-Hei, det er *** fra Alta kommune som ringer!

Dere husker jeg fortalte at jeg fikk besøk på døra av en streng representant fra Alta kommune da jeg prøvde å pynte opp “porten” inn til Alta sentrum med nisser og lys før jul?

 

Vel, nå har jeg blitt kontaktet igjen. Innrømmer glatt at jeg ikke er noen glatt eksteriørarkitet, men prøver i alle fall etter beste evne å pynte opp det ufattelig grå og kjedelige uteområdet utenfor butikken min. Forhåpentligvis til glede for både venner og fiender. Har kjøpt lit møbler og “plantet” litt falske blomster i påvente av at frosten skal gi seg og man kan sette de ekte i jorda om to-tre uker.

 

Jeg ble bare sånn passelig fornøyd med resultatet av “beplantingen”, og var derfor veldig spent da kommunes representant ringte. Var egentlig litt i “brumlehumør” fra før, da jeg på morgenen hadde blitt hengt ut på “Oppslagstavla i Alta” på FB som en hensynsløs type som mobber unger på bakgrunn av utseende.

 

-Hei, det er *** fra Alta kommune! Er du fortsatt interessert i de pallestolene vi har hatt nede i parken i vinter? Da tar du bare med deg en drill og en torkbit størrelse 25 og kommer ned og henter det du trenger. Hvis du venter til i morgen kan du få låne en tilhenger også.

 

Herre gud, ja! Tusen takk, jeg kommer med en gang!

 

Resten av dagen gikk med nedskruing i parken, henting, flis i fingeren og oppskruing igjen utenfor KuliNarnia. Fikk lagd to separate sittegrupper av alle pallene og pallesetene. Skal kjøpe noen friske sitteunderlag å legge på setene slik at folk slipper å få flis i rumpa når de skal nyte en duggfrisk iskaffe på for eksempel 17. mail.

 

Igjen, tusen hjertelig takk til representanten fra Alta kommune som ringte for å hjelpe meg å pynte opp byen, selv om det ikke er kommunal grunn!

 

Uke 2 uten Wegovy

232 000 av dere, (helt syk interesse for denne slankinga mi!), husker kanskje at jeg forrige tirsdag fortalte at jeg etter 6 måneder og over 20 kilos nedgang ved hjelp av Wegovy, nå hadde bestemt meg for å gå “kald kalkun (cold turkey)”. Altså slutte med sprøyta brått og klare meg på egen hånd.

 

Etter pene 3 kilos nedgang i uka etter påske, (1. uke uten Wegovy), så er det denne uka mindre pene 500g opp. Jeg spiser ikke, (tror jeg) noe mer til selve måltidene, men merker at jeg putter litt mer i munnen mens jeg lager middag. En kjøttbit her, en kald potet der. Til sammen blir det ganske mye i løpet av en uke. Har vel kanskje også drukket 1 øl mer enn vanlig fredag og lørdag. Det blir også litt. Til sammen er det ikke noe sjokk akkurat at vekta har senket seg 500g oppover. Ikke lagde jeg saltfri middag i går heller. Det pleier jeg normalt alltid å gjøre dagen før veiing.

 

Bortsett fra bitte litt småspising når jeg lager middag har jeg holdt meg til den vanlige måltidsplanen. Frokost/lunsj kl. 10:00, mørk sjokolade og valnøtter mellom 14 og 16, middag og epler rundt 19:00. Ingen mumsing av noen fristelser som helst på jobb og ingenting etter eplene på kvelden. “Galskapen” er fortsatt ikke tilbake.

 

Blodsukkeret derimot er vaklende. Etter at jeg slutta med Wegovy er jeg mye mer irritert når jeg kommer hjem fra jobb. Kortere lunte. Jeg skal derfor gjeninnføre min “gamle” matplan, der jeg spiste frokost kl. 08:00 og lunsj 12:00. Prøveprosjektet med “periodisk fasting” er dermed avsluttet. Pappa skal være glad når han kommer hjem, ikke irritert med lavt blodsukker!

 

Sånn ellers klarte vi ikke vente på våren i går. Dro på Rusta og kjøpte “eviggrønne” blomster for tusenvis av kroner i går. Ble sånn passe fint, men gleder meg veldig til jeg kan plante ekte vare. Fortsatt noen uker til, for i natt snødde det og er meldt vinter i alle fall en uke eller to til. Greit å ha noe å glede seg til i alle fall.

 

Folkens, både tykke, tynne, trygda og arbeidsføre, håper dere får en nydelig uke!

 

Les mer om mine erfaringer om vektnedgang på Wegovy her:

Dag 0

Uke 1

Uke 2

Uke 3

Uke  4

Uke 5

Uke 6

Uke 7

Uke 8

Uke 11

Uke 12

Uke 13

Ikke vær så krenskesur da, jeg tråkka oss på tærne med vilje!

Diagnose: Tjukkas

Periodisk faste. Noe for meg?

Bare tull og dårlig unnskyldning at “sunn mat er så mye dyrere enn usunn mat”!

Uke 14

Periodisk faste er overraskende enkelt, (men litt kjedelig kanskje).

Det er ingen skam å være tjukk!

Uke 15

Sorry tjukken, det er ikke sympati du trenger, men mindre mat!

Wegoviske spørsmål og svar om bivirkninger, pris og kostholdsendring (Uke 16)

Fortsatt finfin nedgang etter 17 uker, men hva skjer når jeg slutter med sprøyta?

(Minst) 20 000 spart på 20 uker!

I dag så jeg undersiden av magen for første gang på 3-4 år! (Uke 19)

Endelig litt valuta for pengene igjen! (Uke 20)

Ny nedgang til tross for økt kaloriinntak (Uke 21)

Fettvettreglene (fritt etter fjellvettreglene)

5,6 kg OPP i påska!

Kald kalkun. Første uke helt uten Wegovy

 

 

 

 

 

 

 

For livet skal vi sloss, så lenge det går blod i gjennom oss!

Aller først må jeg bare få lov til å takke for de vanvittig mange fine tilbakemeldingene jeg har fått fra dere den siste uka! Det har virkelig varmet et aldrende, men fortsatt narsissistisk hjerte. (Lenge siden noen har kaldt meg det forresten).

 

Jeg er jo en åpen fyr og har opp gjennom årene fortalt dere nøkternt og ærlig om både sorger og gleder, oppturer og nedturer. Stort og smått. Viktig og vettig, men også masse uviktig. Hver gang jeg skriver om noe vondt og vanskelig, (som jo ikke akkurat har vært noen mangelvare hos denne kokken), så kommer de nedsettende kommentarene om hvor mye jeg surker, syter og klager. (Noe jeg personlig mener jeg ikke gjør. Å fortelle om noe vondt, ofte på en selvironisk og humoristisk måte, er for meg ikke surking og klaging, men det vi alle, spesielt vi menn, blir oppfordret til å gjøre, (kanskje til og med av de samme folka som klager når man faktisk gjør det), nemlig å være åpen og prate om følelser.

 

Denne uka har det omtrent vært helt tyst fra den fronten. Det er noe med selve ordet “kreft” som er så fryktinngytende at selv de tommeste tønnene slutter å rumle. Det viser jo et det tross alt fortsatt finnes litt vett og forstand der ute, men bare vent, hvis det viser seg at dette ikke er kreft, men bare klassisk hypokondri, (noe jeg både håper og tror), så dukker de garantert opp igjen. Hyggelig det altså. Koselig at folk bryr seg, enten det er fans eller fiender.

 

Bildet er fra 2019. Det er lørdag 4 uker etter begravelsen. Første dag bak disken etter at hele min verden ble bombet sønder og sammen. Hadde vel egentlig ikke så lyst til å dra på jobb, men det var sommer og hvis vi skulle klare å gjennomføre de ansattes ferieavvikling på en god måte så kunne ikke sjefen selv bare sitte hjemme og surke og klage over tapet av døde unger.

 

Jeg tok bildet og la det ut på Facebook. Ingen tekst. Alle forsto. Bortsett fra meg selv. Det føltes helt meningsløst å være der. Brakk meg konstantover hele situasjonen, men jeg gjennomførte selvsagt. Bortsett fra jula var sommeren den viktigste tiden omsetningsmessig, så skulle jeg ikke miste bedriften også hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette opp ermene og jobbe på. De døde trenger ikke å bli forsørget, men de som fortsatt lever gjør.

 

Selv om jeg aldri ga opp, så fikk jeg verken gnisten eller gleden helt tilbake der nede, og det var tusen tonn som ble løftet fra mine skuldre da jeg (endelig) fikk solgt Hoftepluss AS i 2021. Jeg var så sliten. Mine beste stunder i den perioden var akkurat det øyeblikket om kvelden da man går fra våken til bevisstløs og blir borte noen timer. (Før man våkner og alt starter på nytt igjen).

 

Hva gjør man når man er sliten og livet er en ru murvegg som du konstant stanger hodet i? Søker man seg en jobb i kommunen med trygg lønn, kaffepauser og trygge arbeidstider? Nei da, man åpner opp et nytt foretak, denne gangen en såkalt eventyrbutikk (KuliNarnia), samtidig som man gir ut enda en bok. (Og enda en året etter). Er det rart man drikker!

 

Til tross for alt er jeg glad for alt som har skjedd meg opp gjennom. Det har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, men tror jeg har blitt et klokere og tryggere et. Ikke smartere altså, både sier og gjør fortsatt masse dumt, men jeg er idiotien bevisst. Tror jeg i alle fall. Det sies jo at de som skryter mest av stor selvinnsikt er de som har minst av sorten, men det blir jo selvsagt umulig å bevise.

 

Jeg skriver meg helt bort! Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg ikke sitter livredd hjemme og biter negler mens jeg venter på urologtimen og blodprøvesvarene. Jeg googler ikke i det hele tatt. Kjenner heller ikke ekstra godt etter, men det er noe der nede som ikke er som det skal. Jeg vet jo hvordan de stort sett har føltes opp gjennom livet, men de enorme mengdene med smertestillende jeg har tatt daglig de siste fem årene har naturligvis gjort at jeg ikke vet eksakt når dette startet. Det er jo ikke mer enn et par måneder siden jeg fortsatt slukte 8 paralgin forte om dagen. (Pluss masse annet snop). Da blir man jo litt nummen både her og der.

 

Nå spiser jeg ikke smertestillende i det hele tatt. Prolapsene har på mirakuløst vis bare blitt borte etter over fire kroniske år. Da leter selvsagt hypokonderen med lys og lykter etter noe annet, og den som leter han finner!

 

Les også:

Kreft

 

VI LEVER

(Jan Eggum/Wenche Myrhe)

 

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever

 

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

 

Les også:

Kreft

 

 

Kreft

Som dere vet var jeg, (etter flere måneders utsettelse), hos legen tidligere i uka og fikk undersøkt understellet. Da ville jeg ikke bruke ordet kreft. Det endte med en hurtighenvisning til urolog for ultralyd, samt en masse blod-og tissprøver på stedet. Forhåpentligvis er dette bare et klassisk utslag av heftig hypokonderi, men greit å være på den sikre siden.

 

Det kan selvfølgelig også være en slags form for “slitasjeW der nede. Det er jo slett ingen hemmelighet at jeg har tatt Bibelens ord om å “befolke Jorden og bli mange” bokstavelig, og har,(til tross for alle de jeg har mistet), befolket en middels Finnmarkskommune omtrent på egenhånd. Ikke rart man har blitt både stiv og øm.

 

Spøk til side. Selv om jeg personlig ikke er spesielt redd for å dø, så er jeg så egosentrisk utrustet at jeg ikke unner verken mine barn eller min kone å miste (fantastiske) meg i livet sitt. Mistet jo selv faren min da jeg var rundt 12, og selv om man venner seg til det så har det jo absolutt vært et savn at han har vært borte. I likhet med ham har jeg aldri blitt kåret til “Årets pappa”, men har da gjort så godt jeg har kunnet, og mener selv jeg har, om enn kanskje knepent, har bidratt med mer pluss enn minus i livene deres.. Har uansett ikke lyst til å gi dem en ny begravelse å gå til. Er tross alt ikke veldig lenge siden den forrige, så sitter nok fortsatt i.

 

Nei, kan ikke sitte her og dagdrømme om min egen bortgang! Må jobbe noen timer nå. Har jo tross alt en arv som må bygges opp før jeg reiser heden.

 

Folkens, lag dere en god søndag! (For alt vi vet kan den bli den siste, hehe)

 

Les også:

For livet skal vi sloss, så lenge det går blod i gjennom oss!

 

 

 

 

Årets travleste dag!

Etter en ganske rolig start, (det er det alltid på lørdager), så eksploderte det for alvor i 12-tiden. Da kom også Ruben, min sønn og kollega, på jobb, og sammen klarer vi det aller meste! Til alt overmål var også Isabella, (datter og kollega), på jobb i dag, men hun hadde “kryddervakt” og styrte mest nede i kjelleren. (Viktig det også altså!)

 

Fra 14 til 16 sto jeg konstant på kjøkkenet og lagde drikke. Milkshake, iskaffe, frappe, smoothie, kaffe latte, cappuccino, boba. Hele tiden nye bestillinger. Utrolig artig! 😀 Hadde jeg vært 20 kg tjukkere, noe jeg ikke er, så hadde jeg nesten blitt svett, haha.

 

 

God lørdag, kulinaster!

Hastehenvist til urolog

Det gikk som det måtte gå. Etter morgenens testikkelundersøkelse, samt den ene blod- og urinprøven etter den andre, ble jeg hastehenvist til urolog (spesialist på bla. mannlige kjønnsorganer) for ultralyd og videre undersøkelser. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, det ville heller ikke legen, men symptomene var alvorlige nok til spesialistundersøkelse. Det trenger ikke bety at jeg er syk, ikke i det hele tatt, men det kan bety det.

 

Så får vi se da, om jeg overlever helgen, hehe.

 

PS! Jeg fikk veldig godt inntrykk av den nye fastlegen forresten. Var egentlig ikke så flaut å bli undersøkt heller. Jeg er såpass øm på venstre side at jeg hadde andre ting enn forlegenhet å tenke på mens hun klemte i vei der nede.

God morgen!

Jeg har fått legetime 09:40, men åpner (eventyr)butikken umiddelbart jeg er tilbake.

 

Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.

 

Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.

 

Lag dere en nydelig helg folkens!

Jeg vil ikke bruke ordet kreft.

Uten å gå i detalj har jeg hatt vondt/vært øm på venstre side nedentil i månedsvis. Tidvis har det plagd meg veldig, både fysisk og psykisk. Hver dag har jeg planlagt å ringe legen, men har alltid funnet en unnskyldelig til å la være. Livredd for både det ene og det andre. Resultatet åpenbart, men også selve undersøkelsen.

 

I morgen tidlig er alle frister utløpt for lengst. Jeg kan ikke vente lenger. Jeg  ringe og bestille en undersøkelse av understellet!  Det er sikkert ikke noe alvorlig, men noe har skjedd der nede. Er jo normalt ikke redd for legebesøk, men denne satt usedvanlig langt inne.

Ta på dæ en hatt for fan når du e på arbeid!

Hva er greia med at kokkene de siste årene plutselig har fått det for seg at vi som faktisk betaler for maten de lager/varmer opp, som en slags bonus i tillegg skal få med både flass og hår fra de forfengelige kokkehodene deres blandet i sausen?!

 

Det er ikke bare uhygienisk og ekkelt, men også direkte respektløst mot oss som tvinges til å betale for all denne flassen og håravfallet, selv om det ikke er oppført i menyen. Hvor vanskelig er det å tre på seg en kokkelue, kaps, bandana etc.??? Og hvorfor i all verden godtar kundene dette griseriet?

 

Hvis det samme hadde skjedd i næringsmiddelindustrien, (som produserer 80% av det kokkene varmer opp), hadde det blitt skandale og avisforsider i ukevis. Hvorfor? Fordi det rett og slett er UHØRT å produsere mat som andre skal spise mens det drysser det ene og det andre både fra hake og hodebunn!

 

Eksempel: Fish & chips på en vanlig norsk restaurant/gatekjøkken. Fisken kommer ferdig filetert, ofte også ferdig panert og nedfrosset. Både fileteringen og paneringen skjer med hårnett (og skjeggnett hvis produsenten har skjegg). Samme hygieniske påkledning har selvsagt også han eller hun som produserer friesene. Bruker kokken ferdigdressing/remulade, noe mange gjør, så er også denne produsert under strenge hygieniske forhold. Den eneste som ikke bruker hodeplagg i denne prosessen er kokken som friterer og legger opp maten til deg før du putter den i munnen. Hvorfor???

 

Ekte kokker bruker hodeplagg, så ta på dæ en hatt for fan når du e på arbeid!

Aldri mer 10. april!

Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.

Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.

 

Arkivfoto

I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3

 

Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss,  ombestemte han seg og tok han tilbake.

 

Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.

 

I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.

 

Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.