Tilbake i NrK

Jeg har jo etter hvert forstått at jeg har truffet et eller annet hos veldig mange, men jeg syns fortsatt det er litt spesielt, og kanskje litt stas, når de største nasjonale mediene finner akkurat meg og det jeg har å fortelle interessant nok til lange intervjuer som går litt i dybden. Det finnes jo så mange andre der ute som kanskje hadde fortjent denne oppmerksomheten vel så mye som meg, men slik er verden lagd. Askeladden er mer fascinerende enn Per og Pål, og akkurat nå heter jeg Espen.

 

I går var jeg i et lengre radiointervju med Nrk Nyhetsavdelingen. De ville lage et radioinnslag til P2s morgensending, samt noe nettgreier. P2 er min foretrukne radiokanal, bortsett fra at de tror at vi som er interessert i nyheter også er hardbarka klassisk -og jazzfanatikere, så lett å si ja til det. Jeg plapret i kjent stil i både det lange og det brede. Må nok klippes kraftig for å på plass i et nyhetsinnslag, men mindre de lager en spesialsending over flere timer, hehe.

 

Neida, er jo fryktelig artig at noen faktisk vil høre om det man forteller. Det er vel derfor de fleste forteller noe som helst. For å bli hørt. Av andre. Hvis ikke hadde man vel bare skrevet en vanlig dagbok. Har også blitt mer bevisst at ingen får med seg alt, eller bare fragmenter av det man sier, så viktig at et spisset budskap formuleres skikkelig og presist slik at misforståelser unngås i størst mulig grad. Da er det i alle fall bare de som bevisst misforstår med vilje som, og de får man ikke gjort noe med uansett, som ikke får med seg budskapet slik det var ment.

 

Nu vel, straks jobb. Eller jobb og jobb. Har jobbet så lenge på gølvet at jeg fortsatt ikke anser disse kontordagene mine for “ærlig” arbeid. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis jeg ikke er oppe i butikken så har jeg liksom ikke jobbet på ordentlig. Er jo egentlig skikkelig urettferdig mot alle de tusener som bare jobber på kontor, for det er jo et ærlig dagsverk det også, men for meg føles det ikke slik. Ikke for det, jeg lever godt med å være en slabbedask altså. Det er ikke det.

 

Når jeg kommer hjem i dag er det Datter som står for middagen. De har fri fra skolen for å lage middag til familien. Fra bunnen. Mat og helse. Et fantastisk tiltak! Datter skal, uten hjelp, lage hjemmelagde kjøttkaker, fersk ertestuing og brun saus. Gleder meg!

 

Nei, kos dere inn i den nye dagen!

 

(HER kan dere høre innslaget da jeg var søndagsgjesten i Norgesglasset)

Hvor går egentlig grensa?

Jeg har et åpent kommentarfelt som er flittig brukt. Det er jeg veldig glad for. Jeg skriver ofte om store, tunge temaer som egentlig angår oss alle på en eller annen måte. Selv om jeg aldri er politisk, men skriver livet sett fra mitt ståsted, det som skjer mellom måltidene, har jeg både forståelse og respekt for at andre kan se på verden med litt andre øyne. Jeg påberoper meg ikke sannheten om noe som helst, bare viser verden hvordan den ser ut fra der hvor jeg står. Eller ligger, alt etter som.

 

I går skrev jeg -Når ble spontanabort i uke 9-10 “Å miste et ufødt barn”?

Overskriften er et spørsmål som ble stilt på et nettforum som diskuterte min blogg, og siden jeg fant dette spørsmålet, og, ikke minst, måten og konteksten det var stilt på, som spesielt interessant kan du si, valgte naturligvis å besvare dette spørsmålet på min egen blogg.

 

Dette er et ekstremt følsomt tema, for veldig mange, men som vanlig belyste jeg bare mitt ståsted, sett med mine øyne, fra min situasjon. Trodde vel, naiv som jeg er, at egentlig ikke et menneske i denne verden kunne føle seg støtt av mitt svar. Kankje bortsett fra spørsmålstilleren. Var i alle fall ikke min intensjon. Jeg tok feil.

 

Kommentaren under kom inn i morges, altså ikke midt på natta, på min blogg. Jeg velger å gjengi den i sin helhet. Ikke for å henge ut noen, men som et innlegg i den løpende debatten om nettvett og hvordan vi oppfører og omtaler hverandre på nettet. Jeg tør ikke tenke på hva folk som skriver om langt mer kontroversielle temaer enn jeg må gjennomgå.

 

“Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
Ja, jeg kjenner hele “gata”.

Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
Ja da er man grusomme om kalde.

Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
Nå blir jeg vel også en clickbait.

Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:

Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
Mistet et barn.
Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
Must buy bus.
hvordan skal du vri deg unna? 🙂”

 

Dette tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt altså, det er rett og slett for drøyt, men vi kan ikke holde på på denne måten! Det kommer ingenting godt ut av slik debattkultur. Hvor kommer alt dette hatet fra? I akkurat dette tilfellet ser jeg jo at det har bygd seg opp over tid, og fikk en slags utløsning i dag morges, men ellers? Hvorfor skriver mennesker slike kommentarer til andre mennesker? Hva ønsker de egentlig å oppnå? Føles det godt, eller hva er egentlig greia?

 

Kjør debatt, men oppfør dere ordentlig!

 

 

Hva feiler det oss, egentlig?

Finnes det egentlig noen bedre måte å avslutte søndagskvelden på enn med fenalår? Svaret er ja, men akkurat nå må vi vente noen uker med slik gymnastikk. Dessuten er Datter her, så greit å fokusere på maten.

 

I går kveld varmet vi opp restene etter det ovnsbakte fenalåret vi serverte de tiltenkte fadderne for fjorten dager siden. Var om mulig blitt enda bedre faktisk. Datter hadde mest lyst på “vanlig” fenalår, og det har jeg vanligvis ikke hengende og slenge til en hver tid. Kom imidlertid på at jeg hadde et fenalår fra jula i fjor liggende nederst i bodkjøleskapet i en fenalårpose. Jeg er ikke fenafan og har egentlig ikke tenkt på det siden jeg pakket det vekk. Har jo selvfølgelig visst at det var der, men aldri tatt det opp for gnaging.

 

Datter har oversikt over hva vi har og spurte umiddelbart hvor “gammelt” det var. Jeg lyver aldri og fortalte sannheten. Jeg fikk beskjed om at hvis hun skulle spise det måtte jeg smake på det først. Kan jeg vel, jeg som elsker gammel sau!

 

Låret var helt fint det. Fettet var gulnet litt, men ikke harskt ennå, bare modent. Hadde tørket litt og derfor blitt saltere, men ingen saltutslag og ingen knasende hvite proteiner. Var godt rett og slett. Klart det hadde vært bedre bevart hvis jeg hadde frosset det i fjor, men hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å la det ligge så lenge.

 

Poenget mitt er naturligvis ikke at vi spiste et fenalår fra i fjor. Poenget er at vi så alt for sjeldent gjør det. Det blir ramaskrik i media hver eneste gang  det kommer fram at det er solgt “fjorårets lam”, eller enda verre, skrekk og gru, sau, i butikkene. Kjøtt som har vært lagret under perfekte fryseforhold og vi går i fistel. “Slik kan vi ikke ha det, i verdens rikeste land!”

 

Hva skal vi gjøre med all maten da,  bare kaste den? Male den opp til hundefor? Helt fullstendig brukbar mat som ingen kan smake forskjell på, for det kan du ikke.

 

Så står du der da, i butikken, nekter å kjøpe “gammel” mat og tar med deg en pakke kjøttdeig i stedet. Fjorårets lam, nei takk! Betaler i kassa og takker nei til pose, du har med selv, for du tenker på miljøet nemlig

 

Vi må ta oss sammen snart!

Stemningsrapport, en god en

Det er lørdag 2. november. Datterhelg. Vi har akkurat lagd milkshake, klassisk med jordbær og banan, med stavmikser i et ølkrus. Nå sitter hun og koser seg ved spisebordet, småsynger på et eller annet, mens jeg prøver å formulere noen velvalgte ord til den Store Kloke Boken.

 

Akkurat nå har vi det veldig godt. Fyr i ovnen for første gang i år. Katta ligger langflat og vasker den litt pjuskete pelsen sin. Må børste henne snart. Ser litt ut som hun har skabb. Katter er ekle både med og uten skabb.

 

Kjærest er på skolen. Selv om det er lørdag. Forbereder seg til eksamen som er om bare 12 dager. Hun er beintøff den dama! For bare noen dager siden sto hun  i dusjen og spylte vekk den røde fargen av en framtid det ikke ble noe av. En framtid vi hadde gledet oss intenst til. Nå må hun fokusere på eksamen. Er en del av en framtid det også. Vi må jo leve vi også. Vi som ble igjen på jorden.

 

Skal overraske henne med pannestekt dåhjort nå hun kommer hjem i kveld. Vi er velsignet med gode naboer og da jeg kom hjem i går ettermiddag hang det en ytrefilet på ytterdøra. I en pose altså. Han hadde ikke spikret opp fileten på døra. Da hadde jeg blitt litt nervøs. Nei da, han hadde vært på jakt i Sverige og ville dele med oss. For å glede oss vil jeg anta. Verden er full av godhet. Min verden er full av takknemlighet.

 

Er vi riktig heldig avsluttes kvelden med besøk av Sønn. Det vet vi aldri på forhånd. Plutselig står han bare her. Og vil ha mat. Sønners veier er uransakelige, men alltid hyggelig når våre veier krysses.

 

Skal ikke holde på dere så lenge. Ville bare dele en liten stemningsrapport fra Alta. En litt positiv en. Har skrevet i en så trist tone hele uken at det var deilig å endelig kunne skrive noe med godt hjerte.

 

Kos dere videre inn i helgen!

 

(Mens jeg sitter her og skriver får jeg faktisk melding fra Sønn. Han kommer halv sju. Det gledes!)

 

Tett oppfølging

Så var det i gang igjen. Den andre av en uendelig rekke med ultralyder. Den første var for et par uker siden. Det sjekkes opp og i mente hvis man har en historie fra før, og det er jo egentlig en god ting, men det stresser meg litt opp. Hva er det egentlig de ser etter? Om noe er galt selvfølgelig. Det er jo derfor det er tett oppfølging. Selv om alle vet at det som skjedde ikke vises på et ultralydbilde.

 

Jeg er ikke med på disse første kontrollene. Jeg venter til uke 18 for å normalisere situasjonen. Late som om alt er normalt. Og det er det jo. Ingenting som indikerer noe annet, men går jo ut fra at det er hyppige kontroller for at man faktisk skal finne noe. Jeg vil ikke at de skal finne noe. Jeg vil bare at alt skal være bra. Derfor venter jeg til uke 18.

 

Travel uke med mye jobb. Forberedelse til jul. Om under tre uker tennes julegrana i Alta og da må alt være klart. Julemeny og julemat. Forhåndsbestillingene må være inne. Planen må være lagt. Bemanningen på plass. Julehandelen er viktig. Betyr alt for et sted som jeg driver. Vi er dyre i drift med svært høy grad av egenproduksjon og det betyr høy bemanning. Da er vi helt avhengig av ekstra høy omsetning et par måneder for at hjulene i det hele tatt skal gå rundt. Enda et år. Det er en evig kamp, men vi har klart oss så langt. Nervepirrende. Alltid.

 

Ellers skal jeg innom regnskapskontoret i dag. Har opprettet et egent selskap til alt som skjer nå. Kokkejævel AS. Vet jo ikke hva det blir til, men ryddigst å ha et aksjeselskap som skiller meg fra butikken og privatpersonen. Blir jo litt av både bloggen og boken, samt andre oppdrag kanskje, som foredrag og lignende. Da er det greit at ting er på stell. Han Staten er ikke nådig hvis du er en rotekopp og ikke betaler din skatt og moms i riktig tid. Da er det greit med regnskapsfører.

 

Skal også få sendt reinhjertene i dag. Pakket dem klar i går. Jeg vet det sitter folk rundt i hele landet og venter. Er bare så kjedelig å gå på Posten, så har liksom utsatt det hele uken, men i dag gjør jeg det. Lover!

Ble en rar og usammenhengene morgenblogg, men livet er jo rart og usammenhengende.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, om det henger sammen eller ikke!

Middagsgjester

Vi inviterer ikke så veldig ofte folk på middag, men det hender. Det handler ikke mest om tid, for tid har vi alle, men om energi. Reststyrken som er igjen når dagen nærmer seg slutten. Når alt som måtte gjøres er gjort. I alle fall nesten.

 

Selv om jeg har en drøss med koldtbord denne helgen bestemte vi oss likevel for å invitere noen venner på middag i morgen. Vi har jo virkelig noe å feire. Et nytt liv er på vei og det er alltid hyggelig å kunne dele med noen du liker. Noen som blir glad. På dine vegne.

 

Jeg stresser ikke med maten. Har et stort og romslig kjøkken, det har jeg alltid hatt, så lett å holde orden på både råvarer og tanker. Vi har invitert til i morgen kveld, så forbereder litt i dag. Greit med alt som er gjort.

 

Menyen er enkel, men god:
Ovnsbakt fenalår

Serveres med urtebakte rotgrønnsaker, fløtepotet med selleri, tyttebærkrem og jepp, tjukk fløtesaus. Jammi!

 

Sjokoladepudding ala Kokkejævel

Tilsmakt med appelsin og vanilje. Kjærest lager hjemmelaget vaniljesaus til med et sting av chili. Sykt godt!

Oppskrift kommer naturligvis i en senere blogg 🙂

 

Resten av kvelden, når vi har rydda kjøkkenet,  blir det burgers og serie på oss. “Kongen av Gulset” på Nrk. Fantastisk artig!

 

Håper dere også har en relativt fin kveld med noe godt på tallerkenen 🙂

Forlovelsesfotografering, en snikktitt

De fleste har vel fått med seg at jeg endelig har gått fullstendig fra vettet og skal gifte meg neste høst. Da skal det visst fotograferes! Ikke bare ett bilde fra den store dagen som man henger opp på veggen, neida, hundrevis av bilder må til hvis det skal være ekte. Det er også viktig at det er dyrt slik at man kan vise velstand.

 

Men er det ikke noe som skurrer et sted? Jeg skal da ikke gifte meg før neste høst. Likevel vasser jeg timevis i snøkavet, kysser og ser lykkelig ut mens jeg fryser tærne av meg, og må spytte snusen ut mellom hvert bilde for å se penest mulig ut. Akkurat som det skulle hjelpe!

 

Fint øyeblikk fanget på film. Vi gikk fram og tilbake flere ganger før Fotograf var fornøyd og vi så tilstrekkelig forelsket ut.

 

Ja, det var en god idé! Snø som ramler på forlovet mann fra gren mens både Kjærest og Fotograf ler.

 

Hevnen er søt! Mitt favorittøyeblikk! Helt til blodet kom. Hvordan kunne vel jeg vite at det var småstein i nysnøen, hæ?

 

Telefonen ringer i ett og jeg er en høflig mann som svarer når noen ringer. Både Kjærest og Fotograf syns det var helt greit. Det ser dere tydelig på bildet.

 

Kjærlighet ved sjuende tagning.

 

Mitt favorittbilde! Alle fire samlet <3

 

Alle var enig om at det hadde vært en trivelig dag 🙂

 

Alle bilder: TS Fotodesign

 

 

 

 

 

Hvor er egentlig gutta?

Jeg får utrolig mange meldinger fra hele landet. Hvis man leser kommentarfeltene mine, spesielt på fb, så skulle man tro at de fleste av disse meldingene er fra kvinner 35+, men det er det faktisk ikke. Eller, det er jo det, hvem er det jeg prøver å lure, men spesielt i etterkant av litt vonde temaer som angst, sorg og mobbing, overvekt etc., våkner gutta. Ikke i kommentarfeltet, men i private meldinger.

 

Det er utrolig mange menn som skriver til meg og forteller sin historie. Liten eller stor, men de forteller. Mange har det ikke greit. Sliter, men de tør ikke fortelle det til noen. Tør ikke en gang trykke “liker” på såkalte tabubelagte innlegg, langt mindre kommentere. Jeg har registrert det i mange år, men det har selvfølgelig blitt enda mer tydelig etter at jeg startet bloggen siden jeg når så mange flere.

 

“Takk for at du forteller om dette”. “Akkurat sånn er det”. “Skulle ønske jeg var like tøff”. “Du hjelper mange flere enn du tror”. “Jeg er likke like tøff, men det hjelper at du forteller”. Dette er sitater som går igjen hele tiden, fra andre menn. Menn som leser, men ikke “liker”. Hvorfor?

 

Hva er det egentlig vi menn er så fryktelig redd for? Er det å bli oppfattet som “myke”? Tape ansikt? Og hvorfor er det så fryktelig skummelt? Jeg vet ikke. Har jo kanskje alltid vært en som har stått litt på utsiden, så for meg har det liksom ikke vært så mye å tape på å fortelle, snakke, dele. Har kanskje til og med sett på det som en styrke, men jeg forstår at dette er fryktelig vanskelig for mange, kanskje de fleste.

 

Det kunne kanskje handlet om interesser, for det er forskjell på menn og kvinner, men ut fra antall meldinger jeg får tror jeg faktisk ikke det handler om det. Jeg tror rett og slett det handler om frykt. Frykt for å bli utstøtt. Svake dyr blir utstøtt i dyreriket og til slutt spist. Menn skal være sterke. Lede. Vinne. Over andre. Kan ikke gråte da.

 

“Hvorfor ligger ingen med meg? Hør på en myk manns sang. Jeg tror på likestilling, vær så snill og sett i gang” sang Ole Paus ironisk en gang på 80-tallet. Det er snart 30 år siden.

 

Nei, gutta, ikke vær redd! Ikke bry deg så voldsomt om hva verden mener, for egentlig har verden mer enn nok med seg selv og har glemt i morgen at du hadde det tøft i dag, men det føles så jævlig deilig å fortelle, for din egen del. Uansett hva de sier! Og husk: De sier egentlig ikke så mye, for de har det ikke så enkelt de heller, men du vet ikke om det, for ingen tør fortelle om det. Er vel det som kalles en ond sirkel, eller hva?

 

Blir du med å bryte ut?

Hei, det er fra VG!

Foto: Altaposten

Satt nede på kontoret og jobbet med vaktlistene for de neste åtte ukene. Et forferdelig kjedelig arbeid, men det må jo gjøres. Praktisk for de ansatte å vite når de skal på jobb, og også relativt greit for meg å vite at det faktisk kommer folk på jobb. En slags vinn-vinn situasjon for begge parter egentlig, men fryktelig kjedelig og, ikke minst, veldig vanskelig å forutse kundemassen så mange uker i forveien. 20 ansatte. Det er litt å holde styr på kan du si.

Hvor var jeg? Jo, satt og jobba med disse listene, gjespet, drakk kaffe og snuste. Masse. Telefonen ringer: “Hei, det er fra VG. Vi har fått med oss at du jo er åpen om det meste og lurte derfor på om du ville fronte vår nye serie “Pinlige sykdommer i Nord-Norge”?

 

Selvfølgelig! svarte jeg, har en drøss av hemmeligheter igjen, i alle fall en håndfull, både oppe og litt lenger nede, så det er nok å ta av her i gården til flere måneder med tykke helgebilag. Hvilken pinlighet vil du jeg skal fortelle om først?

 

Neida, jeg tuller selvfølgelig litt. De lurte på om jeg ville lage en sak for dem om hermetikk faktisk, type folkefavoritter som fiskeboller, Joika og lapskaus f.eks, og gi tips om hvordan man med enkle, billige grep kunne gjøre dem om til festmåltider en restaurant verdig.

Klart jeg kan! Det er faktisk noen av ganske få ting jeg er skikkelig god på, nemlig å lage å lage fest av hverdagsmaten. Lapskaus på boks kommer til å bli en utfordring, en stor en, men tror dette kommer til å bli kjempespennende! Helgen er i alle fall i boks for å si det på den måten…

 

Vi smattes!

Kontrakten er signert!

Da var alt det formelle ferdigforhandlet og kontrakten med Kagge forlag er signert. Føles litt rart. Forfatter. Jeg? Et en gang ungt og lovende kokketalent med forkjærlighet til å skrive artige menyer får plutselig, i noe som litt motvillig må kalles godt voksen alder, muligheten til å gi ut en helt egen bok med et skremmende høyt førsteopplag. Egentlig er det helt sprøtt. Nesten uvirkelig, men det er helt sant. Jeg har det kontraktfestet.

 

Jeg er veldig glad, men etter en lengre prat med forlagsjefen i går, begynner det å gå opp for meg hvor ufattelig mye arbeid det er som gjenstår før manuskriptet må være ferdig levert i løpet av mars til neste år. Dette er ikke et prosjekt jeg klarer å gjennomføre på et par ettermiddagstimer og en frihelg fra jobb. Jeg må jobbe strukturert og fokusert, hver eneste dag, samtidig som jeg tar vare på skrivegleden og det muntlige, malende språket som jeg etter hvert har blitt så kjent for.

 

I løpet av helgen skal jeg sette meg ned og lage en framdriftsplan og skisse til en innholdsfortegnelse slik at jeg får en klarere oversikt over hvordan denne boken faktisk skal bli til slutt. Selvfølgelig har jeg tanker om hvordan den skal bli, men nå er det virkelighet, nå må det ned på papiret. Luftslott har en tendens til å selge fryktelig dårlig.

Det som imidlertid er klart er at det blir en bok med mange gode oppskrifter for folks flesk. En artig bok. Det blir en trist bok. En tankefull bok. En fin bok. Min bok.

Gleder meg til dere får de det ferdige produktet 🙂

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Forfatter