Kåret til Norges PENESTE kokk!

Slett ikke overraskende, for det er ikke noe tvil om at jeg er en usedvanlig pen mann, på grensen til vakker. Symmetrien i ansiktet er nærmest perfekt. Det enste som hindrer meg i å være gudommelig vakker er at øynene er en halv cm for tette og at jeg har et arr på tuppen av den ellers feilfrie nesen. Det plager meg, men har lært meg å leve med det. Vurderte en stund operasjon, men det er så ufattelig mye annet pent på meg, at de aller fleste legger ikke merke til det en gang.

 

Flott også med briller. Mange vil nok til og med si enda flottere, for det er ikke tvil om at jeg ser mer intellektuell ut når jeg bruker briller, så slik sett kler det jo intelligensen min, som ligger godt over gjennomsnittet og vel så det.

 

Akkurat skulderoperert, men like blid!

 

Til og med når jeg ror meg en liten ettermiddagstur på fjorden, uten sminke, uten lyssetting, uten Photoshop ser jeg ut som en gud fra Nord. Får faktisk litt lyst på meg selv når jeg ser dette bildet.

 

Mot min vilje trakk juryen fram dette gamle bildet. Lekkert og sexy på alle mulige måter, men fra en annen tid.

 

Dette er også fra en annen tid, men her ser vi ikke bare en pen ung mann, men en faens skulptur!

 

Jeg skal ikke vise fram flere bilder. Det kan bli litt mye av det gode. Vil heller takke juryen, Asbjørn P. Sandøy, Lillebror og (vara) ChristineEmilie, for utsøkt arbeid. Det er ikke tusenvis av vakre menn, men av de som tross alt finnes har dere trukket frem nettopp meg. Nesten som jeg skulle gjort det selv. Fantastisk arbeid!

 

Tusen, tusen takk for prisen! Betyr utrolig mye for meg. Blir nesten rørt <3

 

Ha en nydelig aften!

 

 

Manisk depressiv

I mange år har folk spekulert på hvilken psykisk lidelse jeg har, for noe er det jo helt åpenbart, men jeg kan røpe at ingen av dere har så langt gjettet riktig. Narsissist og psykopat har vært de mest vanlige spekulasjonene, men jeg kan dessverre slå fast at det i alle fall ikke har framkommet på utredninger.  Diktator og despot har jeg også sett foreslått, men de er ikke en psykiske diagnose så vidt jeg vet, og føyer seg egentlig mer inn i rekken av generelle skjellsord som ynkelig, patetisk, latterlig osv. som jo heller ikke er heller ikke er diagnoser og jeg har derfor ikke lagt dem til grunn

 

Det heter forresten ikke manisk depressiv lenger, det heter bipolar, men jeg syns den gamle betegnelsen er langt mer beskrivende for hvordan det egentlig i er. Det humper og går, si! 😉

Det må nevnes at jeg ikke er rammet i den grad at det går ut over jobb og familieliv, i alle fall ikke i utpreget grad, kanskje snarere tvert i mot.

 

Når jeg er “oppe” blir jeg blir ikke manisk, men noe som kalles lett hypoman. Hos meg vil det si at jeg blir voldsomt kreativ og får masse idéer som jeg, pga. økt arbeidsevne, klarer å sortere og sette ut i livet. Jeg blir oppstemt og får stor tro på framtiden og mine egne ferdigheter. Selvtillit rett og slett.  Siden jeg er så lett rammet ligger jeg ikke våken om nettene uten ro fordi tankene og idéene bobler i hodet. Nei, da, bortsett fra snorkingen, så sover jeg så fredelig som en liten unge.

 

Hypomanien kan også gjøre meg også mer impulsiv. Som regel av det gode, som da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013 med bare 6 uker fra idéen traff hodet mitt til første åpningsdag. Helt vilt egentlig, men det gikk bra 🙂 Ikke alltid den “dårlige” impulskontrollen har vært positiv, som de gangene jeg ikke klarer å holde meg borte fra negative kommentarfelt, og liksom har prøvd å stå opp for meg selv og det jeg har følt belastende. Jeg vet jeg taper på det. Jeg vet jeg ikke får svar på det jeg spør om. Jeg vet jeg ikke overbeviser noen inne på slike kommentarfelt, det eneste det fører til er økt oppmerksomhet til trollet. Likevel har jeg skrevet, forsvart og forklart. Som en idiot. Ikke gjør det, tenker med meg selv når jeg skriver, dette taper du bare på.De vil verken lese det du skriver eller forstå det du mener.  Likevel trykker jeg enter. Gang på gang. Dust!

 

Det må sies at som regel klarer jeg å holde meg altså. Jeg er heldigvis også en rasjonell mann med noe som heter en slags viljestyrke. Den fungerer svært dårlig på fersk rullekake med bringebærfyll, men som regel veldig godt på netthetsere.

 

Som Kjøkkensjef i snart 20 år så har jeg hatt stor bruk for denne hypomanien. Både med tanke på arbeidspress og mengde, men kanskje først og fremt med tanke på den kreative biten. Bortsett fra sjokoladekaka til Hanne og Oreokaka til ChristineEmilie, smultringene til Irene og pepperkakene til Svigermord så har jeg ikke fulgt en eneste oppskrift siden læretida. Jeg har hele tiden kreert oppskriftene mine selv. Det var faktisk det jeg syntes var artigst da jeg jobbet som Kjekkensjef på “ordentlig”, det var å sette seg ned med en pakke sigaretter og fire lavkarboøl og skrive førsteutkastet til en meny. Sitte der og sette sammen smaker i hodet og prøve å finne på noe som ingen andre, få i alle fall, hadde gjort før. Jeg sitter ikke slik lenger, men det var en helt fantastisk tid. Menyskifte 4-6 ganger i året. Skrev vel til sammen mellom 50 og 60 menyer på Alfa Omga. En ekstremt kreativ periode!

 

Så har du de dårlige periodene da. De er ikke svarte, snarere gråaktige, men de kommer veldig mye oftere enn før, og varer dessuten lengre. Jeg er ikke trist, jeg bare gir faen. Siden jeg ikke er så hard rammet, så klarer jeg å gå på jobb, gjøre det jeg skal, men det stopper stort sett der. Etter jobb drar jeg hjem. Går ikke rundt og sukker og stønner hjemme altså, jeg bidrar, men det er lite sosialt liv, eller annet enn familien, når jeg er “nede”. Man har mer enn nok med å bruke krefter på å ta seg av dem på en skikkelig måte. Det er jo ikke deres feil at livet er grått.

 

Det er naturligvis nyanser, overgangsperioder og fram og tilbake, men jeg har lært å leve med dette, og ville faktisk ikke vært det foruten fordi det er de kreative periodene som har gitt meg det jeg har i dag. Likevel har det vært tyngre enn før de siste par årene. Det skjedde noe sommeren 2019 som nesten tok knekken på meg fullstendig. Det tok fryktelig lang tid å komme seg opp igjen, lengre enn “normalt”, og jeg vet faktisk ikke om jeg er ferdig med det riktig ennå. Den hendelsen har nok uten tvil både forlenget og forsterket de tunge periodene, uten at jeg føler jeg har “dyrket” det tunge på noen som helst slags måte.

 

Jeg er en glad fyr, også når jeg er nede. Bortsett fra overgrep og den slike ting, som finner jeg humor i det aller meste, og spøker om alt, men spøkene henter jeg fra eget liv. Et liv som mitt er dømt til å bli galgenhumoristisk, så når jeg forteller at dåpsbarnet ombestemte seg og ikke møtte opp til dåpsbryllupet vi hadde planlagt i fjor, så er jo det bare en slags overlevelsesmekanisme for å prøve å gjøre en i utgangspunktet helt forferdelig situasjon levelig. Samme som når vi er oppe ved gravene og jeg ber dem ligge i ro og ikke plage naboene når jeg drar. Vi ler av slikt.

 

Jeg kjenner jeg er i ferd med  å bevege meg inn i “godsonen”. Kan fortsatt bli lett irritert og fortvilet, (spesielt i trafikken, (Helvetes idioter!)), men er voldsomt kreativ nå og, til tross for den forbanna ryggen/foten, har jeg stor arbeidskapasitet som gjør at jeg både er effektiv mens jeg jobber, og kan jobbe veldig lenge.

 

Det trengs, for det tar tid å både røkte nettbutikk, spisesteder, blogg, skrive kokebok, familie, samtidig som man skal drive psykisk selvskading og tråle nettet opp og ned etter  negativ omtale om seg selv. Ja, prøvde å være selvironisk. Flir for faen!

 

En annen ting mens jeg har dere på “tråden”. Jeg får ufattelig mange henvendelser, både på sms, messenger (privat og på Kokkejævel), mail og på Instagram. Bortsett fra de som omhandler at jeg er en feit idiot med et oppblåst ego, setter jeg enormt stor pris på dem alle sammen. Hvis jeg ikke har svart etter tre dager, så er det ikke fordi jeg er arrogant, det er rett og slett fordi jeg har glemt det. Send bare en ny mail 🙂

 

Hvis dere står fast med en av mine oppskrifter og trenger hjelp nuh, ring meg på 913 80 129 i stedet, så får du hjelp med en gang. Tjenesten koster kun 49,99 pr påbegynt halvminutt, og for at du skal forstå snakker jeg veeeldig sakte og tydelig under disse samtalene og legger ikke på før du gjør det.

 

Nei, nå har jeg utsatt jobben lenge nok! Klokka er halv tolv og jeg har ikke skrevet en eneste oppskrift! Tuva, redaktøren, hadde blitt rasende hvis hun hadde fått vite om det. Får håpe hun ramla av halvveis i denne bloggen, så jeg ikke plutselig står her kontraktsløs.

 

Ja, det med telefonen var en spøk. Ring gjerne hvis du trenger svar med en eneste gang, ellers ikke. Ikke ring når du er full. Det er slitsomt for meg, og flaut for deg, men ja, det er gratis.

 

Jeg har det veldig fint i dag. Håper du også har det. Ha en psykt god dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når fotolampa slukkes + Vinneren av eksklusiv, håndskrevet oppskrift

Har du noen gang tenkt på, når du sitter og blar i en fin kokebok, at det er noen som har laget all denne maten og, ikke minst, ryddet og vasket opp griseriet etterpå? I går fotograferte vi 17 retter. Til sammen, fordelt på tre dager, har vi fotografert 48 retter. Det blir mye gris! Bare 27 retter igjen. (Ja, blir den største kokeboken siden Ingrid Espelid)

 

Jeg har ikke oppvaskmaskin i butikken (Kokkejævel.no) der vi fotograferer, så alt må vaskes for hånd. Ja, noe vasker jeg naturligvis opp underveis, men hvis vi skal rekke tidsplanen med retter på  løpende bånd, kokt og stekt på en liten hybelkomfyr, så blir det nødvendigvis mye oppvask og rot som spares til vi er ferdig. Slik foten og ryggen er for tiden tar deg meg 2-3 timer å få det relativt rent igjen.

 

I går dukket det imidlertid opp en ryddegutt. Riktignok gutt type 43 og et halvt år, men gutt er gutt. Han er glad i god mat, og jeg sendte ham derfor en melding om at han bare skulle komme og hente seg middag til seg og en afrikansk landsby. Minutter senere skrenset han inn foran butikken og kom løpende inn.

 

Selv om jeg er både kynisk, egosentrisk og slu, så hadde jeg faktisk ingen baktanker, annet enn å bli kvitt litt mat, med å tilby han noen kulinariske fristelser, men jeg klabba liksom ikke til ham og skrek frådende NEI da han tilbød seg å hjelpe meg med ryddinga. På bare en time var vi ferdig og han kunne dra hjem med maten og jeg kunne dra hjem til de tre siste rosa pillene jeg har før onsdag. En svinn-vinn situasjon.

 

 

Nok rot! Vinneren av håndskrevet eksklusiv oppskrift fra den store K(l)oke boken (den skal ikke hete det altså), er:

Jeg vet faktisk ikke. Det er et nick her på bloggen, og det nicket er:

Monak

 

Send mail til [email protected] så sender vi dette enestående dokumentet til deg 🙂

 

Kokkejævel gratulerer!

 

 

 

 

EN gratis oppskrift!

Reklame | Kokkejævel

Jepp, du leste faktisk riktig!  Jeg deler nemlig ut en, og da mener 1, gratis oppskrift til en av dere. Oppskriften en en hjemmelaget variant av en av Toro sine bestselgende gryteretter som vi rasker med oss når vi har dårlig tid og tror det går så fort. Jeg kan røpe av denne tar akkurat like lang tid å lage, er trolig billigere og den ble sinnsykt god!

 

Jeg må betale husleie jeg  også, så dette er naturligvis en dårlig skjult reklame for den store k(l)oke boken min som kommer ut til høsten. Alle oppskriftene er laget slik at en hver oppegående 16-åring, (og oppover) kan lage seg skikkelig god mat på en halvtime. Jeg tror faktisk veldig mange har ønsket seg en slik bok, med enkelt språk, men virkelig gode oppskrifter. Det er jo ingen som vil leve på ferdigmat.

 

Har du lyst på den aller første oppskriften i boken?

 

Skriv i kommentarfeltet:

SELVFØLGELIG skal jeg kjøpe Kokkejævels nye kokebibel!

 

og en av dere får tilsendt oppskriften, håndskrevet på papir! Det er jo litt stas da, skriblet ned av selveste 😀

 

Betasuppe. Den ene fra industri, den andre hjemmelaget. Dere begynner å forstå konseptet nå? 😉

 

Takk for at dere finnes! Ha en riktig fin kveld 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sorry folkens, men vi har lurt dere trill rundt!

For liksom å prereklamere for ChritineEmilie, Selveste Konemor, sin kommende blogg, så viste jeg fram et bilde der hun holdt fram et sirupsaltet fenalår fra Mydland,( les innlegget HER) og lovet å trekke ut en vinner blant alle som skrev “ChristineEmilie, jeg vil lese om livet mellom maskene!” 415 forventningsfulle mennesker kastet seg over tastaturet og skrev de magiske ordene.

 

Vi tok fenalåret med oss hjem og skrev på bloggen i går at vi skulle trekke det i dag tidlig, men tilfelle ville at det lå der og fristet så grønnjævlig på kjøkkenbenken at jeg til slutt ikke maktet mer, gikk inn på FB og skrev selv i kommentarfeltet: ChristineEmilie, jeg leser gjerne om livet mellom maskene!

 

Jeg framskyndet trekningen og tror du fader meg ikke at det var jeg vant! 😀 Med god samvittighet, litt i alle fall, hadde jo vunnet det ærlig og redelig, åpnet jeg låret, tredde det ned på stativet og begynte og gnage. Herre Gud så godt!

 

Nei da, tuller bare litt. Vinneren er:

 

Bien

Merkevarebygging er en møysommelig og lang prosess, men uhyggelig kort til total ruin. Nettbutikken Kokkejævel var en genialt ide’. Samle de beste av de beste småskalaprodusenter under din paraply i blogguniverset der du er konge.

Småskalaprodusenter som bygger på tradisjoner gjennom generasjoner. Må innrømme at jeg tenker på dem. Mulig de ikke leser blogger. At de ikke har fått med seg at de “klistrer” sin merkevare i pannen til en sur, middelaldrende sutrende, narsissitisk, sexualisert (dine ord) .

Kloakkrottene på kvinneguiden, som du kaller dem, har mye markedsmakt, brukt før mot utlevering av barn, kroppspress og manglende merking reklame i sosiale medier. Med stort hell. Kvinneguiden er Norges største nettsted med 2 millioner lesere daglig. Mye rart der, men også mange intelligente oppegående mennesker.

Veldig mye mulig at kundene til dine solide merkevarer er blant dem.

 

Oi sann, var da voldsomt, men takk likevel for omtanken for mitt omdømmes endelikt, men dette skulle i utgangspunktet være en hyggelig konkurranse for å skape litt blest om Konemors kommende blogg. Hvis det er greit for deg så trekker jeg igjen, for du hadde jo egentlig ikke skrevet “kodeordet” heller. Ellers veldig hyggelig at du bryr deg 😉

 

Ny vinner er:

Siv Anita Rossi

Christine Emilie, jeg leser gjerne om livet mellom maskene 💗

 

Gratulerer til deg! Send oss en mail på [email protected], med adresse og telefonnummer, så kommer det et lår i din retning før du vet ordet av det.

 

Nei, nå er det fotografering. Til arbeid, kamerater!

 

 

 

 

Vi har det så fint!

Det ble brått litt skummelt å dele dette bildet, for forrige gang vi delte et slikt skikkelig koselig kveldsbilde etter at vi hadde hatt en over gjennomsnittlig koselig kveld, så var vi plutselig bare to igjen dagen etterpå. Jeg tror ikke det skjer og tenkte heller ikke på det da jeg tok bildet, men ser det nå når jeg sitter foran pc-en og ser rett på bildet.

 

Det neste jeg ser er gulvet og vurderer faktisk om jeg skal klippe bildet før jeg poster, slik at dere ikke ser hvor skittent det er. Litt flaut, men heldigvis er jeg helt uten filter og hemninger, så jeg lar bildet være.

 

Det er slik et gulv ser ut etter at far i huset har balet på kjøkkenet hele dagen og dagen før ut. Det ble bare 17 retter. Klarte rett og slett ikke mer. Ikke for å klage altså, gjør visst mye av det, men de rosa pillene er nå helt uten virkning og det har bare vært helt intenst i dag. Jeg har definitivt sittet mer enn jeg har jobbet. Ikke for det, det er jo faktisk relativt vanlig å sitte når man skriver en bok, så slik sett har det vært praktisk. Normalt ville jeg utsatt skrivingen til senere, og dere vet hvordan det er. 20 sider med uleselig klodder som skal føres inn i et manuskript. Slik sett er jeg fornøyd med dagens, og helgens dont. Frikant gjør maten til gull i morgen uansett. Fan de er flinke!

 

Nei, nok smerter og jammer! Det kan stå en fyr og slå meg i nakken med en jernstang med en spiker sveiset i enden, men hver gang det kommer en liten krabat krypende mot meg glemmer jeg absolutt alt jeg måtte ha av smerter, sorger og bekymringer. Det er bare helt vanvittig, og jeg hadde faktisk glemt hvor fantastisk deilig det var med en blidfis som krabbet rundt.

 

Jeg har tre store gutter, en medium jente og en lillebror. Jeg er like glad i dem alle sammen, men de er så klart forskjellige. Han yngste av de eldste er den som ligner mest på Lillebror, i alle fall i lynnet. Har var også en slik ekstremt glad unge som krabbet rundt og smilte til alt og absolutt hele tiden. Det er ingen skriking her hjemme. Kun litt når han er sulten, men da er det slik “gi meg mat-skriking”. Han skriker også litt nå han skal legge seg, men det varer ikke lenge før det blir stille og han sovner, og når han våkner igjen er han like blid igjen.

 

Det er ingen hemmelighet at jeg har mine utfordringer. Når jeg har de nederste periodene mine kan bli ekstremt opphengt av negativitet. Jeg oppsøker det negative som en slags psykisk selvskading. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det preger meg i svært stor grad. I de gode periodene derimot, så kan folk være så negative de bare vil uten at jeg bryr meg det aller minste grann.

 

Slik er det og slik har det alltid vært. Å være blogger med en slik personlighetsforstyrrelse er vel kanskje ikke det lureste “yrkesvalget”, men bortsett fra et par ekstremt tunge perioder, slik som den jeg er inne i nå, der jeg har følt kritikken mot meg så urimelig at det nesten har vørt tungt  å puste,  så mener jeg i alle fall selv at jeg har klart meg relativt bra.

 

Jeg er glad i bloggen min! Glad i å kunne dele livets humpete landevei med de som måtte bry seg. Har lært masse det siste halvannet året, ikke minst om meg selv. Jeg registrerer at ikke alle er like ening, men jeg føler i alle fall selv at bloggen har bedre. Blitt mindre privat og mer personlig, hvis du forstår hav jeg mener. Jeg skriver heller ikke bare for å skrive. Hvis jeg ikke føler for å blogge en dag, så lar jeg det være. (Har ikke skjedd så ofte he he). Føler jeg for tre innlegg på en og samme dag, så gjør jeg det. Sparer aldri på innlegg. De må ut med en gang, selv om det kanskje kunne vært greit å spart til dagen etter. Jeg vil at de tankene som jeg deler skal være ufiltrerte. Altså ikke ugjennomtenkte, men heller ikke bearbeidet.

 

Jeg er veldig, veldig glad for at ChristineEmilie og Lillebror har kommet inn i livet mitt. Det er de som holder meg oppe gjennom en hel dag. Tenk å være så heldig som meg, som får denne sjansen den siste halvdelen av livet. Jeg gjør så godt jeg bare kan å ta godt vare på dem, for tror jeg er egentlig en snill type, selv om jeg litt for ofte leser det motsatte. Kjenner jeg snart er i ferd med å komme i den fasen der jeg ikke bryr meg om slikt, og det gleder jeg meg veldig til!

 

Faen, jeg skriver meg alltid bort! Egentlig skulle jeg bare innom for å fortelle dere at kvelden har vært så fin. Lillebror ar krabbet rundt, jeg har stått på kjøkkenet og kokt og ChristineEmilie har strikket, lekt med ham, kysset meg når hun har vært innom, et lite streif over rumpa. Det har vært nesten nyforelsket stemning i heimen. Deilig med slike kvelder!

Nei, nå skal jeg rydde litt på kjøkkenet før hun kommer opp fra soverommet. Vi skal knø litt på sofaen og se litt på tv, men blir ikke så lenge. I morgen tidlig er ikke langt unna, og den starter allerede klokka fem slik at jeg rekker å gjøre alt klart før første bilde blir tatt klokka 09:00. Hektisk, men herlig.  Det er ikke synd på meg i det helt tatt. Jeg er en svært  privilegert mann på mange måter 🙂

 

Hvem som vant fenalåret? Skal vi si i morgen tidlig, ok?

 

Takk for at dere finnes og god natt!

 

 

 

Tappert smil

Det har vært en lang dag, og den er langt fra over. Har ennå mange retter igjen. Faktisk så mange at jeg slett ikke er sikker på om jeg rekker å få dem ferdig til fotograferingen i morgen. Er stort sett ferdig med hovedråvarene, men mangler veldig mye garnityr. Vi får se hvor langt jeg kommer. Avslutter uansett klokka åtte, maks ni. Da skal vi kose oss i hjørnet av sofaen. Med en ny serie altså.

Egentlig starta jeg jo frisk tidlig i morges, men det skar seg rimelig kjapt da tablettene aldri begynte å virke. Så i stedet for å jobbe mine sedvanlige 15 minutter før jeg må sette meg, så har jeg enkelte ganger i dag bare klart å stå i fem minutter. Sier seg selv at det går litt trått da. Fordelen er at jeg får god tid til å føre oppskriftene rett inn i manuskriptet i stedet for å skrible dem ned på en notatblokk og føre dem over når når fotograferingen er over.

 

Heldigvis har Konemor hjulpet meg med pakkingen i nettbutikken, samt at hun har kontroll på alle de premiene, så takk henne for at alle premiene blir sendt i morgen. Tenk forresten at hun skal bli blogger! Kanskje allerede i løpet av neste uke. Er ikke det artig? Jeg tror hun kommer til å gjøre stor suksess. 😀  Håper hun får være i fred fra de verste “kritikerne”, og at de heller kan kjøre litt ekstra på mot meg for å få ut gørra. Det går nok helst bra. Blir jo en helt annen type blogg. Håper jeg da! Herre Gud, tenk hvis hun blir like utleverende,  sosialpornografisk og kynisk som meg! Skrekk og gru, dette lover ikke bra ..

 

Nå kan jeg snart reise meg igjen. Skal ikke si hvor mange rosa tabletter jeg har tatt, men det er mange. Leveren jobber på høygir og jeg må kjøle den ned med en ispose fra tid til annen så den ikke skal etse seg gjennom buklisten.  På onsdag ringer legen igjen. Ikke så mye han kan gjøre annet enn smertelindring før jeg blir operert. Jeg klager ikke, jeg bare forteller hvordan jeg har det. Det er vel litt av greia med denne bloggen.

 

La dere forresten merke til det fenalåret? Det kan bli ditt, fraktfritt levert, hvis du skriver i kommentarfeltet, enten her eller på fb:

ChristineEmilie, jeg vil lese om livet mellom maskene!

 

Nei, det koster ingenting og ja, det er sinnsykt urettferdig hvis det var noen som skrev det i går, men slik er livet. Det er i dag det er konkurranse.

 

(PS! Jeg er ikke sur, jeg blir bare litt irritert når jeg har så jævlig vondt!)