Til trollet:

Hei!

 

I løpet av de siste par årene har du, på ulike plattformer, skrevet hundrevis av negative kommentarer til og om meg. Flere titalls av disse har vært udokumenterte beskyldninger om enten meg eller ungene mine. Flere ganger, spesielt da du kommenterte åpent under ditt egent navn på FB, prøvde jeg å imøtegå dine påstander. Til ingen nytte.

 

I dag har jeg vært i kontakt med din arbeidsgiver, <navn> , i Alta kommune. Vist henne et bitte lite utdrag av den terroren du har utvist mot meg og min familie de siste par årene på ulike plattformer.

 

Jeg finner meg ikke i denne trakasseringen lenger, og politiet er derfor neste instans. Jeg har oversikt over alle kommentarene du har skrevet til og om meg på blogg, fb og nettaviser. Politiet vil finne ut om du også har trakassert på andre plattformer som snap, kvinneguiden, insta ol.

 

Dette til ettretning.

(Etter å ha vært i kontakt med Alta kommunes personalsjef i dag, så sendte jeg denne meldingen til mobberen som har satt seg fore å ødelegge meg og min families psykiske helse og omdømme, med hundrevis av, i sum, trakasserende meldinger til og om meg. Jeg finner meg ikke i det lenger. Det går ut over min familie, og da er det min fordømte plikt å reagere.)

 

 

 

 

Herre Gud, så FINT det ble! :D (Og litt trist…)

Hoftepluss, smattestedet jeg åpnet opp høsten 2013, er i ferd med å bli voksen og løsrive seg fra faren. Alle skilt og postere av Kim Jong-un, unnskyld Kokkejævel, tas sakte, men sikkert ned og erstattes av nye, moderne skilt uten persondyrkelse og narsissisme.

 

Slik så det ut for bare to dager siden. Jeg lyser fred over Kokkejævels minne.

 

Nei da, var da voldsomt så svulstig vi skulle være. Med ny sjef som, på sikt, skal modernisere og forbedre driften, så nytter det ikke at jeg henger og dingler overalt. Jeg hadde i alle fall ikke klart å lede en bedrift med bilder av andre menn, endatil svært vakre, på veggen.

 

Hva syns dere, ble det ikke fint?

Hva er målet ditt egentlig, at jeg skal dingle fra et tre?

Jeg har fått nok og velger derfor å ta et skikkelig oppgjør med deg. Det har gått for langt alt for lenge nå. Det du holder på med er ikke ulovlig, men det er ikke greit i det hele tatt. De aller, aller fleste ser at det er regelrett mobbing du holder på med, men mobbere appellerer alltid til noen. Hvis man gjentar en løgn om et annet menneske ofte nok, så vil det til slutt bli en slags sannhet. Vil tro at det også er det som er hensikten din, å få meg til å bryte fullstendig sammen og henge meg.

 

Du har holdt på lenge, faktisk like lenge som jeg har blogget. I begynnelsen gikk mye av det du sa inn på meg. Det er jo ikke noe hyggelig å høre flere ganger i uken at man er en dårlig likt egoistisk idiot blottet for både selvinnsikt og empati for andre mennesker. I begynnelsen prøvde jeg å svare deg, men det var til ingen hensikt. Det var ingen diskusjon eller saklig debatt du var ute etter, bare ren trakassering. Nesten hver eneste dag, ofte helt ut av sammenheng,  fant du et eller annet negativt du kunne spy ut om meg.

 

Et menneske venner seg til alt, også ondsinnede kommentarer, og jeg gikk fra å bli såret til å bli irritert, og noen ganger sint. Spesielt de gangene du trakk fram guttene, spesielt han ene, og hvor lite jeg brydde meg og dem og hvor dårlig jeg har tatt vare på dem. Veldig mange i Alta vet at jeg har en sønn som over flere år har hatt  store utfordringer, men du er faktisk den eneste som har holdt dette mot meg i kommentarfeltet. Som gang på gang, i noe som jeg ikke kan finne en annen begrunnelse for enn ren ondskap, har trukket dette fram i kommentarfeltene.

 

Du er forelder selv. Hvilket menneske er du egentlig som, gang på gang, og til alle døgnets tider, kan lire av deg slik dritt til en annen forelder. Du må jo, hvis du bare vet en brøkdel, av hva han har opplevd, som et oppegående menneske i full jobb klare å sette deg inn i hvordan dette har preget familien vår i årevis. Du leser meg hver eneste dag. Du av alle vet at jeg aldri har skrevet om dette temaet. Hvorfor gjør du det da? Hva ønsker du å oppnå egentlig?

 

Jeg kjenner deg ikke, men vet jo hvordan du ser ut. Vet hvor du jobber. Vil anta at din arbeidsplass har dere etiske retningslinjer, ikke bare for hvordan dere skal te dere på arbeidsplassen, men også ute i samfunnet. Hvis ikke kan du spørre din sjef om det finnes slike som du kan skrive ut og henge ved siden av pc-en din, eller bruke som bakgrunnsbilde på telefonen. Hvis ikke du spør sjefen, så gjør jeg det.

 

Du har, i løpet av halvannet år, skrevet flere hundre negative kommentarer til og om meg. Ingen annet hater har vært like ivrig og utholdende som deg. Det er faktisk på grensen til fascinerende. Ingenting av det du har skrevet har vært ulovlig, men det er summen av hat som gjør at dette er god gammaldags trakassering. Jeg finner meg ikke i det lenger.

 

Her kan du se et bitte, bitte, bitte lite utdrag av dine kommentarer som du har skrevet mens du trodde du var anonym. Brukte ca 15 minutter i går på å finne et tyvetalls syrlige kommentarer fra deg, men jeg har fortsatt over 30 000 kommentarer å skumme meg gjennom. Nederst finner du et lite utvalg av disse. Har ikke orket å bruke tid på å sladde navnet ditt på flere, derfor så få, men alle handler om det samme; hvor dust og dårlig menneske jeg er.

 

På FB gidder jeg ikke lete, for der har du slutta å kommentere. Det forstår jeg godt. Skal man trakassere, så er det faktisk best, av to grunner, å gjøre det anonymt. For det første er det ingen som vet hvem du er, så man slipper den irriterende folkeskikken og kan derfor skrive akkurat hva man tenker og føler. Befriende! For det andre er det mye verre å bli trakassert av en man ikke vet. Det kan jo være hvem som helst. Venn, fiende, kjent, ukjent. En arm blogger kan jo bli paranoid av mindre. Heldigvis vet jeg hvem du er da. Og det gjør snart sjefen din også.

(Personen som jeg snakker om her går under nicket “Anonym”

 

 

Hundrevis av slike meldinger fra samme menneske, i perioder hver eneste dag, i halvannet år. Ingenting ulovlig, ingen stygge ord, bare hele tiden ondsinnede insinuasjoner eller beskyldninger som jeg ofte ikke, av hensyn til de nære rundt meg, kan forsvare meg mot. Da blir det hengende i luften og sakte, men sikkert, når det blir gjentatt ofte nok, fester seg som en sannhet hos noen. I perioder med mørke, fester det seg til og med hos meg selv.

 

Dette finner jeg meg ikke i lenger! Dette er et menneske som ikke bare har skrevet anonymt, men også vært ekstremt negativ til meg også på Facebook, både på Kokkejævel-siden, avisenes kommentarfelt og sikkert på andre plattformer også, hva vet jeg. Vi snakker om et voksent og tilsynelatende oppegående menneske i en viktig jobb for mange.

 

Jeg finner meg ikke i dette lenger! Nå  snart vi voksne ta ansvar på internett og vise barn og unge hva som er greit. Jeg er 100% for ytringsfrihet og folk må få lov til å mene hva de vil, også om meg, men skal man være ondsinnet, så må man i alle fall snakke sant! Det handler også mye om mengde. Hver for seg kan jeg godt tåle de kommentarene som mener jeg er en dust, men når det blir hundrevis av dem kan det bli litt meget, og når man da i tillegg trekker inn familien min, da har man virkelig passert en grense!

 

Jeg spør igjen. Hva ønsker du egentlig å oppnå?

 

 

Del gjerne, for dette er et samfunnsproblem!

 

 

 

Mannlig prostitusjon…

I dag hadde jeg en forunderlig opplevelse. Noe jeg aldri har opplevd før. Faktisk heller aldri tenkt tanken på at jeg, av alle, skulle havne inn i en slik situasjon:
En mann hadde kjørt seg fast i en snøskavl . Flaut, men det kan skje selv den beste. Jeg, med min nokså massive kropp, tilbyr naturligvis dyttehjelp for å få han ut av uføret. Han takker ja. Ser han synes det er litt pinlig, men han må jo få bilen løs.
Han sitter inne i bilen. Jeg dytter. Han spinner som en gal. Bilen rikker seg ikke. Så skjer det ubegripelige; mannen går ut av bilen og ber MEG sette meg bak rattet! “Tror du ikke jeg er sterk nok?” spør jeg leende. Han svarer ikke, men jeg ser at han mener han er meg fullstendig overlegen. Jeg lar det skje. Føler meg på forunderlig vis som en prostituert, men jeg lar det skje. Jeg setter meg inn bak rattet.
Der er det for svarten en diger hund! Rottweiler eller noe i den duren. Jeg er livredd hunder. Særlig rottweilere eller noe i den duren. Jeg overlever utrolig nok. Hunden slikker meg bare i øret. I baksetet sitter også et lite barn. Snøen laver ned. Bak bilen dytter mannen som tror han er hulken. Bilen står helt stille. Rikker seg ikke en centimeter. Heldigvis for min stolthet kan du si 😉
Vi må fram med spaden. Måker for harde livet. Plutselig kommer det en tenåringsjente ut fra intet. Trolig datteren til Hulken. “Sett deg inn i bilen!” får hun beskjed om. Hun setter seg inn. I passasjersetet. Hunden er nå i førersetet. Rottweileren har ikke lappen og får ingenting til. Hun beordres bak rattet. Hulken og jeg dytter sammen. Jenta trøkker ned gasspedalen og bilen er endelig fri.
Jeg takkes for hjelpen. Trolig burde den spaden takkes mer, men jeg nevner det ikke. Tørker bare øret, for sikkelet etter hunden var i ferd med å fryse i øregangen og jeg er fortsatt skikkelig redd hunder.
Nok en dag i Alta er over.

 

 

Gullfuglen!

Jeg er en mann med veldig mange feil og mangler. Hele kroppen min er dekket med riper, arr og enkelte åpne sår etter et liv som på mange måter har glefset etter meg helt siden jeg ble skåret ut av mora mi en iskald septemberdag i 1977. Arvesynd i bøtter og spann har jeg også boden full av. En riktig drømmeprins med andre ord. Eller gullfulgl om du vil…

 

På en eller annen måte må jeg jo veie opp for all denne elendigheten. Gjøre noe hver eneste dag som gjør at hun ikke bare gleder seg til å ligge med meg, men også stå opp med meg. Slå opp øynene, og ikke bare tenke, “Herre Gud, for en deilig fyr!!!”, men også kjenne at hjertet blir varmt nå hun ser bort på den litt tjukke typen som ligger der og sikler, snorker og fjerter.

 

Jeg er flink til å lage mat liker veldig godt å gjøre henne glad gjennom gode smaker og deilig mat. Det er ikke så lett nå, når hun ammer og jeg slanker meg litt, men jeg gleder meg til Lillebror, (og kanskje Minstemann…), blir større og hverdagene travle. Det er da det virkelig kan lønne seg å ha en skikkelig flink kokk i hus. En som både kan og vil lage god, sunn og enkel mat fra bunnen av, (og oppover), som ikke bare foreldrene spiser, men også ungene. I alle fall litt.

 

Nu vel, enda et par år ennå  til at jeg kan briljere på slikt vis. Lillebror har det utmerket mellom brystvortene og etterspør intet annet fra gastronomiens verden. Det betyr at jeg må finne på noe annet for å gjøre henne glad.

 

Det er veldig viktig for meg at det alltid er friske blomster eller kranser hos guttene. Jeg gjør det mer for henne enn for dem.  Det tror jeg hun setter veldig stor pris på.

 

Jeg bruker også veldig mye tid ute i hagen. Prøver å gjøre det fint rundt huset, uansett hvor jeg bor. Siden leiligheten er for liten for oss, og vi ikke kommer til å bo her så alt for lenge, så betyr det jo ikke at man ikke skal prøve å gjøre det fint. Jeg gjør så godt jeg kan, med den tiden, og energien, jeg til en hver tid har til rådighet.

 

Tror også jeg er ganske god på å holde humøret oppe. Vi flirer mye. Latter er viktig.

 

Tror også jeg blir sett på som rimelig stødig. Blir ikke liggende for lenge i gjørma å gispe etter luft, men tar på meg hanskene og tar med meg familien og ror videre. Kommer oss bort fra det onde. Framover. Alltid framover.

 

Tre brødre. En av dem er selvfølgelig død. Holder ikke med døde barn og fedre, nei da, måtte selvfølgelig være en død bror inne i bildet også! Hvordan kan en kvinne la være å omfavne all denne elenigheten?

 

Personlig tror jeg det er fordi jeg er så jævlig sexy i bikini!

 

Denne kjøpte jeg i dag på Mester Grønn på Amfi Alta. Gikk forbi og bare så den skrike: “Gi meg til den i livet ditt som gjør at du hver eneste dag kan stå opp til et LIV, ikke bare en tilværelse!”

 

Første jeg tenkte at det var underlig at blomster snakker…

 


Nei da, skal ikke flåse det bort. Jeg elsker deg. På ordentlig.  Takk for at du holder ut med meg. Håper jeg er verdt det.

EWWG.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Drømmeprins og gullfugl

 

 

 

Jeg skal faktisk bli pappa igjen…

Datter var et såkalt “hjerteplaster” da hun kom med Lyset  en midtsommerdag i 2008. Aldri noensinne har jeg trengt en liten skapning mer enn jeg gjorde da hun kom. Hun reddet, bare med sitt vakre lille vesen, en hel familie som tumlet rundt i kulden og mørket. Hun vil for alltid ha en helt spesiell plass i pappa sitt hjerte <3

 

Likevel gikk familien etter hvert i oppløsning. Folk som mister, mister også ofte hverandre, og vi lot det bare skje. Ingen av oss hadde verktøyet som skulle til for å komme oss gjennom et slikt tap, sammen. Vi ble hverandres verste fiender. Vi imploderte, ble ødelagt. Innenfra. Napalm. Brann. Ødeleggelse. Destruksjon.

 

Etter å ha møttes på Tinder etter påske, så tok Kjærest og jeg et valg 13. mai 2018 og bestemte oss for at vi ikke bare skulle bli kjærester, men også skape oss en felles framtid sammen. Selv om jeg hadde gjort det klinkende klart for henne at Datter var mitt aller siste barn, så forsto jeg ganske fort at det er umulig å beholde en vakker, barnløs 30-års gammel kvinne i lengden hvis jeg ikke skjenkte henne et barn.

 

40 år og ferdig med unger for lenge siden. Ja, særlig! Siste pinsedag, 09. juni 2019 sendte Vår Herre ned den aller vakreste skapningen han hadde ned til oss. En intenst ønsket og elsket unge. For meg ble han i tillegg også et slags symbol på starten av resten av mitt liv. En ny sjanse. En velsignelse i voksen alder.

 

14 dager senere ombestemte Vår Herre seg og tok ham, helt uten forvarsel, tilbake.

 

Stummende mørke.

 

Lenge.

 

Nytt liv!

 

Vår Herre ombestemmer seg, IGJEN!

 

Et voldsomt knyttneveslag. Igjen ble vi liggende og gispe etter luft. Etter den episoden måtte vi begge virkelig nullstille oss selv. Skulle vi virkelig tørre å utsette oss for dette en gang til? Hvordan i all verden skulle vi klare å komme oss på beina enda en gang hvis det verste skulle skje, for tredje gang?

 

 

Så kom Lillebror! 

 

På bildet er han en dag, men i morgen er han faktisk blitt hele 3 måneder. Stor gutt! Jeg har naturligvis vært glad i ham hele tiden, men det er først de siste 3-4 ukene at jeg virkelig har turt å elske ham. Jeg har, for å beskytte meg selv, distansert meg litt gjennom hele svangerskapet og de første ukene. Jeg var så glad, men samtidig så inderlig redd for at det skulle skje igjen. Jeg, av alle, visste at det kunne skje absolutt når som helst.

 

Litt etter litt slipper angsten taket og omdannes til litt mer “sunnere” bekymring. Pustealarmen virker og kurset i hjerte- og lungeredning for spedbarn like etter fødselen har gjort meg trygg på at vi i alle fall skal klare å puste oksygen til hjernen fram til hjelpepersonell ankommer. Jeg går ikke rundt og er redd, men samtidig vet jeg at jo faren slett ikke er over. Faren er aldri over. Michael rakk å bli hele 4 måneder da han dro i forveien. Sterkeste ungen du kan tenke deg. Klatret selv over fra sprinkelsenga til dobbeltsenga der jeg lå. Vi hadde det ganske artig før vi sovnet. Du vet, sang litt og kittet litt og lagde grimaser. Slik man jo gjør når de er så små. Dagen etterpå skulle vi på sommerferie til Finland. Vi ble hjemme.

 

(Hvorfor i helvete GJØR jeg dette mot meg selv?)

 

Kjærest har alltid ønsket seg to barn. Det har jeg sagt nei til helt fra starten. I begynnelsen fordi jeg mente jeg var for gammel og tjukk, og livredd for at jeg skulle dø fra ungene mine før de rakk å bli konfirmerte. Etter hvert som livet bare skjedde mer og mer, så ble jeg ,naturligvis og med rette, livredd for at de skulle dø fra meg før de ble konfirmerte.

 

Likevel har jeg ombestemt meg. Jeg skal bli pappa igjen! Det er ingenting jeg heller vil enn å bruke den siste halvparten av mitt liv til å skape en familie med min kommende kone, Christine Emilie Pedersen Sandøy. Jeg elsker deg! Livet med deg er ikke bare fint, det er alt jeg noensinne har drømt om. Du fortjener alt godt, men fikk meg. Likevel er du fornøyd. Det er nesten ikke til å tro, men kynisk jævel som jeg er, så borer jeg meg inn i deg og skaper en felles framtid. Jeg klarer meg ikke uten dere. EWWG

 

(For ordens skyld: Min kommende hustru, Kjærest, er altså ikke gravid, men jeg gir grønt lys når tiden er inne 🙂 )

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kjærest, kokk og forfatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til Tuva!

Aller først vil jeg bare si susen takk, Tuva! (Sjefsredaktør i Kagge forlag) Ikke bare fordi det er høflig, (det også naturligvis), men fordi jeg mener det. Hadde det ikke vært for deg hadde aldri min første bok kommet ut. Ikke på grunn av manglende interesse fra andre forlag, tror jeg fikk tilbud fra alt som kunne krype og gå av forleggere, men fordi jeg aldri hadde klart å gjennomføre uten din hjelp. Tror egentlig ikke du er klar over hvor mye du betydde for meg i den perioden. Jeg hadde mista sønnen min og ga egentlig fullstendig faen i denne boka. Jeg ville bare sove, spise og drikke øl hver eneste dag Datter ikke var her. Forsvinne fra jordens overflate uten å dø. Viske ut hodet mitt. Bedøvelse.

 

Midt i denne elendigheten skulle vi altså utnytte, (smi mens jernet var varmt) min plutselig bloggsuksess og gi ut en skikkelig bok. Ikke bare korte bloggsnutter fra livet i Alta, men altså en skikkelig bok til fire hundrede kroner. Et verk. Kjære Gud, kom og hjelp meg!

 

Egentlig så husker jeg ikke så mye fra selve skrivingen annet enn at det var enormt vanskelig å klarne hjernen såpass at teksten virkelig kunne bli god. Ikke var vi bestandig enig om hva som var en god tekst eller ikke heller. Jeg var drittlei meg selv. En ting er å fortelle om meg og mitt liv, hva jeg har opplevd, på bloggen, men å sitte der å se på den samme historien og terpe på setningsoppbygging, bøyning av ord fandens oldemor, var pyton!

 

Fortid, det var fortid, og jeg ville se framover, men siden jeg ikke verken var eller er noen Nostradamus, så var jeg nesten nødt til å skrive om min egen fortid, og jeg hatet det!

 

Så ringte du da,

…neida, dette går så fint så. Veldig bra, men… Litt mer “farger ” her og noen “lukter” der.  Kan du skrive litt lengre setninger. Ja, jeg vet du er kjent for ditt korthugde språk, men prøv i alle fall, jeg lover det vil gjøre seg bedre i en bok. Kjempe bra det avsnittet der, men kansje du kan fortelle litt mer om…

 

 

Slik holdt du på, måned etter måned og boka kom ut den, tre måneder etter at siste manus var sendt inn. Jeg var fortsatt pisslei min egen historie, men da jeg fikk boka i hånden kjente jeg at jeg var stolt. Jeg klarte det! En vaskeekte, skikkelig bok med stive permer, utgitt av et stort forlag. Den så jævlig fin ut! (Mye pga bilde av meg på forsiden…) Faen, så artig!

 

Boka ble akkurat det vi ønsket oss og inneholdt vel absolutt hele følelsesregisteret som en mann kan inneha.  Lun, fin og morsom, men også hjerteskjærende grusomt. Blandet med noen av mine aller beste oppskrifter. Som på bloggen, bare mye, mye, mye bedre. Takket være deg har jeg fått hundrevis, kanskje tusenvis, av gode tilbakemeldinger på boka. Takket være deg har jeg fått oppleve å være landets mest solgte bok i en uke. Hvem faen opplever det liksom? Ingen jeg kjenner i alle fall! Takk for at du ikke ga meg opp.

 

Og for at du fortsatt har troen på meg! Ingen vet at da vi snakket sammen før jul så ba jeg om å bli løst fra kontrakten på bok nummer to. Jeg orket ikke tanken på å skrive enda en bok. Klarte ikke se for meg hvordan jeg i all verden skulle få det til. Dere hadde allerede gitt meg 100K i forskudd, men disse ville jeg gi tilbake. Presset ble rett og slett for fort. Jeg hadde ikke sjans i havet til å bli ferdig med manus innen avtalt tid, 31. mars 2021.

 

Det fikser vi! Du kan få en frist til 1. juni. Klarer du det?

 

Kjære Tuva, ja! Den nye fristen kan jeg leve veldig godt med. “Mitt nye liv” har jo gjort at jeg får mer tid til å fokusere bare på boken når jeg setter meg ned å skriver. Hoftepluss har fått en ny flink sjef, nettbutikken går godt og jeg har stabilisert meg på bloggtoppen. Jeg har ingenting mer å bevise. Fra nå og utover kan jeg konsentrere meg om å utvikle meg skriftlig. Skrive den boken som jeg, etter 20 år i den utsøkte smaks tjeneste har gitt meg kompetanse til å skrive. Boken jeg alltid har drømt om å skrive. Boken Norge lengter etter, hver eneste dag!

 

Den boken skal jeg skrive for deg. Denne gangen trenger du ikke trekke meg opp, for jeg er supermotivert! Jeg vet  hva jeg holder på med. Jeg er trygg i teksten. Dette er ikke svada skrevet for å melke kua. Dette er det beste jeg har, og jeg vet det er godt nok for de fleste. Denne gangen gruer jeg meg ikke til mottakelsen, for jeg vet at dette er bra. På samme måte som jeg alltid har laget mat slik jeg selv har ønsket å spise den, så skriver jeg nå en bok som jeg selv har ønsket meg, nesten hver eneste dag. Det beste lages når man er trygg på det en gjør. Dette prosjektet er jeg trygg på. Det er dette jeg, kan og jeg kan det bedre enn de aller, aller fleste.

 

Tusen takk!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kokk og forfatter

 

 

 

 

Prosjekt bryllupsdress, uke 3:13. “Tidevannet snur!”

Uke “0”mandag 28.12.20
Uke 1, mandag 04.01.21
Uke 2. Mandag 11.01.21

 

Uke 3. Mandag 18.01.21

Etter forrige ukes lille vektoppgang, så var det utrolig deilig går nedover igjen. Siden jeg ikke “slanker meg” i den vanlige oppfatningen av orden, men heller har lagt om til et “normalt” kosthold med tanke på mengde, så går det jo nødvendigvis ganske sakte nedover, men jeg hadde ikke klart noe annet. Jeg  ha mat hver dag og sultekurer er ikke noe for meg. De varer sjelden lenger enn til første kvelden…

 

For en som har vært vant til ås spise så mye, så lenge, så er det en stor overgang å normalisere størrelsen på måltidene. For oss som blir så feite at vi bikker 125 kg handler det ikke om den berømte “metthetsfølelsen”. Feite folk eter selv om vi er mette, men vi klarer rett og slett ikke å stoppe. Enkelte kvelder i løpet av 2020 har jeg ligget og vridd meg i sengen fordi jeg har vært så mett. Så nei, det er IKKE hvete, ris og pasta du blir feit av, men mengden du trøkker i deg.

 

Grunnen til at jeg har kuttet ut hvete, ris og pasta er fordi det er så lett å overspise disse produktene. Både fordi de er “bløte og lettspiste”, men også for de er så fordømt gode! Vis meg den tjukkingen som klarer å spise “bare” 150 gram potetmos til middag eller én(maks to) ferske hveteboller eller brødskiver. Vet du hvor mange pizzatykker en tjukkas spiser? Til det er tomt!

 

Alt dette slipper man å forholde seg til hvis man kutter ut hvete, ris og pasta en periode. Man slipper å konstant gå og tenke på de tre pizzastykkene som er igjen etter middag, og gå flere ganger inn på kjøkkenet i timene etterpå å skjære små biter av dem å spise. Helt til de er borte, for de overlever ikke kvelden. Aldri.

 

Sukker gidder jeg ikke nevne en gang. En hver idiot som skal ned i vekt  forstå at man ikke kan fortsette å trøkke i seg kaker, kjeks, snop og brus hvis man skal ha noe realistisk mål om særlig vektreduksjon. Alle vi som sliter med å ta på oss skoene vet hvor sinnsykt fort en skål med sjokolade eller potetgull kan bli borte. 300 gram sjokolade ser og høres mye ut, men bryter du det ned i biter og putter det i en romslig skål, så er det plutselig borte i et jafs. Vi snakker halve dagsbehovet for kalorier i noen får biter, og dette spiser vi gjerne etter den før nevnte pizzaen!

 

Da er det lettere å bare kutte ut alle slike fristelser. Jeg klarer i alle fall ikke å spise bare litt sjokolade. Jeg er ikke fornød før hele plata er borte…

 

OPPDIKTEDE SPØRSMÅL FRA LESERNE:

 

Hvis jeg er så jævlig flink og kan alt, hvorfor har jeg liksom ikke gått ned mer i løpet av disse tre ukene? 

Godt, men enkelt spørsmål. For det første, og dette er viktig, har jeg aldri noensinne i mitt liv vært så lite aktiv som jeg har vært i

2021. Halve døgnet har blitt tilbragt i sengen og jeg har ikke jobbet fysisk i det hele tatt. Ikke har jeg trent heller. En og annen spasertur har det blitt, men kom igjen, det spiller ingen trille i den store sammenhengen. Siden jeg har vært så inaktiv har jeg forbrent ca 1000 kcal mindre per dag enn det jeg normalt har gjort gjennom min veldig aktive jobb. På en uke utgjør dette 7 000 kcal, altså et helt kg kroppsfett.

 

Siden energiforbruket mitt har vært så lavt, så har jeg vært nødt til å først redusere kaloriinntaket pr døgn med 1000 kcal bare for å kompensere for “latmannslivet”, før ytterligere reduksjoner i  inntak kunne føre til vektreduksjon. I mitt “gamle liv” hadde det altså holdt med 500 kcal mindre per dag for å gå ned 500 gram per uke, mens det (akkurat nå), med den livstilen jeg har, kreves hele 1 500 kcal!

Beregn DITT kaloribehov HER

 

Hvorfor kan du ikke bare ta deg selv i nakken og komme deg opp av den der jævla senga?

Enda et godt, men ikke like enkelt spørsmål. Vet ikke hav jeg skal svare, annet enn at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg står jo opp, det er ikke det, kroppen føler bare et enormt behov for å sove, og nå når jeg, etter to tiår med kontant jobbing, endelig har en liten luke i livet med mulighet til å sove, så klarer jeg ikke la det være. Tror kroppen er vel så glad for den søvnen jeg får som den ville vært for de kiloene ekstra jeg eventuelt ville mistet hvis jeg var mer aktiv.

 

Hva er målet ditt for den fjerde og siste uken i januar?

Lett! Fortsette der jeg slapp med måltidsreduksjon og mosjon. Denne uken har jeg redusert knekkebrødmåltidene med 25%, med å gå fra fire til tre knekkebrød per måltid. (3 ganger i døgnet). Har også byttet ut vanlig hvitost med lettost. Bare byttet av ost vil matematisk utgjøre ca 250 gram vektreduskjon i uka, altså 12 kg i året, noe som betyr at jeg, uten å gjøre andre grep, faktisk veier bare 3,6 kg i 2031. Så lite har jeg ikke veid siden jeg ble skåret ut av min mor en septembernatt for riktig lenge siden.

 

Mål nr 2 er at jeg skal fortsette å gå til å fra jobb (forfatterjobben). Det er ca 20-25 min hver vei, hvorav 10 minutt i motbakke. Klart det betyr noe på sikt!

 

Syns du det er vanskelig å holde seg unna mat?

På dagtid går det greit. Både fordi jeg ikke står opp før 11/12, men også fordi det alltid har vørt på kveldene jeg har inntatt de virkelig store måltidene, og da snakker vi ofte om episke mengder. Jeg har noe flåsete sagt at jeg ikke har vært sulten siden sommeren 2019, men det er faktisk sant. Før jeg satte livet på “reset” mandag 26.12.20, så hadde jeg ikke vært sulten i hele 2020. Ja, lavt blodsukker slik man får når man liksom er sulten, men aldri sulten i magen. Det er klart man går opp i vet da og jeg gikk opp 20 kg på 11 måneder.

 

Hvor var jeg? Jo, etter middag og på kveldene kan det være vanskelig. Jeg er jo vant til å småspise fra middag til jeg legger meg, og den uvanen sliter jeg fortsatt litt med, men spiser mye epler. Vil ikke høre at det er mye fruktsukker i epler. Det er 1000, tusen, ganger bedre å spise så mye epler du vil enn alt det andre jeg spiste. Uansett hva lavkarbofanatikerne måtte si, så har jeg aldri hørt en eneste tjukkas gråtkvalt trekke fram et sykelig forhold til frukt og grønnsaker som årsaken til overvekten.

 

Vekt, uke 0: 129,3 kg

Vekt, uke 1: 123,8 kg

Vekt, uke 2: 124,1 kg

Vekt, uke 3: 123,6 kg

 

VektNEDGANG, uke 1: 5,5 kg (11 pk smør)

VektOPPGANG, uke 2: 300 gram

VektNEDGANG, uke 3: 500 gram

 

 

TOTAL VEKTNEDGANG: 5,7 KG

 

 

Vel folkens, nok meg, hvordan har det gått med dere???

 

 

 

 

Det e alltid så fint vær på TV (A-ha på nord-norsk)

Ta på mæ
Korsn i fan
Tru på mæ
Det e alltid så fint vær på tv
Hold mæ
Nært inn te hjærte
Ta på mæ
Og gje alt du har av elskov te mæ
Te mæ
Æ såg ætter liv på innsida av mæ
Men æ fant ikkje en skit
Bærre førr å lætte trøkket
På mine konstante bekymringa
Alle mine kræfta er bortkasta
Min største redsel e det fugleskræmselet
Som stirre på mæ i speilet
Det e ikkje nåkka hensikt i
Å be mæ forsvare alt det pinlige
Fader, kor æ skjæmmes
Over at alt bærre flyt av gårde
Heilt uten mål og meining
Æ såg ætter liv på innsida av mæ
Det må jo for fan vær en måte ut av dettan
uføre æ har rota mæ bort i
Ta på mæ
Korssn i fan
Tru på mæ
Været e alltid så fint på tv
Hold mæ
Nært inn te hjærte
Ta på mæ
Og gje mæ alt du har av elskov
Te mæ
(Av og til er det kanskje best med engelsk tekst) 😉
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
To me
Huh!
I reached inside myself and found
Nothing there to ease
The pressure of my ever worrying mind
All my powers waste away
I fear the crazed and lonely
Looks the mirror’s sending me these days
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
Please don’t ask me to defend
The shameful lowlands of the way I’m drifting
Gloomily through time
I reached inside myself today
Thinking there’s got to be some way
To keep my troubles distant
Touch me
How can it be?
Believe me
The sun always shines on TV
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
Hold me
Close to your heart
Touch me
And give all your love to me
To me
Pål Waaktaar

Når livet settes på pause

Kalenderen sier at det er 15. januar i dag, men jeg har ikke peiling. Ikke bryr jeg meg heller. Det blir dag og det blir natt. Og det blir dag igjen. Over halve døgnet tilbringer jeg i sengen. Vi legger oss alle tre mellom 22 og 23, og på det som nå har blitt en “normal” dag, så er jeg ikke oppe igjen før mellom 11 og 12.

 

Frokost/lunsj er viktig. Normalt går det i tre-fire knekkebrød med lettost, roastbiff, tomat og agurk, men av og til står det en tallerken og venter på meg ved spisebordet. Hverdagsromatikk. Til tross for at jeg ligger så mye er vi inne i en god periode med hverandre nå. Dlaks, siden det faktisk ringes inn til bryllup 27. mars…

 

Så tusler jeg en halv times tid opp til kontoret og sitter der og stirrer inn i min nyervervede peis noen timer, for jeg atter beveger nesen hjemover, som regel mellom fire og seks en gang. Den siste uken gående.

 

Etter middag hender det seg at jeg sovner på sofaen før vi legger oss. Har vel aldri vært noe utpreget fyrverkeri av en drømmemann, men de siste par månedene har jeg rett og slett bare vært veldig, veldig trøtt.

 

Jeg er veldig glad for at at vi begge er inne i en periode som gjør denne, midlertidige, livstilen mulig. Kjærest har god og nok melk, så Lillebror får i seg det han skal og babyer sover jo også veldig mye. Det er liksom ikke slik at jeg ikke kan være med ham ut og spille fotball fordi jeg skal sove. Eller at vi ikke kommer oss i barnehagen fordi faren er en latmakk. Babytilværelsen med en så flink mamma gjør smellen min gjennomførbar.

 

En annen som gjør dette mulig er nybossen på Hoftepluss. En kar som plutselig, og ut av intet, dukket opp i november i fjor og som har tatt over de fleste av mine arbeidsoppgaver, og det endatil på en så god måte, (naturligvis sammen med resten av staben), at jeg mer eller mindre kan holde meg helt unna. Jeg hadde nok klart å vært der hvis jeg hadde måttet, men vet ikke hvor god jobb jeg hadde gjort. Kjenner jeg blir svett og føler ubehag hver gang jeg nærmer meg.

 

Det er imidlertid DERE, kjære lesere, som jeg har aller størst grunn til å takke for denne pausen min. Dere som hver eneste dag, eller ofte i alle fall, følger mine små og store opplevelser på livets humpete landevei, og som har vært så mange at jeg i over et år nå har vært Norges mest leste blogger. Og ikke nok med det, men også et av landets aller mest delte og leste nettsted uavhengig av sjanger. Da snakker vi VG, Dagbladet, Nrk, Tv”, alle avisene osv. Og så meg da. Tror jeg var på omtrent 20. plass totalt i 2020.

 

Det er jo egentlig helt absurd, men poenget mitt var at dette blir det litt kroner av. Ikke millioner, men nok til å leve en stund for. Tusen takk, alle!

(Det betyr veldig mye for meg hvis du har tid til å klikke inn på annonsene når du først er inne på bloggen 😉 😉 😉 )

 

En annen ting jeg kan takke dere for er nettbutikken, Kokkejævel.no. Dere kjøpte så mye der i november og desember at jeg faktisk har råd til gjøre ingenting et par måneder, samtid som jeg vet at det vil komme nye høytider, og med min teft for skikkelig gode, ekte og lokale produkter i verdensklasse, så er jeg heller ikke redd for at dere ikke kommer til å handle der igjen når vi kommer litt ut på nyåret. Det kommer MASSE spennende nyheter!

 

Jeg har hatt mitt siste møte på Familievernkontoret, tre år etter bruddet, og som mann må jeg til slutt rett og slett velge å utelukkende fokusere på framtiden, og alt det positive som vi har skapt nede i Tollevika. På et eller annet tidspunkt må en mann gi seg. Det har jeg nå gjort.

 

Det er rett og slett ikke LOV å ikke smelte helt og bli i godt humør når du ser inn i disse øynene her og vite at under pleddet så gjemmer det seg det søteste smilet du kan tenke deg. Jeg skal gjøre alt som står i min makt, og det er ganske mye, for at han skal få en fin, trygg og god oppvekst. Nei, det betyr ikke at han kommer til å få så mye sukker som han vil, eller at jeg kommer til å stirre han i aua til en hver tid, men jeg vil alltid være der for han når han trenger meg. Også når han ikke vet det. Kanskje spesielt da.

 

Nei, snart er det kveld igjen. Jeg vet jeg ikke kan holde på på denne måten så lenge, men akkurat nå kan jeg gjøre det uten at det går ut over noen. En slik mulighet kan jeg ikke la gå fra meg. Det blir kanskje ikke så spennende blogginnhold av det, men det er slik livet er akkurat nå.

 

God natt og takk for meg!