Etter en ganske rolig start, (det er det alltid på lørdager), så eksploderte det for alvor i 12-tiden. Da kom også Ruben, min sønn og kollega, på jobb, og sammen klarer vi det aller meste! Til alt overmål var også Isabella, (datter og kollega), på jobb i dag, men hun hadde “kryddervakt” og styrte mest nede i kjelleren. (Viktig det også altså!)
Fra 14 til 16 sto jeg konstant på kjøkkenet og lagde drikke. Milkshake, iskaffe, frappe, smoothie, kaffe latte, cappuccino, boba. Hele tiden nye bestillinger. Utrolig artig! 😀 Hadde jeg vært 20 kg tjukkere, noe jeg ikke er, så hadde jeg nesten blitt svett, haha.
Det gikk som det måtte gå. Etter morgenens testikkelundersøkelse, samt den ene blod- og urinprøven etter den andre, ble jeg hastehenvist til urolog (spesialist på bla. mannlige kjønnsorganer) for ultralyd og videre undersøkelser. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, det ville heller ikke legen, men symptomene var alvorlige nok til spesialistundersøkelse. Det trenger ikke bety at jeg er syk, ikke i det hele tatt, men det kan bety det.
PS! Jeg fikk veldig godt inntrykk av den nye fastlegen forresten. Var egentlig ikke så flaut å bli undersøkt heller. Jeg er såpass øm på venstre side at jeg hadde andre ting enn forlegenhet å tenke på mens hun klemte i vei der nede.
Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.
Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.
Uten å gå i detalj har jeg hatt vondt/vært øm på venstre side nedentil i månedsvis. Tidvis har det plagd meg veldig, både fysisk og psykisk. Hver dag har jeg planlagt å ringe legen, men har alltid funnet en unnskyldelig til å la være. Livredd for både det ene og det andre. Resultatet åpenbart, men også selve undersøkelsen.
I morgen tidlig er alle frister utløpt for lengst. Jeg kan ikke vente lenger. Jeg MÅ ringe og bestille en undersøkelse av understellet! Det er sikkert ikke noe alvorlig, men noe har skjedd der nede. Er jo normalt ikke redd for legebesøk, men denne satt usedvanlig langt inne.
Hva er greia med at kokkene de siste årene plutselig har fått det for seg at vi som faktisk betaler for maten de lager/varmer opp, som en slags bonus i tillegg skal få med både flass og hår fra de forfengelige kokkehodene deres blandet i sausen?!
Det er ikke bare uhygienisk og ekkelt, men også direkte respektløst mot oss som tvinges til å betale for all denne flassen og håravfallet, selv om det ikke er oppført i menyen. Hvor vanskelig er det å tre på seg en kokkelue, kaps, bandana etc.??? Og hvorfor i all verden godtar kundene dette griseriet?
Hvis det samme hadde skjedd i næringsmiddelindustrien, (som produserer 80% av det kokkene varmer opp), hadde det blitt skandale og avisforsider i ukevis. Hvorfor? Fordi det rett og slett er UHØRT å produsere mat som andre skal spise mens det drysser det ene og det andre både fra hake og hodebunn!
Eksempel: Fish & chips på en vanlig norsk restaurant/gatekjøkken. Fisken kommer ferdig filetert, ofte også ferdig panert og nedfrosset. Både fileteringen og paneringen skjer med hårnett (og skjeggnett hvis produsenten har skjegg). Samme hygieniske påkledning har selvsagt også han eller hun som produserer friesene. Bruker kokken ferdigdressing/remulade, noe mange gjør, så er også denne produsert under strenge hygieniske forhold. Den eneste som ikke bruker hodeplagg i denne prosessen er kokken som friterer og legger opp maten til deg før du putter den i munnen. Hvorfor???
Ekte kokker bruker hodeplagg, så ta på dæ en hatt for fan når du e på arbeid!
Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.
Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.
I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3
Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss, ombestemte han seg og tok han tilbake.
Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.
I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.
Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.
Egentlig satte jeg den siste sprøyta allerede da Aftenposten lagde “hjemme hos”-reportasje hos Tjukkasen fra Nord, onsdag 26. mars, men siden det gjerne går litt tid før virkestoffet er ute av blodet regner jeg dette som min første fulle uke uten “hjelpemidler”. Det har gått både godt og dårlig.
Det positive først: Ukens vektreduksjon er på 2,9 kg, noe som jo på alle måter må sies er bra! Nå kommer riktignok denne vektreduksjonen etter en voldsom vektøkning i påskeuka, (grunnet mitt planlagte “frislipp”), på intet mindre enn 5,6 kg. Likevel er det gledelig at jeg har klart å ta igjen nesten halvparten av det jeg la på meg, selv om jeg vektmessig har satt meg selv 8 uker tilbake, og veier i dag det samme som jeg gjorde tilbake til 22. februar.
Det er selvsagt litt kjedelig, men veldig selvforskyldt. Det tok meg 4 uker å fjerne resultatet av det forrige frislippet jeg hadde. Det var i juleuka. Da gikk jeg “bare” opp 3,5 kg, mot påskas nesten 6. Har det imidlertid ikke travelt. Skal jo leve med dette resten av livet og tjukkaser som meg kan aldri leve som asketer. Da dør vi innvendig. Vi er som heroinister som fra tid til annen havner tilbake på “gata”. Kunsten er å komme seg kjapt inn igjen og ikke bli værende der ute for lenge. Da har man tapt. Igjen.
Den første uken uken Wegovy har gått helt fint. Siden jeg fra morgen til kveld hadde inntatt så absurd mange kalorier i løpet av påskeuka tok det selvsagt et par-tre dager med “normalt” kosthold før jeg fikk igjen fikk orden på blodsukkeret. Har vært en del irritert, både på meg selv og de jeg er glade i. Litt lei både livet og butikken. Tidvis mistet både troen og lysten på framtiden. Noe som slett ikke er uvanlig nå blodsukkeret uregulert synker til bunns.
Sulten har jeg ikke vært. Denne uken heller. Har et godt kosthold med fin balanse mellom protein, fett, karbohydrater, fiber, vitaminer, mineraler og sporstoffer. Det har aldri vært sulten som har vært driveren til min overspising. Mange sier de blir fortere mett med Wegovy, og derfor spiser mindre. For meg har dette vært irrelevant. Wegovy har hjulpet meg til å minske det jeg litt flåsete sammenlignet med en heroinavhengighet. Suget, spesielt det livsfarlige kveldsuget etter “noe”, (ett eller annet, hva som helst bare det var energitett), ble borte. (Mye mindre i alle fall).
Kan vel ikke si at dette voldsomme suget har kommet tilbake nå som jeg er kald kalkun, men jeg tenker definitivt mer på mat enn jeg gjorde da jeg tok sprøyta. Trolig er dette vel så mye abstinenser etter påskegildet, men jeg skal heller ikke underkjenne at det kan ha noe med at kroppen gradvis tømmes for semaglutid (virkestoffet i Wegovy). Det vil jo vise seg i løpet av de to neste ukene.
At jeg nå har kutta ut sprøyta betyr slett ikke at jeg nødvendigvis har slutta med den for resten av mitt liv. Den har vært en kjempehjelp og spart meg for titusenvis av kroner siden oktober, men føler meg nå “klar” til å fortsette vektnedgangen på egne bein. For meg handler ikke dette om stolthet i det hele tatt. Selv om jeg har fått mye pes for å ha “juksa” meg nedover med sprøyta, så har jeg absolutt ingenting å bevise for noen. Ikke en gang for meg selv, men det er jo ingen vits med slankesprøyte hvis jeg ikke trenger det.
Skulle jeg krasjlande koster det meg ikke en kalori å ringe en eller annen lege, (ble av en eller annen grunn automatisk slettet fra lista fra fastlegen min fordi han visstnok hadde for mange pasienter. Da var det noen som fant ut at han halvgamle tjukke kronikeren hadde det best uten fastlege), og få ny Wegovy-resept. Målet mitt er å gå ned i vekt, ikke vise folk hvor “flink” jeg er eller hvor stor viljestyrke jeg har. (Der er det ikke mye å skryte av gitt…)
Midt opp i alt dette pratet om vektreduksjon og mindre inntak av kalorier, så lever jeg jo selv av å prakke flest mulig kalorier på andre. Litt dobbeltmoralsk kanskje, men det er det det er. Her ser dere vårens store nyhet “KuliNarnia Spesial”. En milkshake laget av Hennig Olsen Premium vaniljeis (Norges desidert beste is!) smaksatt med honningkaramell, og toppet med krem, gull og enda mer honningkaramell. Helt absurd godt, og normalt ville jeg drukket litervis med rester etter hvert som jeg lagde for kunder ut over dagen, men i går smakte jeg litt når jeg “oppfant” den. Etter det, nada!
Folkens, jeg ønsker dere en strålende uke! Ønsker alle dere som har utfordringer med vekta, om det er oppover eller nedover, all verdens lykke til videre. Vi må likevel ikke la vekta vår definere verken oss selv eller vår grad av “lykke”. Husk at det er like mange tynne som tar livet sitt som oss tjukkaser, så vi finner oss garantert noe nytt å surke og klage over når vi når vektmålene våre. Den som leter etter problemer, han finner. I rikt monn.
PS! Var forresten på P4-nyhetene i dag morges. Tror intervjuet varte ca 15 minutter, men da så mye klokt at det ble klippet ned til 15 SEKUNDER! 😂 (Hør innslaget HER)
Les mer om mine erfaringer om vektnedgang på Wegovy her:
Jeg er ikke kvinne, men en mann og pappa som (forhåpentligvis) har mistet min andel av unger opp gjennom livet. To før og to etter fødsel. Fire unger totalt. Disse voldsomme tapene har selvsagt preget meg veldig som menneske. Jeg er ikke redd for noen ting lenger, bortsett fra livene til ungene mine. Til gjengjeld går det ikke en dag uten at jeg ser for meg ulike scenarier for nye tragedier, og det kan jeg si, frykten for at de plutselig skal bli borte blir ikke mindre med at de vokser opp. Snarere tvert i mot.
I morges hørte jeg på Politisk kvarter på P2 at helseminister Ingvild Kjerkol, på vegne av Regjeringen og Arbeiderpartiet, vil foreslå for Stortinget å utvide grensen for selvbestemt “abort” fra uke 12 til uke 18. På bildet over ser dere en unge i uke 18. I følge Norsk helseinformatikk (NHI.no) er en unge i uke 18 20 cm lang og veier ca 230g. Ungen kan sutte på tommelen, oppfatte lys og hørselen blir tiltakende bedre i løpet og etter uke 18. Ungen vrir på seg, sparker, slår og holder på. Hvis ungen er en jente er livmor og eggstokker anlagt og formet. Er det en gutt viser han uten blygsel fram tisseluren til alle med et ultralydapparat.
Jeg er veldig for selvbestemt abort altså! Fram til uke 12. Selv om det er den samme ungen har jeg en meget pragmatisk innstilling til denne kanskje vanskeligste av alle problemstillinger, men syns likevel ikke vi skal tøye begrepet “selvbestemt abort” særlig mye lenger. Det kan være mange ulike årsaker til at man ikke ønsker/kan beholde ungen etter uke 12, men på ett eller annet tidspunkt må ungen få forrang foran 100% selvbestemmelse. Jeg mener uke 12 er et helt utmerket kompromiss.
Jeg sier ikke at jeg har rett, men alt etterpå kaller jeg for unger. Umistelige unger.
Etter et aldri så lite underskudd på til sammen over 450 000 i januar og februar smakte det godt med et bitte lite overskudd i mars. For mange vil nok slike tall se skrekkelige ut, men jeg har holdt på i så mange år med dette at jeg stresser ikke med dette i det hele tatt. Januar og februar er alltid begredelige måneder. Faktisk er underskuddet langt lavere enn jeg normalt pleier å ha. “Rekorden” for januar/februar satte jeg for noen år siden med over 1 million i underskudd, men jeg hanket meg inn over pluss-streken i løpet av året likevel. Det har jeg alltid gjort.
Det betyr slett ikke at jeg tar lett på det altså. Hver dag er en kamp, men jeg elsker den kampen! Den holder meg våken og i live. Den holder meg imidlertid aldri våken om natta. Det er tross alt bare penger, enten den ene eller andre veien, og penger interesserer meg midt på ryggen. Det jeg elsker er å skape. Gode smaker selvfølgelig, men også jakte etter et marked, et smutthull som står åpent som ingen andre har sett eller tatt seg bryet med å fylle.
Jeg har verken tid, lyst, ork, drømmer eller ambisjoner om å bli en kjede, men jeg er overbevist om at jeg hadde vært mangemangemillionær i dag hvis jeg hadde det som skal til inni meg for å sparke i gang et slikt prosjekt. En hver by hadde blitt et bedre sted å leve i med et KuliNarnia i sin midte. Sortimentet er så eventyrlig unikt og variert at det faktisk ikke finnes maken i hele vide verden. (Er i alle fall tilbakemeldingene jeg får fra turistene fra alle deler av verden).
“Problemet” mitt er at jeg er fornøyd med å være forholdsvis liten. Ikke bare fornøyd, men jeg _ønsker_ det også. For tre år siden solgte jeg Hoftepluss/Fyfader, (Altas desidert største alkoholfrie serveringsted), for halvannen årslønn. Jeg kunne sikkert fått mye, mye mer hvis jeg hadde “holdt ut” et par år til (etter pandemien), men jeg var sliten. Nesten helt tom.
Vi mistet jo sønnen vår i 2019. Det gjorde meg nok til en dårlig sjef. Med 20 ansatte er det ikke mange ukene du kan konsentrere deg om sorgen og kjempe deg opp i knestående før du igjen må legge ditt til side for å konsentrere deg om de ansattes små og store problemer. Da jeg mistet min første sønn i 2005 fikk jeg også nøyaktig 6 ukers “sørgetid” før jobb før ansatte og jobbhverdagen innhentet meg, men da var jeg “ung og fremadstormende” og taklet det nok bedre.
Denne gangen ble livet utenfor min bunnløse sorg og umistelige tap bagatellmessig og meningsløs. Kom ikke til meg og sutre over en vond finger, manglende skryt for å utføre jobben du får betalt for å gjøre eller kjærlighetssorg etter brudd med kjæresten du har vært sammen med i tre måneder. Det betyr absolutt ingenting. Jeg har mistet sønnen min for faen!
Jeg sa det selvsagt ikke høyt, men jeg tenkte det. Det er tilstrekkelig for å være en dårlig leder. Pandemien kom egentlig ikke et øyeblikk for tidlig! Full nedtegnelse på ubestemt tid. Ingen visste noe som helst. Selv om jeg risikerte konkurs var det en lav pris å betale for å slippe personalansvar. Faktisk var det et par måneder jeg både håpte og trodde at reservene skulle bli fullstendig brukt opp slik at jeg “slapp unna” på permanent basis.
Heldigvis tok jeg meg sammen og bestemte meg for å redde bedriften. Ikke for min egen del, men for de ansatte. Jeg satte min ære i at de skulle ha en jobb å komme tilbake til om/når pandemien en gang gikk over. Jeg, Christine og dattera mi solgte ferske reker i enorme mengder i helgene. Regningene ble betalt og kontoen vokste faktisk. Ikke fort, men tilstrekkelig til at jeg begynte å tro at dette faktisk kunne gå.
Trivdes gjorde jeg også. Uten andre ansatte enn min egen datter, men lykken kunne selvsagt ikke vare. Pandemien gikk gradvis over og folk skulle på Norges-ferie. De ansatte kom tilbake og aldri hadde vi opplevd maken til omsetningstall. Eller arbeidstimer. Har alltid jobba mye, men nå gikk det i ett, bokstavelig talt fra morgen til kveld. 7 dager i uka. Samtidig som jeg fikk den ene prolapsen etter den andre.
Bla, bla, bla. Da jeg solgte fikk i alle fall kjøperne med seg en bugnende bankkonto og et veldrevet og innarbeidet vinnerkonsept. Jeg kunne gå videre med hevet hode og låse meg inn i den nye butikken min. Planen var at jeg bare skulle ha åpent i november og desember. Resten av året skulle jeg skrive bøker, holde foredrag, labbe rundt.
Slik gikk det ikke. Det som nå har blitt KuliNarnia tok all min tid. Jo da, jeg ga riktignok ut 2 bøker (til) i denne perioden, det ble fort tydelig at det var butikken jeg skulle og ville satse på. Selve “Kokkejævel” var jeg drittlei! Kunne ikke falle meg inn å holde et eneste foredrag. Da måtte jeg jo snakket om meg selv. Nei, (eventyr)butikken var min nye baby! (Og selvsagt de babyene som etter hvert dukket opp hjemme altså).
Bygge opp eller bygge ned? Vel, ned skal jeg i alle fall ikke bygge, men er ennå ikke klar for å bygge opp heller. Vi er selvsagt i stadig utvikling, (så jeg ser jo hvordan vei det bærer), men akkurat nå er jeg mer enn fornøyd med å ha Ruben, min sønn, her hos meg. Vi utfyller hverandre godt og han har mange kvaliteter jeg mangler. Han er dessuten mye yngre enn meg og vet litt om hva som “rører seg” i yngre aldersgrupper hva vareutvalg angår.
KuliNarnia skal jo ikke bare være en kulinarisk eventyrbutikk for godt voksne, men for absolutt hele familien. Fra den minste tassen på 2-3 år til gamle bestemor på 94. Å klare det er en kjempeutfordring, hver eneste dag, og akkurat nå ELSKER jeg det. Så får vi heller se hva morgendagen bringer. Livet har lært meg at det slett ikke er sikkert at den i det hele tatt kommer.
