Jeg må (etter hvert) lære meg å fylle søndagen med annet enn jobb

Klokka er 10:07 og jeg har kreket meg opp av sengen der det akkurat nå foregår en voldsom puppefrotsing så det spruter veggimellom. Vi hadde griser en periode da jeg var liten og babyer minner meg fryktelig mye om grisunger. De høres akkurat lik ut når de patter, i alle fall hvis de er skikkelig sultne. Et voldsomt leven. De kan liksom ikke få sugd i seg de edle dråpene fort nok. Litte artig, men mest trivelig. Likevel sto jeg opp.

 

Har avtalt å møte Martin, nysjefen på Hoftepluss/FyFader klokka 11:00. Det er en del frister på varebestillinger som går ut kl. 12:00 som vi må få gjort, samt at det naturligvis er absurd mye for ham å sette seg inn i. Akkurat nå er det årsskifte med vare- og kassetelling, årsoppgjør som tar mye tid, samt alt det andre. Skal ikke ramse opp. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted, så det er nok å henge fingrene i.

 

Selv om vi har fått nye sjef, så er det jo ikke slik at jeg bare gir han et nøkkelkort og ber han om å lede oss til nye og uante høyder. Skal prøve å lære, og følge ham opp så godt jeg kan, uten å være en slags Nils Arne Eggen. Tror det er ødeleggende for en hver arvtaker. Jeg lar derfor Robin, soussjefen, ta mye av opplæringen av det som skjer på “gulvet” med ham, så får heller jeg satte han inn i både de små detaljene og de store linjene.

 

Etterpå drar jeg bort på “nybutikken” i Løkkeveien for å gjennomføre varetelling. Regner med at jeg blir der i alle fall til seks. Det er litt ekstra naturligvis når man driver for seg selv, spesielt i høysesongene, og som nå, ved årsskiftet, men slik er det. Det er ingen som klarer å skape suksess utelukkende ved å jobbe fra åtte til fire, men målet mitt nå er å finne en balansegang, og ikke minst, grunne litt over hvor stor og mye suksess jeg egentlig trenger.

 

Jeg er ikke slik skapt at jeg stopper opp veldig lenge og gleder meg over det jeg har fått til, tankene mine har for lengst skiftet fokus til neste trinn, neste prosjekt. Som da vi skulle markedsføre boka før jul og jeg liksom, bok, hvilken bok? Har ikke tid tid det, jeg driver jo nettbutikk for svarte! Det er litt sånn med alt, selv om jeg naturligvis setter det på spissen.

 

Derfor kar jeg kun skrevet en 3-års kontrakt for nettbutikken. Det er det jeg har satt meg som mål for å lykkes med den. Vil ikke binde meg for lenge, slik jeg gjorde med Hoftepluss. Litt lærer jeg da, he he.

 

Nei, må stikke å starte bilen. Har blitt kaldt igjen kjenner jeg. Vet ikke hvor kaldt, for vi har (ennå) ikke fått skrudd opp termometeret etter 2,5 år her i leiligheten. (Det er ikke overlat jeg viser handlekraft, he he.) Typisk mann vil kanskje mange si.

 

Lag en god søndag, enten du holder landet i gang eller har fri!

(Edit: Har vært ute og startet bilen nå og det var slett ikke blitt kaldt slik jeg trodde. Bare tre minus. Kanskje bare jeg som har blitt så avmagra og skranglete at jeg ikke en gang tåler en MILD vinter, he he 😉 )

 

 

 

 

 

 

 

JanuarNam: Kalkunsalat med bacon og tortillachips.

 

Det slår aldri feil! I frykt for at det skal bli for lite så NEKTER du hvert eneste år å høre på anbefalingene om at det er MER ENN NOK med 500 gr kalkun per voksen person. Likevel kjøpes det dobbelte, og vel så det. Jeg også. Sukk!

 

Les forresten HER hvordan du tilbereder en perfekt helstekt kalkun!

 

Jeg slanker meg, men nekter å sulte! Da blir det mye salat i helgene. Jeg vet ikke hvorfor, men for meg er, og har alltid vært det, salat en helgegreie. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Fordelen med salat, tomat, agurk, løk og slikt, er at det inneholder omtrent “ingen” kalorier og man derfor kan spise så mye man klarer av det uten at slankekuren ødelegges. Perfekt!

 

Men, nytter ikke BARE med salatblader hvis nyttårskalkunen skal spises opp! Siden det (nesten) er fredag kjører jeg tacotema, altså med tacokrydder. Heldigvis er dette bare en såkalt inspirasjon, så jeg slipper å skrive oppskriften ned, men dere forstår greia likevel 🙂

 

God januar og gled dere til mandag! Da får vi eendelig vite hvordan UKE 1:13 gikk.

Er du godt i gang forresten?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor feil er det egentlig mulig å ta???

Reklame | Fagmøbler

Jeg sa nei. Nei, nei, nei, nei og atter nei!

Ka i fan ska vi med det??? Ætter å ha kjøpt ei sæng te over førti tusen, så ska vi fan ikkje bruk ti-tolv tusen krone på en føkkings sængegavvel! E folk virkelig så lamma i hauet at de går på deinna svindeln din?  Ka i fan ska æ BRUK den te? Ja, ser kanskje fint ut,  men det er svært sjeldent vi har omvisning på soverommet. Stort sett har vi det MØRKT der inne! Syns du æ ser ut som IDIOT, hæ?! Å, nei du, du lure ikkje mæ!

 

Noe i den duren. Selgeren, som heldigvis er en venn av meg, spurte høflig og forsiktig, mens han hjalp meg å montere den, om vi skulle ha sengegavl til senga. Var visstnok helt vanlig. Hørt sånn tull!

Selve senga derimot, var en gave fra gudene. Aldri noensinne har jeg brukt så mange penger på en seng, men det var nødvendig. Kroppen skrantet, og som alle nå vet, så var jeg bare blitt tyngre og tyngre i løpet av året. Vi lå i en seng som var god nok for Kjærest da hun var alene, men nå var vi begge høygravide og snart kom Lillebror. Vi måtte ha en skikkelig seng, men vi måtte slett ikke ha en sengegavl.

 

Kjærest og Lillebror kom endelig hjem etter 14 dager på føden! Les om det HER. Etter noen dager merket jeg at Kjærest ble stivere og stivere i nakken. Lillebror ville jo spise, også om nettene, og da satt jo Kjærest der, i den nye senga uten sengegavl, og ammet. Hver eneste natt.

 

Bare tre-fire dager etter at de kom hjem kom plutselig denne blide, (men når jeg studerer bildet nøyere, kanskje litt skremmende karen?) Uansett, inni bildet hadde han en sengegavl som han sa var en fødselsgave til Lillebror og Kjærest, og jeg fikk bare rive kjeft så mye jeg ville, men gavlen skulle i hus!

 

Det ble en helt annen verden! Jeg trekker tilbake alt negativt jeg har sagt om sengegavler. De er ikke bare nyttige til amming, men også helt uunnværlige når man ser på tv eller leser. For ikke å snakke om suveren som oppbevaringsplass til garn, smokker, fjernkontroll og (nikotinfri) snus osv.

 

Tusen, tusen takk Fagmøbler!

Ikke bare for sengegavlen, men også for trivelig og kunnskapsrik service når vi kjøpte senga. Det er jo så mange typer senger, så helt umulig å vite hva man trenger uten en kunnskapsrik selger. Senga har gjort i alle fall våre dager, (og netter) langt bedre enn vi hadde det i den gamle senga.

 

Tusen takk igjen, for super service, absurd god seng og for en helt fantastisk sengegavl!

 

Sånn, da var det sagt. Da går jeg og legger meg igjen. Klokka er jo tross alt bare 10:50, og det er lørdag 😉 Jeg liker mitt “nye” liv, he he 😀

 

 

 

 

 

 

 

Nytt år og ny sjef, (men nye muligheter.)

Jeg har vært dedikert kjøkkensjef siden 2002 og bedriftseier siden 2013. I 18 år har jeg vel, hvis vi skal være ærlig, på mange måter ofret både venner og familie for at Altas befolkning skulle kunne spise minst like godt som de kunne gjøre et hvilket som helst annet sted i landet. Jeg har ofret sjelen og all min fritid, gitt absolutt alt jeg har hatt av krefter, både kreative og mekaniske, for å få dette til.

 

De første 16 årene elsket jeg det. (Hadde jo ikke tid til annet ) Dette var mitt liv, min livstil. Jeg verken kunne eller ville gjøre noe annet. Jeg hadde funnet min hylle i livet. Passe anerkjent. Passe kjent. Passe likt. Hadde det jeg trengte. God mat, god lønn og flotte arvinger.

 

Så ble jeg førti. Halve livet, i beste fall, unnagjort. Samboerskapet gikk i oppløsning. Arvingene ble myndige, men ville ikke arve. Kroppen begynte å si i fra. Varsellampene lyste rødt i dashbordet, men jeg bare peiset på. Vi levde godt og noen måtte jo betale for det. Penger kommer ikke av seg selv. Det er mange som tror det. At ledere bare sitter på ræv og håver inn penger. Tro meg, det er ikke slik det fungerer.

 

 

Så døde han bare. Etter fjorten dager. Jeg orket ikke mer. Av det gamle. Hadde ikke krefter.

 

Halvannet år senere sitter jeg her og skriver til dere. Prøver å skape meg et nytt liv. Det siste året har jeg blitt lest av så mange, at hvis jeg hadde villet, kunne jeg satset og levd av bloggen min, men jeg er jo kokk, kremmer og familiemann jeg først og fremst er. Og forfatter. Min først bok ble gitt ut i høst, og ble en av årets mest solgte. Ikke den mest solgte, slik jeg alltid håper, men i alle fall på lista. Tror salgstallene ligger et sted mellom 7 og 8 000 bøker UTROPSTEGN 

 

Neste høst kommer det en ny bok, gled dere, og det er det jeg skal ha hovedfokus på nå fram til sommeren.

 

Tenk at jeg får betalt for å skrive. Endelig!

 

Nettbutikken blir også et satsningsområde framover, spesielt inn mot høytider. Skikkelig god mat fortjener alle, og det er utelukkende det jeg selger. Kvalitet og småskala. Det unike. For de som er opptatt av slikt.

 

Kjærest og Lillebror er på trilletur til Svigermord. De går mye for tiden. Jeg jobber. Eller sover. Mørketiden er snart over. Framtiden virker svært lovende, selv om et langt liv har lært meg at det nye året kommer til å bli akkurat like humpete som året som kommer, men jeg tror ikke jeg kommer til å være like trøtt. Da blir alt lettere.

 

Alt godt!

 

(Og lykke til, Martin, du kommer til å råkke 2021!)

 

Og, folkens, godt nytt år forresten!

 

 

 

 

 

 

 

Takk for oss!

Det har vært et voldsomt år. Alle andre snakker om korona, men dette har først og fremst vært Lillebrors år for oss. Både før, under og etter. 20. oktober kom han, mens  mamma og pappa lå i koronakarantene på Hammerfest sykehus. I dag er han 10 uker 2 dager. Nesten konfirmant.

 

Takk til alle som har sendt ord, oppmerksomhet og gaver til Datter. Selv om hun blir litt brydd, så setter hun enormt stor pris på det. Både sorg, nervespenning og glede er minst like stor hos søsken som hos foreldre. Tusen, tusen takk! Varmer enormt. Dere aner ikke.

 

Det skrives og sies så mye i dag. Skal ikke være en av dem som ikke klarer å avslutte talen. Jeg ville bare takke. Dere betyr så mye, spesielt for meg, men også for Kjærest. Takk for at dere finnes <3

 

Godt nytt år!

 

Det første møtet mellom Lillebror og Oldemor.

For meg er dette kanskje et av årets aller sterkeste bilder, og i alle fall det mest symboltunge. Lillebror og Oldemor sitt første møte i koronaens år 2020. Hun 94 år gammel og han 15 dager. Bildet er tatt dagen etter at han kom hjem og aldri tidligere publisert på bloggen. Selv om vi var redde for korona, både den ene og den andre veien, så inviterte vi Oldemor hjem. Hun rakk aldri å møte Storebror og det var derfor viktig for oss alle at hun fikk møte Lillebror. I fall.

Tar med dette bildet av Mormor også, tatt samme dag. Nesten like symboltungt med tanke på korona og smitte, men for oss nærmeste også et voldsomt sterkt første møte. Mormor var, i mitt fravær, med på fødselen til Storebror. Det var nok ekstra tungt for henne å måtte vente over to uker før hun fikk sett og holde Lillebror. Sterkt møte!

 

 

Dette er også et mektig bilde. Dagen han overlevde storebroren. En voldsom merkedag med følelser i alle retninger.

 

Dette setter jeg også på øverste hylle. Øyeblikket de kommer hjem. Se så glad, spent, sliten, sterk, trist og lykkelig hun ser ut.

 

Dette er kanskje ikke så sterkt, men i alle fall dekkende for livet hjemme når jeg ikke jobber, ha ha.

 

Enormt viktige blinkskudd i livet mitt i år, men tankene trekker likevel til Gjerdrum mens jeg skriver. På brøkdelen av sekund endret livet seg plutselig for en lang rekke familier. Jeg vet hvordan det er. Min gutt ligger trygg og våken nede i sengen og blir ammet av mammaen sin. Kontrasten kunne ikke vært større.

 

Da sender jeg de varmeste tankene jeg har sørover til Gjerdrum <3

 

 

 

Det er på høy tid at jeg gir meg selv en pause nå

09:15 ringte telefonen. Jeg sov, som vanlig. Eller, hadde akkurat sovna igjen. Er jo en del lyd fra en viss liten mann om nettene. Uansett, telefonen ringte. Det var fra jobb.

“Du, det er noen her som skal hente noe lammecarré. Vet du noe om det?”

 

Å, herregud! Jeg våknet umiddelbart, og med knusktørr strupe fikk jeg stammet fram at jeg hadde glemt å bestille det, men tilbød meg å betale for varen hvis de hadde det på andre butikker. Ett eller annet i den duren. Jeg vet ikke om de fikk det med seg. Hjertet banket så hardt og så høyt at jeg ikke en gang hørte min egen stemme. Jeg dro på meg joggebuksa, den eneste buksa jeg passer for tiden, og kjørte sporenstreks nedover.

 

Da jeg kom ned var de selvfølgelig dratt og jeg fikk et lass med emballasje til nettbutikken som jeg plutselig måtte få i hus. Da det endelig var gjort og jeg fikk satt meg ned på mitt første kontor med dør, åpnet jeg pcen og jeg så at det var en mail fra en svært skuffet kunde øverst i mailboksen. Jeg kokte meg en diger kopp med pulverkaffe, stålsatte meg og begynte å lese:

Hei

I dag kjørte min pappa fra <Bostedet, (halvannen times kjøretur fra Alta)> til Alta for å hente lammecaren, han fikk beskjed om at den ikke var der. Dere hadde ikke bestilt den inn slik som jeg ble lovet. Min pappa var også i kontakt med dere på mandag hvor han sa at han ikke kom før onsdag for å hente varen. Fikk beskjed om at dette var helt okei. Nå sitter det to skuffede eldre mennesker i <bostedet> som nå må finne en alternativ nyttårsmiddag for to. Jeg syns dette er dårlig kundeservice. Håper dere kan fikse opp i dette og levere varen til min pappa i <bostedet> før nyttårsaften. 

Min pappa kan nåes på tlf <telefonnummeret>

 

 

Som en slags botsgang, og for å ta inn over meg for en idiot jeg egentlig er, så måtte jeg lese mailen flere ganger. Slike feil er utilgivelige, og jeg hadde ikke blitt den jeg har blitt hvis det var slik jeg hadde drevet butikk opp gjennom årene. Jeg var så flau at jeg rødmet for meg selv, alene inn på kontoret. Måtte til og med lukke døren til kontoret, men det var mest fordi jeg endelig har fått meg en kontordør.

 

Hva gjør man egentlig når man ikke bare har bæsjet på leggen, men når man fader meg har fylt hele septiktanken?

 

Jeg skrev tilbake:

Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg paddeflat. Lammet forsvant fra hodet mitt med en gang jeg jeg postet mailen, og kom ikke tilbake før de ringte fra jobb i morges og sa det var noen som var der for å hente varen. Jeg er fryktelig, fryktelig lei meg.

 

Det tar en uke å få tak i nytt kjøtt, men jeg tilbød over telefon å betale for en tilsvarende vare i en annen butikk. Noe annet enn det kan jeg nesten ikke gjøre. Jeg beklager igjen. Som dere forstår holder jeg på å gi meg, hodet henger ikke med lenger. Det hjelper ikke dere det grann.

 

Be din far kjøpe det han vil til nyttårsmiddag, så betaler jeg for det. Det er det beste jeg kan gjøre.

 

Unnskyld!

 

Så drakk jeg en kopp kaffe til, stappet inn TO chilirubba nikotinfrie snus inn under leppa og motet meg opp til å ringe telefonnummeret som sto på mailen. Til faren. Etter noen minutter med hjertebank, så gjorde jeg det eneste man kan gjøre i slike situasjoner, tok telefonen og la meg om mulig enda flatere enn i mailen. Han var, heldigvis, en trivelig og løsningsorientert mann som hadde tatt opp kalkunbryst som nyttårsmiddag i stedet. Ikke dårlig middag det. Jeg sa han uansett bare kunne dra på butikken og kjøpe absolutt alt han ville, og jeg skulle betale for det. Vi ble enig om at han heller skulle få et sentergavekort pålydende 1000 kr neste gang han var i Alta, som et plaster på såret. For som jeg sa, noe mer enn det kan jeg nesten ikke gjøre.

 

Unnskyld!

 

Tror det blir veldig bra for både Hoftepluss og kundene at det kommer en ny sjef 1, januar. Det er på høy tid.

 

 

 

Gode tanker

Til tross for at jeg ikke klarer å puste samtidig som jeg knyter skolissene mine, og et par-tre andre negativiteter, så har jeg det egentlig ganske bra. Oftere og oftere kjenner jeg på en følelse av velsignelse. Slik som nå. Svigermord og typen har vært her på middagsbesøk. Lagde baconsurra kalkunbryst med ferske grønnsaker, karrisaus, waldorf og gaffelmosa poteter bakt med smør og kraft. Fruktsalat med piska krem (uten sukker) til dessert.

 

Maten var ganske god, men det var først og fremt koselig. Vi er velsignet med vakre mennesker i livet vårt. Folk vi  bryr oss om og folk som bryr seg om oss. Det er godt å vite. Jeg er veldig klar over at ikke alle har det som oss. Jeg gikk selv ensom gjennom store deler av barndommen, og selv om man venner seg til det, så er det ganske tøft. Gode tanker går til deg som ufrivillig sitter alene i jula, ja resten av året også, men det kjennes ekstra hardt rundt høytidene.

 

Gode tanker sendes også tilbake til i høst da jeg “bare” veide 120 kg. Voldsomt tungt det også, men jeg så i alle fall ikke så stappa ut som jeg gjør nå. Og jakka gikk igjen, he he.

 

Lillebror bryr seg ikke om hva jeg veier, men også han har sikkert lyst på en pappa når han blir 20, så jeg er helt sikker på at jeg tok det riktige valget i går morges. Kjenner meg faktisk bedre allerede. Bare det at jeg fikk satt en stopper for galskapen som har vart i halvannen måned nå. Jeg har vært fullstendig grenseløs og ikke brydd meg i det hele tatt hva jeg har puttet i meg. Tror faktisk ikke jeg har væert sulten siden en tilfeldig dag på vårparten. Ellers har jeg vært konstant mett. Morgen, middag, kveld og natt. Likevel har jeg spist. Mange ganger til jeg har fått vondt i magen.

 

Det er snart på tide å gå og legge seg. Er fortsatt trøtt fra jeg står opp til jeg legger meg. Mangler ingenting, det har jeg sjekka hos legen. Tror jeg rett og slett bare har fått en reaksjon etter mange år og trenger veldig mye søvn nå en periode. Mørketiden går også veldig inn på meg. Det er mørkt når du står opp og mørkt når du kommer hjem fra jobb. Kun et par timer midt på dagen er det skjømt. Tror ikke jeg er den eneste som blir trøtt av det, men nå har sola snudd og snart blir det lyst igjen.

 

 

Jeg har det bra, kanskje bedre enn de fleste. Er veldig, veldig glad for at jeg møtte Kjærest.

 

Hvorfor Lillebror har en klut over hodet? Han er som en fugl og liker det faktisk. Gir ham ro og gjør at han sovner mye raskere. Ja, det ser litt drastisk ut, men han får puste altså.

 

En riktig god kveld ønskes de aller fleste av dere.

Alt godt!

Årskavalkade 2020: De mest delte innleggene i JANUAR

Det har vært et voldsomt år. 13 millioner 932 tusen og 49 sidevisninger totalt i 2020. Det er helt vilt! Det er over en million i måneden det. Jeg blir målløs. Tenk at så mange vil lese om meg og mitt. Faktisk hele 1 941 801 unike mennesker har vært innom bloggen min i 2020. Det er nesten HALVE NORGE! 

 

Veldig mye av det jeg skriver blir delt veldig mye. Tusen takk for det. Faktisk er det slik, og nå er jeg nesten heslig ærlig, så føler jeg det som et lite nederlag hvis noe av det jeg har skrevet blir “engasjert”, altså delt, likt eller kommentert, mindre enn 1000 ganger. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Tror en gjennomsnittlig bloggpost skrevet av meg “engasjeres” ca 1300 ganger. Hvis man ikke får en babygutt da.

Da skjer DETTE, herregud og he he

 

Vel, her har dere i alle fall de 20 med DELTE bloggpostene jeg skrev i januar. Artig å lese dem igjen. 🙂 Spesielt artig er det å se at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom delinger og lesertall.

 

23.01.2020 kl. 16:22

Delinger: 23 K

Lesertall: 78 626

“Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom!”

 

21.01.2020 kl. 08:55

Delinger: 5,8 K

Lesertall: 31 031

Når ingen liker ungen din

 

24.01.2020 kl. 07:14

Delinger: 4,5 K

Lesertall: 59 699

Vi teller ikke dager lenger!

 

03.01.2020 kl. 13:53

Delinger: 4,2 K

Lesertall: 14 762

Sterkeste jeg har hørt, noen gang!

 

31.01.2020 kl. 18:17

Delinger: 4,1 K

Lesertall: 10 785

En time igjen og NRK skal visst følge oss med et kamerateam

 

20.01.2020 kl. 13:55

Delinger: 3,4 K

Lesertall: 12 570

Jeg kom meg fa*en meg til finalen!

 

15.01.2020 kl. 13:38

Delinger 3,6 K

Lesertall: 16 516

Fy faen, jeg syns du er ynkelig!

 

31.01.2020 kl. 11:56

Delinger: 3,3 K

Lesertall: 9 967

Første del av dagen unnagjort!

 

27.01.2020 kl. 16:34

Delinger: 3,3 K

Lesertall: 7 393

Disse gutta!

 

25.01.2020 kl. 07:14

Delinger: 2,6 K

Lesertall: 30 788

Denne gangen kom det i alle fall en prest!

 

30.01.2020 kl. 22.32
Delinger: 2,5 K

Lesertall: 18 527

Dagen oppsummert i tre ord av Kjærest: Jeg skal bare…

 

30.01.2020 kl. 07:18

Delinger: 2,5 K

Lesertall: 9 687

God tur til oss!

 

29.01.2020 kl. 19:57

Delinger: 2,5 K

Lesertall: 5 559

Når Wenche ringer og spør hva vi skal lage på fredag…

 

21.01.2020 kl. 17:34

Delinger: 2,4 K

Lesertall: 24 024

Kjærest som gjest i God Morgen Norge?

 

04.01.2020 kl. 19:24

Delinger: 2,1 K

Lesertall: 14 390

Maud Angelica gjorde pappaen til et menneske igjen

 

10.01.2020 kl. 16:13

Delinger: 2 K

Lesertall: 14 070

Når barndommen plutselig sender deg en melding

 

29.01.2020 kl. 11:56

Delinger: 2 K

Lesertalll: 9 419

TV2 bekrefter: Kjærest som gjest i GMN!

 

07.01.2020 kl. 14:47

Delinger: 1,8 K

Lesertall: 18 234

Forkastet av forlaget

 

11.01.2020 kl. 05:49

Delinger: 1,5 K

Lesertall: 29 122

Bloggen ødelegger forholdet!

 

14.01.2020

Delinger: 1,3 K

Lesertall: 28 734

Det er nesten for godt til å være sant

 

Del gjerne, he he 😉

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prosjekt bryllupsdress. Uke 0:13. Vekt: 129,3 føkkings jævla hælvettes fittekilo!

Første januar i år veide jeg 110,6 kg, (opp 10,6 kg på et år), og jeg satte i gang, for å komme meg ned i hundre kg igjen, en storstilt slankekampanje som jeg kalte Uten sukker og søppel. Første uken gikk jeg ned 100 gram og i ukene og månedene fram til i dag, så har jeg faen meg klart å legge på meg TYVE KILO!!! Det er nesten ikke til å tro, men det er det.

 

Det er ingen unnskyldning, mer en slags forklaring, men det har “vært et tøft år”. Fader, alle år er jo tøffe, men man trenger faen ikke bade i twist, melkekjeks og ubegrensede porsjoner av absolutt alt. Det siste halve året, kanskje spesielt den siste måneden, har jeg mistet absolutt alt jeg hadde av hemninger. Jeg spiser, og drikker, alt for mye, av alt. Det er ingen hemmelighet at jeg er litt over gjennomsnittlig glad i øl, og bruker det både kreativt, rekreerende og som trøstedrikke. Gudene skal vite at det har vært nok av grunner til å poppe seg en boks eller fire de siste to årene.

 

Du blir ikke 130 kg av øl, i alle fall ikke lavkarboøl, men du blir ikke tynn av det heller. Her har jeg definitivt en del kalorier, og penger, å spare i 2021.

 

Mellom 2016 og 2018 så kutta jeg ut all mat som var tilsatt sukker, altså is, kaker, godterier, vafler etc. Kutta også ut hvetemel, altså brød, pasta, pizza1 etc.

Sommeren 2018 hadde jeg gått ned fra 120,4 til 99,9. Det var helt fantastisk!

 

Livet er så mye lettere når man er “tynn”. Ja, mine 184 cm veide 100 kg, men jeg følte meg slank og attraktiv. Det var en deilig følelse. Jeg vet det er tabu å si det og derfor gjør jeg det. Jeg ELSKET å være “bare” 100kg!. Jeg kunne kjøpe klær som så ok ut på kroppen. Jeg slapp å bli sliten av å gå opp en liten trapp. Jeg kunne knyte skolissene mine på første forsøk og uten å holde pusten. Jeg kunne skrevet en roman om alt som blir lettere, men hvis jeg skal korte det ned til ett ord, så sier jeg LIVET. Hele livet blir lettere, ikke bare kroppen. Det er vanskelig å forklare, men slik er det.

Jeg skal ikke skrive så veldig mye mer. Dette er veldig privat, og faktisk også litt flaut. Jeg har ikke kontroll over kaloriinntaket mitt. Jeg eter og drikker for mye. Regnestykket er enkelt. Jeg vet alt om det. Vær så snill å ikke kom med råd etterpå, for dette kan jeg virkelig, men det handler om indre motivasjon. Den hadde jeg ikke i starten av året, ikke på ordentlig, men jeg har den nå, og den er STERK!

 

Det er så tungt å være tungt, samtidig finner jeg ingen glede i all den dritten jeg trøkker i meg. Den gir meg bare dårlig samvittighet. Det er ikke den gode maten jeg lager som har gjort meg tjukk, det er mengden av den, samt alt det “andre”; at jeg ikke klarer å spise bare én vaffel, én sjokolade, én yoghurt, etc., jeg må ha to, kanskje tre, gjerne tre, helt til det er helt tomt, i absolutt alle skap…

 

Nå er det nok!  I løpet av dette året skal jeg, I ALLE FALL, gå ned like mye som jeg har gått opp, og helst 5 kg til. Det betyr at jeg på samme dag til neste år kan feire med en skive kålrot, og slankehyllest fra dere, at jeg “bare” veier 115 kg.

 

Det er ikke et hårete mål, men det er TRETTI PAKKER MEIERISMØR!

 

Jeg tok et valg i dag morges. Bare joggebuksa får jeg fortsatt på meg. Ser ut som et eggeskall i jakka jeg kjøpte i sommer. Det siste halve året har vært helt vilt, spesielt den siste måneden. Jeg har vært grenseløs. Skillet mellom dag og natt har nesten blitt borte. Døgnrytmen er det lillebror som bestemmer.

 

Så har det vært jul; med alt den tar med seg.  Jeg har takket ja til alt. Mange ganger. Hver eneste dag.

 

Men nå er det slutt!

Følg med på bloggen hver mandag og se meg magres som en pelikan og forbered dere på en skyhøy Kokkejævel når dette prosjektet er avsluttet og jeg er slank, deilig og sexy. Herregud, som jeg kommer til å skryte av kroppen min, i alle kanaler!

 

Kanskje det er tett mann/feit mann 43, som skaper overskrifter om kroppspress i 2021?

 

Tro ikke det og er heller ikke målet7. Jeg vil bare ha en SUNN vekt og se BRA ut for Kjærest. Hun fortjener en lekkerbisken og jeg vet jo den er her inne et sted, jeg må bare slanke den fram.

 

Har du planer om å ta av noen kg, eller peiser du på med smult og suksessterte også i 2021?