Inntrengeren

Krigen må ha vart i flere timer, for kjøkkenet ser fader meg ikke ut! Det er potetmel og små klumper med margarin overalt. I alle fall på et lite avgrenset område på benken, men høres veldig mer dramatisk ut hvis jeg skriver “overalt”.  Jeg har med gru ventet på at denne dagen skulle komme. Bollemus var her i fjor også. Det blir alltid så mye gris med Bollemus. Vet ikke hvorfor egentlig.

 

Jeg har egentlig alltid likt Bollemus. Hun har alltid med seg noen gaver, uansett hvor hun drar. Tomme nøtteskall, alltid tomme nøtteskall, for mens hun sitter og pakker inn gavene klarer hun nemlig ikke å la være å gnage i seg nøttene selv, og til slutt sitter hun igjen med bare skall. “Det er tanken som teller” sa alltid moren hennes, fru Luremus, og hun pakker derfor inn de tomme skallene med den beste samvittighet.

 

Jeg sier til Alvin at det bare er teit å starte en krig bare fordi han er misfornøyd med nøttene. Det framstår useriøst. Dessuten er det dårlig konfliktløsning. Dessuten burde han bruke ekte meierismør i stedet fordi det gir mye bedre smak. “Det er det delte meninger om!” snerrer han tilbake. Javel, sier jeg, og tusler ut av kjøkkenet. De får bare holde på.

 

Jeg har nemlig min egen kalendergave jeg skal åpne 🙂

 

WOW! I går var det et glass med tannpirkere i plast. Har ennå ikke tatt stilling til om det var et hint om dårlig tannhygiene eller om vi bare var fri, men dette! Dette var virkelig en gave jeg kunne like. Gleder meg til jeg kommer hjem fra jobb!

 

Ha en strålende torsdag, alle!

 

 

Jeg har en sønn på New Zealand!

Jeg skvatt til da jeg så meldingen som tikket inn på mobilen min tidligere i dag. “Hei, pappa! Husker du meg?”

 

Hva i all verden er dette for noe, tenkte jeg. Er dette en slags spøk? Ukjent nummer. Åpenbart utenlandsk. +64 startet det med. Det kjenner jeg igjen. Det er landskoden til New Zealand. Kjenner jeg noen jeg burde ha husket, men som jeg har glemt på New Zealand?

 

Selvfølgelig! Nå demrer det for meg. Jeg har jo en sønn der borte! Han har bodd der et par år faktisk, og jeg er åpenbart ikke flink nok til å sende han meldinger. Har faktisk ikke snakka med han siden 12. november, og han har tydeligvis skiftet telefonnummer siden sist. Hadde det ikke vært for at vi faktisk satt og planla julegaver til han hadde jeg nesten fått litt dårlig samvittighet, og fikk det faktisk også. Selv om han er voksen burde jeg være flinkere med meldinger. Koster så lite og betyr så mye, for oss begge.

 

Julegaver ja. New Zealand har en laaaang liste over ting som ikke er lov å sende til landet. Nesten ingenting av det jeg hadde planlagt er tillatt. Hadde tenkt å sende et grantre, men det er visstnok ikke lov. Ikke granater heller av en eller annen grunn. Den fine revolveren jeg opprinnelig hadde tiltenkt han i et fremmed land må jeg også skrinlegge. Det samme med all cannabisen jeg kjøpte i Oslo tidligere i vinter. Hadde også skrevet en uanstendig og umoralsk artikkel som jeg tenkte kunne more han med, men dette er også i følge Posten ulovlig. Penger da? Nei, ikke snakk om.

Vi får se hva det blir til. Noe må jeg i alle fall sende. Jul på andre siden av kloden, i sommervarmen, langt vekk fra familien er spesielt og kanskje også litt trist. Da er det koselig å få en gave fra pappa. Hvis jeg finner noe som er lov å sende da, he he.

 

Ha en fin onsdagskveld, alle, og sorry den litt spekulative overskriften 😉

Venner og vinningskriminelle

Sov lenge i dag. Kvart over sju. Har kontor, og oppgjøret ble tatt i går kveld, så ikke kjempestress med å komme meg ned på jobb riktig ennå. Ble vekket av at det var fire menn av utenlandsk opprinnelse  som prøvde å hugge seg gjennom veggen med brekkjern og øks. Trodde min siste time endelig var kommet, men gjemte meg likevel under sengen mens Kjærest sjekket hva i all verden som sto på. Det viste seg, burde tenkt så pass, at det bare var de håndverkerne som hadde startet med å rive bordkledningen av veggene. Hele borettslaget skal etterisoleres og få ny bordkledning. Det bråker visst voldsomt, men slapp å dø av brekkjern i hodet i alle fall.

 

Vel oppe i stua ser jeg at noen tydeligvis har blitt venner igjen. Er alt for trøtt til at jeg syns det er artig. Kjenner faktisk jeg blir litt irritert. De har tatt dagens pakkegave fra både Datter og meg og hevder liksom at det er deres. La oss være ærlig, det kan ikke kalles annet enn simpelt tyveri. Likevel tror jeg de skal få beholde den gaven. Hvis det er det som skal til for at de fortsatt skal være venner så er det greit for meg egentlig. Spørs om Datter er enig. Det er den største pakken i dag, og hun hadde gledet seg veldig til den. Hun får ta den kampen med dem selv. Jeg orker faktisk ikke.

 

 

 

 

Manna fra Himmelen

Jeg er helt tom for energi nå. Fullstendig tappet. Jeg gir ikke opp, gjør jeg aldri, men jeg har ingenting å gi dere i kveld. Ingenting. Men en oppskrift har jeg saktens råd til.

Datter er på trening. Drilling. Skal straks kjøre og hente henne. Kjærest kommer hjem litt senere i kveld. Blir godt. I morgen er en ny dag. Den blir bedre garantert! Skal ikke så mye til, he he.

 

 

Melkesjokoladeparfait

(Manna fra Himmelen)

6 eggeplommer

50 gram sukker

1 vaniljestang

5 dl kremfløte

200 gram melkesjokolade

 

  • Pisk plommer og sukker til eggedosis
  • Pisk fløte og frøene fra vaniljen til fluffy krem
  • Smelt sjokolade i vannbad
  • Pisk inn den smeltede sjokoladen i eggedosisen.
  • La dette piske et par minutter
  • Vend ”sjokodosisen” inn i kremen
  • Fyll i fine glass f.eks. og frys ned

Oppskriften holder til 6 personer. Server gjerne med marinerte bær. Bruk fantasien, men portvin og litt sukker er jo godt. Eller cognac, men husk at det skal være mer brennevin enn bær. Nei, vent, det var motsatt!

 

Denne oppskriften utviklet jeg, (har aldri brukt andres oppskrifter), til en lærlingkonkurranse en gang i det forrige årtusen, men den er fortsatt like god. Enkel å lage, som alt jeg lager, men den smaker som om den kommer fra Himmelriket. Passer godt som juledessert.

 

Vi smattes!

 

Alle gode tanker til Tromsø!

En jente er på helt tragisk vis blitt borte i Tromsø. Det er så grusomt at jeg ikke finner ord. Det iskalde vannet. Jeg tror på tankens kraft. To små jenter til, pluss en ung mor ligger livstruende skadd på Rikshospitalet. Skal vi alle sammen, og vi er ganske mange, sende en felles tanke til disse tre som er igjen i håp om å varme opp de iskalde kroppene og føre dem tilbake til livet? Hvis en hel nasjon hjelper til kan det kanskje hjelpe. Det skader i alle fall ikke <3

 

Edit: Nå er det bare de to jentene igjen. All kraft rettes nå mot disse!

 

Og tilbake står en pappa. Stakkars mann!

Hevnen er visst søt…

Skal faktisk innrømme at jeg trodde Strikkenisse og Rampenisse var blitt venner igjen etter i går , men der tok jeg visst kraftig feil! Strikkenisse har tatt loven i egne hender og bygd et fengsel av to stoler som han har plassert på spisebordet og regelrett bare fengslet Alvin uten verken lov eller dom. For å ikke bli avslørt har han forkledd seg som en skurk, men ærlig talt, det er veldig lett å se hvem det er. Jeg kan nok være både enfoldig og trøtt, men skal litt mer til for å lure meg altså!

 

Blir nødt til å ta en alvorsprat med disse guttene, for det kan ikke fortsette på denne måten. Det startet koselig med godteri til frokost, men siden har det utviklet seg i feil retning. Greit nok med litt nissestreker, men dette går over styr!

 

 

Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!

Tidligere i dag hadde jeg en konkurranse på min FB-side hvor jeg loddet ut tre fenalår. Jeg kjører aldri disse lamme “lik og del”- konkurransene, men ingenting kommer gratis hos meg heller. For å vinne deg et fenalår var du nødt til å skrive “Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!” i kommentarfeltet. På bare noen få timer har jeg altså fått nesten 6000 mennesker til å “garantere” at de skal oppføre seg som folk. Det er rimelig kult og det kun for prisen av tre fenalår. Intet mindre enn fantastisk!

 

Nei, jeg kommer naturligvis ikke til å komme løpende og klubbe noen rett i skallen, hvor mye jeg enn hadde hatt lyst, med fenalåret hvis de ikke holder “garantien”, men jeg tror at slike stunt som dette, (og jeg vil oppfordre alle bedrifter i Norge til å gjøre noe lignende), bidrar til å skape bevissthet om hvordan vi omtaler hverandre, både på sosiale medier og ellers. Som jeg skrev litt om i går burde hver og en av oss tenke litt over, både hva vi sier og gjør, både til og om andre mennesker. De drøyeste utsagnene er ikke de som treffer hardest. De verste er alle de små stikkene som over tid bidrar til at du til slutt kan miste både selvtillit og troen på deg selv og, i verste fall, miste lysten til å stå opp om morgenen. Noen blir til slutt liggende. Fordi summen av negativitet til slutt ikke var til å bære.

 

I går mante jeg til kamp og oppfordret alle til å slå ned på negative omtaler som de ser på sosiale medier, på samme måte som vi slår ned på rasistiske kommentarer. Hvis bare 10% av mine lesere gjør dette av og til er vi veldig godt i gang. Kampen kan til og med vinnes! Det er ikke så utrolig artig å være spydig hvis ingen ler av ufyseligheten din eller trykker “liker”, er det vel?.

 

Men altså, fenalår! Jeg lovet fenalår til tre stykker som blir med ut “i krigen” og siden jeg er en mann av mine ord holder jeg det jeg lover. Her er de heldige. Holdt på å si grisene, men lot det være. Var ikke noe morsomt. Fenalår er lagd av lam:

 

Evy Vibeke Håbet

May Nergård

Vivian Lauridsen

 

Gratulerer til dere og tusen takk for at dere er med på denne aksjonen mot nettmobbing, for det er det det er! Send melding til meg om navn og adresse, eller om dere vil donere låret til f.eks. Hjerterom Alta , så ordner jeg med overlevering 🙂

 

Men krigen er faen ikke over! Jeg donerer nemlig, av egen lomme, 10 kg pinnekjøtt fra Horns slakteri i Lofoten til en av dem som deler denne bloggposten med kommentaren “JEG SKAL OPPFØRE MEG I KOMMENTARFELTET!” Vi kan vinne denne kampen hvis vi står sammen mot trakassering og tør å vise verden at dette godtar vi faktisk ikke lenger!

Kommentér på bloggen eller fb at du har delt. Jeg stoler på deg og trekker ut en vinner i løpet av uken. Jeg håper på et voldsomt engasjement. Det er nok nå!

En kampklar aften ønskes! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Kneblet

I går var vi hos svigerfar og sydde lammerull. (Mer om det en annen gang.) Tok med oss en nisse som Kjærest hadde strikket for mange år siden. Det var tydeligvis ikke populært! Da jeg sto opp i morges var stua nærmest rasert. Lå bøker og ark utover gulvet. Blomster og lys var veltet. Så ut som det hadde vært en vill slosskamp her oppe. Har ikke hørt noen ting, men det må jo ha skjedd i løpet av natten.

 

Den arme strikkenissen var i utgangspunktet sjanseløs, helt uten armer og bein som den er. Et lett bytte, selv om han er flere ganger så stor som Alvin. Likevel har han gjort god motstand, men måtte til slutt gi tapt for den mye mindre rampenissen. Han later som ingenting der han sitter og smiler, men det er helt tydelig hvem som står bak. Det er i alle fall ikke katta.

 

Jeg tenker at dette slett ikke har vært morsomt for Strikkenisse, selv om Rampenissen sier at det bare var for moro skyld og at “begge var med på det”, men han forstår etter hvert at dette kanskje ikke var den beste måten å ønske velkommen nye nisser, og at han også hadde blitt lei seg hvis noen hadde gjort dette mot ham.

 

Jeg velger å tro ham. Alle kan gjøre feil, også rampenisser. Strikkenissen har det, etter forholdene bra, og sier han er villig til å tilgi. De hadde det tross alt morsomt til å begynne med, men så var det noen som trakk fram en taperull og hele situasjonen kom ut av kontroll.

 

 

Ha en riktig fin mandag, snart er det jul!

 

 

Dette er ikke greit!

Regionsavisene her oppe i kulden og mørkets rike, Nordlys og Finnmark Dagblad, kjører i dag et intervju med meg (bak betalingsmur) der jeg, nok en gang, tar et oppgjør med måten vi omhandler andre mennesker på nettet. Det er spesielt de anonyme nettforumene jeg omtaler, men også folk som i fullt navn av en eller annen grunn finner glede i å trampe på andre.

 

Det er ikke sikkert at hver enkelt kommentar, spesielt ikke de åpne, er direkte ondsinnet ment i utgangspunktet, men veldig mye er i alle fall ikke ment i beste mening. Den samlede belastningen over tid kan bidra til at man faktisk ikke kan bruke noe annet ord enn mobbing om fenomenet. Når jeg snakker tar jeg naturligvis utgangspunkt i meg selv og mine opplevelser, men saken er så uendelig mye større enn det jeg har opplevd av hets og mer eller mindre ondsinnede kommentarer. I bunn og grunn handler saken om hvilket samfunn vi egentlig ønsker og hvor mye våre barn og unge er nødt til å tåle hvis vi ikke snart tar grep, for vi kan rett og slett ikke fortsette på denne måten.

 

Jeg er i den heldige situasjon at jeg mottar enormt mye positive tilbakemeldinger fra hele landet. Det har jeg gjort i mange år, men det er klart at de siste tre månedene, der jeg har etablert meg som Norges desidert mest leste blogger, har gitt meg selvtillit og styrke nok til å ta opp kampen mot alle som vil andre vondt. Både på nettet og i det “virkelige” livet. Jeg tolererer det faktisk ikke!

 

Da jeg lå nede med brukket rygg i sommer fikk jeg faktisk ikke en eneste negativ kommentar eller melding på nesten fjorten dager. Ikke som jeg registrerte i alle fall. Det skal de ha, jeg fikk i alle fall et par uker med ro for å få sønnen min ned i jorda, men så var det over. Unnskyld, men husker feil mens jeg skriver. Var åpen på FB om det som hadde skjedd, og det falt enkelte svært tungt for brystet. Forstår fortsatt ikke hvorfor. Leste noen åpne kommentarer i kommentarfelt om hvor feil dette var, men var i en slik tilstand at jeg egentlig ikke brydde meg om det. Noen var til og med så bekymret for at jeg brukte for mye tid på FB i stedet for å ta meg av familien min i en vanskelig tid, at de satte seg ned og brukte av sin tid for å skrive meldinger til meg om emnet. Sikkert i beste mening. Eller kanskje ikke.

 

Så kommer man seg opp i knestående. Tar et bilde av seg selv på egen bursdag der man er så frimodig at man faktisk smiler og poster det på FB. Ville vise verden at man har overlevd, klarer seg, til tross for alt. Dette var noen dager etter den ufattelige helikopterulykken som rammet fem familier i Alta i høst. Dette var selvfølgelig også galt, og sinte meldinger tikker inn på innboks. Overskriften i denne bloggposten er et direkte sitat fra en av disse meldingene. Sinnet kommer til tross for at jeg hadde skrevet offentlig og uttrykt min sorg over ungdommene som ble rammet av tragedien, flere ganger. Dette har jeg forresten også lest har vært forkastelig gjort av meg. Bruke helikopterulykken for å få klikk. Det er nesten så man mister pusten. Holdt selv på å drukne i min egen tragedie, og skrev bare i beste mening fordi jeg trodde jeg klarte å sette meg litt inn i hva disse familiene faktisk gikk gjennom.

 

Det var en tung tid og jeg kunne fortsatt med eksempler i en evighet, men velger å ikke gjøre det. Hensikten er ikke å “sutre”, som det så vennligsinnet kalles når jeg snakker om disse temaene, men å rette fokus på de som virkelig trenger vår hjelp mot nettmobbing, og annen mobbing. De som ikke har en populær blogg, tilgang til media og en stor, hjertevarm tilhengerskare i ryggen.

 

Alle de som står helt alene ute i skolegården og ikke vet hvem som kom med de stygge kommentarene i går. Var det venninna? Eller kanskje læreren? Treneren? Problemet med anonym hets er at du ikke aner hvem som sier disse tingene om deg. Det kan være hvem som helst og om hva som helst. Alt kan brukes mot deg, uansett hva du gjør. Til slutt begynner du faktisk å lure på om trollene har rett. Kanskje du faktisk er et ufyselig vesen som jorden hadde vært best tjent med om du bare forsvant. Og ble borte. For godt.

 

Vi vet det skjer. Alt for ofte. Selvmord er dessverre ikke et fremmed og sjeldent ord. Det har aldri vært et tema for meg, men jeg klarer å forstå hvorfor noen blir drevet til denne aller mest brutale løsningen. De klarer rett og slett ikke mer og jeg forstår dem.

 

Jeg maner til kamp! På samme måte som vi ikke lar rasistiske kommentarer stå uimotsagt på FB ol. så burde vi heller ikke la negative kommentarer mot andre mennesker få lov til å stå i fred. Jeg forstår at folk kan bli sinte på politikere som gjør vedtak som direkte rammer livene til folk, eksempelvis skolenedleggelser, skatt eller hvor sykehuset skal ligge, og politikeren må naturligvis tåle å bli motsagt, men hun er jo ikke en idiot som burde skyte seg selv likevel. Hun mener bare noe annet enn deg.

 

Hva alle oss andre gjelder, vi som ikke har makt til å gjøre vedtak som rammer noen andre enn oss selv, burde vel egentlig slippe å lese om hvor dårlige mennesker vi er, for det er vi ikke. Vi er bare mennesker. Som hver dag gjør så godt vi kan. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver. Akkurat som deg.

 

Ja, jeg hever meg over det nå. Gjentar meg selv, men dette handler ikke om meg, men kanskje om ungen din. Kanskje ikke i dag, men ingen vet når vinden plutselig snur og meldingene begynner å tikke inn på hans telefon. Tør han si det til noen eller må han stå i det alene? Mobbing er skambelagt og fryktelig, fryktelig flaut, og svært få forteller foreldrene om det. Det er en taus og ensom kamp. Jeg håper jeg kan gjøre kampen litt lettere. Med å fortelle litt av min historie. Høyt. Hvis ikke en gang jeg tør, og jeg vet jeg sikkert tirrer på meg mange, hvem skal tørre da?

 

 

 

 

 

 

 

 

Mens han sover…

Jeg er så inn til margen trøtt for tiden. Sovner på sofaen hver eneste kveld. “Eneste” jeg tenker på er hvordan jeg skal skal klare å lose bedriften gjennom julehandelen på en god måte. Den betyr alt for en liten bedrift som min. Uten en god julehandel stopper alt opp av seg selv, og jeg må begynne å blogge på heltid, hehe.

 

Sovnet på sofaen ja. Vi satt og så en eller annen koselig julefilm i går kveld. Julenissen ramlet ned fra et tak og døde?, og en håpløs, skilt far måtte ta på seg drakten for å føre magien videre. Vet ikke hvordan det gikk siden jeg sovnet, men tipper denne håpløse faren endelig ble anerkjent som en god far til slutt. Haha, kom akkurat på at han brente kalkunen i ovnen og måtte slukke brannen med brannslukningsapparat. Håpløs type, men han prøvde i alle fall.

 

Mer enn man kan si om meg selv. Neida, jeg brenner ikke kalkunen, men jeg er heller ikke god til å organisere til jul. Skape den gode, lune stemningen som gjør så godt for både barn og voksne. Gikk og la meg i sengen rundt elleve. Besvarte noen jobbrelaterte meldinger og sovnet igjen. Kjærest var fortsatt våken.

 

Så står jeg opp da. 07:10. Lenge til meg å være. Fortsatt trøtt, det gir seg ikke, men får ikke sove videre. Ikke har jeg tid til det heller, for skal på jobb og ta varebestillinger innen 12:00, vaske milkshakemaskin, ta månedsoppgjør og annet småplukk som ikke kan vente til i morgen. Blir møtt av dette synet! En slags alv har invadert spisebordet og kastet seg over sjokoladekaka , men i tillegg har han visst ordnet i stand frokost til Datter og hennes overnattingsgjest. Ikke akkurat en frokost anbefalt av helsedirektoratet, men en 1. søndag i advent som jeg vil tippe et hvert barn vil huske. Lenge.

 

Så snur jeg meg. La faktisk ikke merke til den da jeg gikk opp trappa tidligere. Var for trøtt, men ser den nå her jeg sitter i sofaen med pulverkaffen min. Det er dæven døtte ordet i stand en adventskalender til meg også! Er det mulig? Har faktisk aldri hatt pakkekalender før. Var så misunnelig på de få som hadde det da jeg var liten, men fikk det aldri selv. Før nå! Mann, 42, med pakkekalender!

 

Gave nummer 1. Akkurat det jeg trengte! Var søt da. Jeg er en veldig heldig mann. Vet ikke helt hva jeg har gjort for å fortjene alt dette, og kjenner er lite sting av dårlig samvittighet, for jeg har jo ikke ordnet noe. Får kjøpe noen blomster i alle fall. Er ganske god på å kjøpe blomster, men kjenner jeg skal bli enda bedre. Må bare bli ferdig med julehandelen først, og vaktlistene, bloggen, bestillingene og alt annet. Skal bare, skal bare. Helt til det til slutt ikke er tid til annet en søvn.

 

Kanskje jeg heller burde, i alle fall noen minutter, sette meg ned hver dag og gjøre noe godt for de som er rundt meg. De som er der for meg og gjør alt for at jeg skal ha det bra? Kanskje de fortjener noe tilbake for all denne omsorgen. Ser nå at jeg skriver om meg selv som om jeg er en håpløst egoistisk mann som bare tenker på meg selv. Det er jeg ikke, men jeg kan bli bedre på disse små tingene. Disse lysene i hverdagen som betyr så mye.

 

Skal i alle fall lage middag til dem i dag. Det er liksom min greie. Det er jo også et slags lys.

 

Håper på en fin adventstid til dere alle. Ta vare på de som er rundt deg. Plutselig kan de være borte