytta hun til en annen by og vi fikk inn hun flinke. Har takket henne i tankene mange ganger når jeg har møtt henne på gaten. Hvorfor jeg ikke har takket henne direkte? Nei, hvorfor gjør man ikke det?
“Du gjorde en jævla god jobb med oss. Takk!” Nå har jeg i alle fall skrevet det, så hvis du leser bloggen min skal du vite at jobben du gjør er både viktig og riktig. Lær gjerne bort noen teknikker på pauserommet, he he. Ikke hold inne kunnskapen.
Ferdig! Nå er jeg ikke irritert lenger. Det har heller ikke vært min hensikt å henge ut noen, og håper inderlig ikke det blir tolket i den retning, men jobben som gjøres inne på disse kontorene hver eneste dag er så innmari viktig og kan påvirke ikke bare en, men flere familier i generasjoner framover. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg hadde ikke klart det og hadde sikkert himlet med øynene av meg jeg også, så tror mange par kan takke både Gud vår herre, Allah og Jesus Kristus at det var kokk jeg ble og ikke samlivsterapeut.
